Når barn får bildekk, tepper og rør, kan de leke i timesvis i barnehagen

De siste åtte årene har jeg arbeidet som omreisende kursholder og har vært på besøk i mange lekerom. Det som slår meg er mengden med tilfeldig plastleketøy man kan finne i hyllene. Når jeg snakker med pedagoger som har jobbet i barnehage en årrekke, forteller de at den store mengden leketøy er et nokså nytt fenomen. Jeg savner en refleksjon rundt denne utviklingen. Fremmer eller hemmer vi den dype leken med materialene vi tilbyr?

 Lag uimoståelige sansekasser til barna

Lekens mange ansikter

Ingen årsplaner blir skrevet uten å gi leken godt med plass. «Leken er et mål i seg selv» er et mantra som går igjen. Barna leker for å kjenne den gode opplevelsen av å være hengivent oppslukt av noe. (Knoop ’13) Leken kan ha mange ansikter. Det kan være de opplever lek når de utforsker noe – fra hvordan kroppen til materialenes egenskaper virker. Det kan også være de skaper noe etter eget hode – setter materialer sammen på nye måter og lager noe verden aldri før har sett. Det kan også være de lager fantasifortellinger som de lever seg inn i – enten i form av rollelek, eller i lek med figurer.

Lek – en måte å tenke på

For å forstå hva barna trenger i et godt lekemiljø kan synet på lek som en form for mental tilstand, eller en måte å tenke på, inspirere. I vår nordiske, pedagogiske tradisjon er det først og fremst Birgitta Knutsdotter Olofsson som har løftet denne måten å se på lek (Olofsson ’93) Når lek betraktes som en måte å tenke på, ser vi at den påvirker måten man møter verden, ser den og tar del i den.

For å gjøre lekens tankegang enda tydeligere kan den settes opp imot en annen måte å tenke på (jf. Guilfords teori om ulike tankestiler – konvergent og divergent tenkning, Haabesland og Vavik ’00) La oss her kalle motsatsen til lek for den formaliserte tankegangen. Da tolker man verden slik den framstår foran øynene. Klare rammer, kontroll og grenser foretrekkes. Her er man opptatt av at det man driver med skal være fremtidsrettet og nyttig. Man foretrekker fasitsvar for å komme raskt fram til tydelige mål. Med denne tankegangen er man praktisk, styrt av ansvar og plikt. Hvis den hadde hatt en farge, ville det vært beige – den fornuftige fargen man ikke kan gjøre store feil med.

 Sjekk hvordan en kjedelig kommode kan forvandles med lego.

Lekende tankegang

I det man kommer inn i et rom med lekende barn møter man en langt mer fargerik tankegang – den lekende. «Blir du med ut å fly?» Sammen med barna kan man lette fra bakken og fly! Langt fra den formelle fasiten ser verden helt annerledes ut. Her er alt mulig, ofte fordi det er på liksom, men ikke bare: Når man ser barn få tak i materialer uten oppskrift, ser de muligheter ganske snart. «Hva kan jeg bruke denne til?» De er avhengig av materialer å eksperimentere med. Lekens tankegang skiller seg fra den formaliserte fordi man er mer opptatt av å være i prosessen, enn å nå fram til målet. Improvisasjon er mer spennende enn å følge oppskrifter. Her er man motivert av lyst. Sett fra et formalisert ståsted kan leken oppleves upraktisk, møkkete, rotete og kaotisk. Ser man det som foregår i leken med forståelse for dens egenart, ser man at den har sin egen orden og indre regler (Öhman ’12).

Leken nedgradert

Vi mennesker kan bruke begge tankestiler om hverandre, men hvilken vi bruker mest av, kommer an på hvor gamle vi er, personlighet og hva som er blitt forventet av oss over tid. Leken kan sees på som en biologisk drivkraft som barn er innstilt på lek fra naturens side (Brown ’10). Den har en verdi her og nå. I tillegg driver den barnet til å oppdage, oppleve og få erfaringer som igjen kan lede til dyp læring (Öhman ’00).

