Nedstengningen av barnehagene under koronapandemien har ført til at både ansatte og foreldre har erfart hva som er en god barnehage
Innspill: Nå trengs politisk handling, mener Morten Solheim.
Publisert
Sist oppdatert
Som liten gikk jeg i en korttidsbarnehage. Den var lokalisert i to rom i det lokale bedehuset. Vi ble fortalt eventyr mens vi satt i sirkel i hver vår blå, kubeformete stol i helstøpt plast.
På ettermiddagene ga vi fart, stående på de store huskene. Det var cirka det som skjedde. Korttidsbarnehagen på bedehuset var et fint univers, men neppe en pedagogisk høyborg.
Banan for alltid
For hør bare: Da jeg endelig var stor nok til å avansere fra banan- til ekorngruppa, var beskjeden til mine foreldre at det var i tidligste laget. Jeg var ikke moden nok til å gå fra gruppa med fireåringer til gruppa med femåringer. Kort sagt, jeg forble banan. Dumpa i barnehagen.
Da året kom for skolestart, ønsket barnehagelæreren at oppstarten skulle utsettes et år for mitt vedkommende. Begrunnelse: Tegningene mine var for lite detaljerte. Dette ble for meget for min mor. En ting var at jeg var dømt til å være på banan-gruppa i hele min (relativt korte) barnehagekarriere, men å utsette skolestarten? Nei, der gikk grensa.
I april kom korttidsbarnehagen tilbake, om enn i en litt mer profesjonell form enn den jeg tråkket i, i en søvnig Vestfold-by på begynnelsen av 80-tallet. (Det fantes gode barnehager på 80-tallet. Min var ikke en av disse.) Etter å ha stengt hele samfunnet skulle vi åpne igjen. Gradvis.
Den gjenåpna barnehagen
Det var vilt mange rørende scener denne tida. Nytrykte T-skjorter på en snor. En farge for hver barnegruppe. Regnbuer på asfalten, på vinduet, på porten. «Alt blir bra», sto det. Ja, og barnehageansatte som med små videohilsener viste frem hvor tomt det var i barnehagen: «Det blir ikke det samme uten dere her», sa de. Jeg er kanskje av den lettrørte typen, men alle disse hilsenene til ungene gjorde meg skikkelig varm innvendig. Nå fikk folk virkelig se hva slags solide folk som jobber i norske barnehager.
Men det ble bedre enn det. Folk fikk også erfare hvor bra barnehagetilbudet kan være, når det er rammet inn på en god måte. Gjenåpningen av barnehagen ga nemlig et innblikk i hvordan barnehagehverdagen kan se ut, med kortere åpningstid, mindre barnegrupper, bedre bemanningstetthet og flere barnehagelærere til stede med barna. For på tross av det militante begrepet «kohort»: Å gjøre barnegruppene litt mindre og litt mer oversiktlige, er bra for ungene. Ja, og det merkes tydeligvis av foreldrene også.
De gode erfaringene
Jo Moen Bredeveien, barnehagepappa og journalist i Dagsavisen, skriver det slik: «Det går bra. Bedre enn noen gang, faktisk. Som ved et magisk pennestrøk, eller «koronavirus» og «nedstengning av samfunnet», som det også heter, har vi fått den barnehagen våre politikere later som vi alltid har hatt.»
Bredeveien er nemlig av den oppfatning at politikere kanskje har skrytt litt vel mye av rammene for barnehagen, uten at de endringene som er gjort på papiret, har hatt den store effekten i praksis. Men nå hadde han sett med egne øyne hvordan barnehagen faktisk kan se ut, om vi bare tar grep: «Politikerne våre, enten de hører til på høyre eller venstre side, skal ikke lenger få slå oss i hodet med at dette er så bra. For nå har vi sett. Vi vet hvor god barnehagen kan være, og skal være.»
Men skal vi ta det en barnehagepappa sier, for god fisk? Han ser jo det hele utenfra. Jo, men også de som står på innsida av gjerdet, har hatt sitt å melde. Den erfarne barnehagelæreren Pia Halvorsen omtaler det slik: «Aldri har vi hatt bedre tid til pedagogisk arbeid, aldri har vi vært dekket opp til bemanningsnorm så store deler av dagen, og aldri har vi hatt tid til å gå på do når vi må. For med den nye organiseringen så er vi nok folk nesten hele tiden.»
Det umulige tiltaket
Jeg kjenner mange foreldre og barnehagelærere som vil nikke gjenkjennende til erfaringene Bredeveien og Halvorsen har gjort seg. Det var bedre barnehager, om enn ikke så lenge.
For det skulle ikke ta lang tid før kravet om full åpningstid var tilbake. Og det er lett å forstå. Barnehagene er en pedagogisk institusjon, ja, men det er også et velferdsgode som gjør at alle kan være i arbeid. Man kan like det eller ikke. Og det er (dessverre) ikke slik at alle jobber til samme tid, i seks timer. For det hadde faktisk løst alt. Nei, folk har jobber som strekker seg over hele døgnet. Dette betyr at de fleste barnehager er åpne et sted mellom 9 og 11 timer. Det er mange timer å fordele personalet på. For vi kan tross alt ikke la folk i barnehagen ha ellevetiders arbeidsdag.
For egen del er jeg redd at den nye solide korttidsbarnehagen som vi så i april, er en smule utopisk å realisere. Enkelte kommuner har sågar hatt prøveprosjekter hvor de tester det ut, men behovet til foreldrene er et annet. Det er for mange en bitter erkjennelse. Kortere åpningstid er på mange måter det umulige tiltaket for en bedre barnehage.
Kohorttidsbarnehagen
«Kohorttidsbarnehagen» var det en smarting som skrev på Facebook, da smittevernveilederen ble lansert i april. Hadde jeg husket hvem det var, skulle jeg gjerne kreditert vedkommende. For begrepet er genialt. På enkelt vis ble flere av fordelene ved post-nedstengt-barnehagen rammet inn i et begrep. Små barnegrupper og kortere åpningstid. De små barnegruppene gir bedre oversikt for de ansatte og sterkere tilhørighet for ungene. Den korte åpningstiden ga bedre bemanning. Kan vi få til dette uten å redusere åpningstiden?
Svaret er et rungende «JA!» Og for min del håper jeg neste års valgkamp vil handle om dette. Vi har gjort oss noen erfaringer, og foreldre og ansatte er mer omforent om hva som gir en god barnehage. Nå er tiden for politisk handling. Flere barnehagelærere, styrket bemanningsnorm og mindre barnegrupper er svaret på hvordan barnehagen kan bli bedre. Ja, jeg kan vise til forskning som støtter denne påstanden. Er du politiker og lurer? Bare ring, så skal du få referansene.
