For oss som har leken som faglig interesseområdet, blir vippehuskene gjennom grensemuren mellom Mexico og USA et symbol på noe større. Leken er noe av det mest grenseløse som finnes. Det lekes på tvers av land, språk og all verdens politiske vedtak, så snart anledningen byr seg. Illustrajon: Morten Solheim
For oss som har leken som faglig interesseområdet, blir vippehuskene gjennom grensemuren mellom Mexico og USA et symbol på noe større. Leken er noe av det mest grenseløse som finnes. Det lekes på tvers av land, språk og all verdens politiske vedtak, så snart anledningen byr seg. Illustrajon: Morten Solheim

– Barn må ikke lære språket for å inkluderes, de må inkluderes for å lære språket

Det bildet som gjorde mest inntrykk på meg i sommer, var det av barn som fryder seg over vippehusker som er tredd gjennom grensemuren mellom Mexico og USA.

Publisert   Sist oppdatert

Du skal være rimelig kaldhjerta om du ikke smiler av barn som begjærlig tar i bruk de knall rosa installasjonene som lyser mot det golde underlaget og den brune stålmuren. Selv vet jeg kanskje om en håndfull. De vil påpeke at stuntet er populistisk. Mulig det, men er det noe som er et tydeligere uttrykk for populisme, så er det vel strengt tatt muren.

Vippehuskene ble satt opp av arkitektprofessor Ronald Rael og designprofessor Virginia San Fratello. Deres formål var å skape glede, begeistring og samvær på tvers av grensa. Og du verden, det fikk de til!

Et symbol på noe større

Barna i grensebyene Ciudad Juárez (Mexico) og El Paso (USA) har en mur imellom seg. Byenes veinett kunne enkelt vært vevd sammen, men på grunn av landegrensen er de to byene avskåret fra hverandre langs elven Rio Grande. Rett på utsiden av byene, som til sammen rommer over to millioner mennesker, ligger landskapet med de gylne slettene. Det var her arkitekturprofessoren og designprofessoren realiserte sin idé, som skapte lek på tvers av grenser. Professorene uttrykker at vippene både har en konkret og en symbolsk effekt, når de sier at både voksne og barn på hver side av muren fikk erkjenne at handlinger på den ene siden får konsekvenser for det som skjer på den andre siden. Det hele anskueliggjør storpolitikken i området på en svært konkret måte.

For oss som har leken som faglig interesseområdet blir også vippehus- kene et symbol på noe større. Det er ikke bare den umiddelbare gleden over barn som tiltrekkes av lekeapparater, som treffer frontallappen, men like fullt tanken om at leken er noe av det mest grenseløse som finnes. Det lekes helt enkelt på tvers av land, språk og all verdens politiske vedtak, så snart anledningen byr seg.

Barna leker før de snakker

De aller fleste har sett det: Barna leker før de snakker. Først på egenhånd, deretter i samspill med andre. Enhver mamma og pappa har benyttet seg av dette lekende samspillet for å få kontakt med ungen sin, eksempelvis ved å la fingrene løpe oppover langs magen på den lille som ligger på stellebordet.

Også samspillet mellom barn starter med leken: De leker sammen før de snakker sammen. Språkløse tar de for seg verden med leken som språk. De hermer, de bytter, de klemmer, og de danser. De skaper flirekonserter og madrassmøter, som Løkken så fint omtaler det, og de trøster hverandre når det trengs. Jeg har selv sittet med en gråtende halvannetåring på fanget og mottatt smokken til barnet fra en venn på samme alder.

Også større barn, for ikke å si voksne mennesker, tar leken og leken- de uttrykksformer i bruk når verbalspråket ikke strekker til. Hvem har vel ikke prøvd å gestikulere «gnagsårplaster» til en lett lattermild dame bak skranken på et apotek i Spania?

Leken som startpunkt

Vi som har jobbet med barn som ikke snakker majoritetsspråket, har sett med egne øyne at disse barna leker likevel. Det er ikke alltid uproblematisk, men jeg vil påstå at barn svært ofte gjør hva de kan for å få leken til å fungere, på tross av at de ikke har samme morsmål. De siste årene har vi tatt imot et stort antall flyktninger, som trenger opphold og beskyttelse mot det de er på flukt fra. I slike perioder vil både skoler og barnehager motta barn som har begrensede eller ingen norskkunnskaper.

I barnehagen starter det derfor gjerne med leken, i tillegg til konkrete tiltak som skal bidra til at barna lærer norsk. Barna lærer språk gjennom lek, og de får et verktøy til å leke mer når de etter hvert behersker majoritetsspråket. Prosessen tar litt tid når barn lærer to språk samtidig, men når de etter hvert behersker begge, er de også i besittelse av den ressursen det er, både for en selv og samfunnet, å være tospråklig. Jeg savner ofte dette perspektivet i den utdanningspolitiske diskusjonen om integrering.

Er «norsk nok» vår mur?

«Barn som begynner på skolen, skal kunne norsk», uttalte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner på en pressekonferanse i år. Det er vanskelig å være uenig i dette som et ønske, men når det fremsettes som en mer absolutt påstand blir det problematisk. Ja, man skulle kanskje ønske seg at de kunne det, og sågar arbeide for at det skal skje, men det er ikke gitt at det alltid er slik. Og hva gjør man da?

Kanskje er retorikken om å kunne godt nok norsk før skolestart i seg selv en barriere. Litt polemisk kan man kanskje si at higen etter at barna skal være «norske nok» er vår grensemur. Denne retorikken skaper i alle fall et effektivt skille mellom «oss» og «dem». Barrieren viser seg når statsråden uttrykker at «det er viktig for meg at barna skal ha et godt nok språk, slik at de får være med i leken både i barnehagen og skolen». Denne barrieren finnes i Sanners tenkte scenario, men langt fra alltid i barnas verden. Også de barna som ikke kan språket, får bli med på leken. Som samfunn bør vi oppfordre til det. Selvsagt skal både barnehagen og skolen bidra til barnas språkutvikling. Men disse utdannings- institusjonene skal da for svingende også være steder hvor også de barna som ikke når opp til den norsk-standarden svært mange politikere ønsker seg, får inngå i et inkluderende og trygt leke- og læringsmiljø.

Vi trenger flere rosa vipper

Jeg kunne tenke meg at argumentet en gang iblant ble snudd på hodet. Barna må ikke lære språket for å inkluderes i leken, de må inkluderes i leken for å lære språket. Eller sagt enda enklere: Mennesker må ikke lære språket for å inkluderes, de må inkluderes for å lære språket.

På spørsmål fra Utdanning om barnas skolestart bør forskyves dersom barna ikke kan godt nok norsk, svarer Sanner at «en mer fleksibel skolestart er noe en bør vurdere i enkelte tilfeller». Jeg tror at heller enn å utsette barna for utsatt skolestart, er det fornuftig at barna får begynne i en skole hvor leken har en selvsagt plass. Det er ikke helt utenkelig at skolen og verden, for den sakens skyld, blir et bedre sted med flere rosa vippehusker.

Kilde:

«Vedvik, K. O. Vil vurdere norskkunnskapene til alle barn før skolestart. Hentet fra Utdanningsnytt.no 07.08.2019.»