I dagens samfunn er den formaliserte tankegangen høyt verdsatt. Man vil oppdra barn til å bli ryddige, fornuftige borgere. Lekens tankegang oppleves som en motsats. Den blir derfor lett vurdert som unyttig og til og med ufornuftig. Vi som jobber med barn sitter derimot på kunnskap om at det å få fordype seg i lek er noe av det mest fornuftige barn kan foreta seg. Lekens tankegang motiverer til en aktiv måte å være i verden på. Den gir livskompetanse, livsmot og livslyst (Öhman ’92 og ’00, Øksnes ’10) Spørsmålet om barn lærer noe av å leke, blir også underlig om man ser lek som en tankegang. Det blir som å spørre voksne om de lærer noe av å tenke. Tanker bare er. Mange av dem er helt unyttige, men når de utfordres og inspireres kan det godt være vi utvider tankenes rekkevidde og lærer noe nytt. Hvis barn hadde kjent filosofen Descartes, ville de sagt: «Jeg leker, derfor er jeg». Den er deres foretrukne måte å tenke på, derfor også deres måte å uttrykke seg gjennom, være og lære på.

Med lekens tankegang kan barna fargelegge læringen og livet med fullt maleskrin, men de hindres. Det største hinderet for langvarig, dyp lek er voksne som ikke anerkjenner leken som verdifull, ønsker å kontrollere den eller ubevisst har blitt så beige at pedagogikken farges av det. Voksne i dag er mye tettere på barna (Øksnes ’10) Vi har mye makt over de faktorene som er viktig for lek – en av dem er materialer. Hva gir vi barna å ta i for å skape lek med? Hvilken tankegang får helt konkret mest næring i våre rom?

Gode rom hjelper

Når barn leker tenker de i stor grad med utgangspunkt i konkreter i rommet. (Hultman ’04) Da er det et tankekors at mange klasserom, SFO-lokaler og barnehagerom minner mer om åpne kontorlandskap, eller lekebutikk enn levende steder for lek. Det som møter barna innenfor terskelen er avgjørende for hvem de er og blir, sier Elisabeth Nordin Hultman i boken «Pedagogiske miljøer og barns subjektskapning» (’04) Rom som ikke åpner for muligheter til å utforske, skape etter eget hode, eller leke fortellinger gjør at mange barn uttrykker et slags indre kaos. Noen blir rastløse, andre destruktive, eller motløse. Mange steder ser vi barn som kun leker korte sekvenser før de begynner på noe nytt. Pedagogen kan lett tolke dette som utviklingsvansker – særlig hvis vi ut fra et tradisjonelt utviklingspsykologisk ståsted ser at barnet avviker fra forestillingen om normalbarnet. I stedet for å se hva vi tilbyr barna å tenke ut ifra, plasserer vi årsaken til problemet kun i barnet selv. Vi burde heller ta inn over oss at de samme barna blir langt mer kompetente i rom som gir dem ideer og lekelyst. Rommet hjelper dem å tenke, være og skape seg selv. Hva vi tilbyr barna å leke med er helt avgjørende for deres muligheter til å bygge opp lange tankerekker, oppleve mening og oppdage nye sammenhenger.

Løse deler kontra leketøy

Med gode hensikter handler barnehager inn nytt leketøy fra lekebutikker og kataloger, for så å oppdage at barnas interesse for tingene ofte varer i kort tid. Mye leketøy er for ferdig og statisk til at mulighetenes tankegang får næring, eller blir utfordret på noe vis (Hansson ’16) Mye er laget for at beige voksne skal kjøpe og gir lite spillerom for barnas egne tanker og ideer. En enkel undersøkelse blant personale og foreldre, er å spørre hva de tok i for å skape lek da de var barn. Da svarer de ofte: planker, pappesker, rør, tepper, kongler og lignende – intuitivt materiell uten behov for fasit, eller manual. Jeg velger å bruke uttrykket «løse deler» for å betegne dette materialet. Det er direkte oversatt fra engelsk og var opprinnelig et uttrykk arkitekt Simon Nicholson brukte for å beskrive materialer som får kreativiteten på gli (The theory of loose parts, Daly ’15) Barna må ha rik tilgang på ting som ikke har en forhåndsdefinert funksjon. Hver gang man tar i slikt materiell kan det bli noe nytt, eller omdefineres til å bli noe man trenger (Thorbergsen ’07 og Olofsson ’93) I Reggio-Emilia – tradisjonen er slik materiale omtalt som udefinerbare (Nicolaysen ’10) fleksible, eller åpne. Et annet uttrykk er råmateriale – kontra det ferdigproduserte (Dewey i Hansson ’16) Hvorfor er det så lite å se av slikt materiale i barnehagene? Det kan være fordi beige voksne, som leser verden gjennom en formalisert tankegang, anser det som rot og ikke ser muligheter slik barna gjør. Vi må bli flinkere til å vurdere materialets lekeverdi, det vil si hvor lenge barna har glede av tingene, hvor ofte de tas i bruk og hvor variert barna anvender dem. (Øksnes ’14)

 Et gammelt rør, nøkkelknipper og kakebokser får nytt liv på en fiklevegg.

Trenger planker og rør

Et eksempel på hva løse deler kan bety for leken kan man finne i bilkroken. Der har barna mange biler å kjøre med, men de fleste søker nye muligheter til hva den kan brukes til. Noen ender opp med å kaste dem omkring. Da kjøper voksne bilteppet i håp om at bilene skal gå inn for landing. Kan barna utforske, skape noe verden aldri før har sett, eller gå inn i langvarig fantasilek med et slikt teppe? Det har sine begrens-ninger. Da tilfører vi bilgarasjen. Hva kan barna skape etter eget hode med den? Med mye leketøy lukker vi muligheter, heller enn å åpne for dem. Vi glemmer også at mye er skapt for alenelek på rommet hjemme. I barnehagen er leken et sosialt prosjekt. Da må vi gi barna materialer å samarbeide om.

Hvis man mener at leken med bilene er viktig for barna, trenger de løse deler som råvarer til å bygge opp en verden rundt bilene – noe å bygge garasje, broer og byer med – etter eget hode. Planker og rør er eksempel på materiell som kan fungerer som førstehjelp. De blir til veier og tunneler. Annet materiale kan være klassiske treklosser, togbanen, teppefliser og naturmaterialer som korte pinner og stein. Da får gravemaskinene arbeid. Man kan skape ytterligere liv med dyr og figurer. Leken varer lenger fordi materialet først utfordrer til å bygge en verden, deretter til å skape uendelige fantasifortellinger. I sin bok «Bygg og konstruksjon» viser Mia Mylesand hvordan godt byggemateriell er en anerkjennelse av barnas kapasitet til å skape ting verden aldri før har sett (’08).

Ekte vare

Når voksne husker tilbake på egen barndom er minnene om de ekte tingene ofte sterke. Leken fikk ekstra giv da vi fikk skikkelige gryter å røre i, eller blant tingene på et roteloft. Barn i dag er omgitt av plastleketøy, men de inspireres også av artefakter som hjelper dem å holde på fiksjon som om leken var et stykke teater (Guss ’15) Det er derfor en god idé å lete etter lekemateriell på utradisjonelle steder, for eksempel i gjenbrukshaller og på loppemarked (Hansson ’16) Vi byttet ut materialene i en familiekrok med ting fra bakerst i kjøkkenskapet. Ida oppdaget tingene og utbrøt begeistret: «Endelig kan vi leke gamle dager!»

Hvis barna også har store løse deler til konstruksjonslek kan de bygge opp en scenografi. Tepper, møbler, madrasser, bøtter og kasser kan bli det utroligste. Med selvlagde hytter, kjøretøy og steder får rolleleken materielle og romlige muligheter til å vare lenge.

Å utforske materialene

Jeg påstår at mange barnehager unngår å tilby mye lekeinspirerende materiell fordi praktiske hensyn veier tyngre. Inne-sandkassen fra 70-tallet er borte. Naturmaterialene er erstattet med plast og vaskbarhet – og med dem forsvant mye av den ivrige, materialutforskende leken. Jeg mener alle barnehager skal diskutere hvordan vi kan tilby materialer med ulike egenskaper – noe hardt og mykt, noe som kan renne, trille, tyte, lyse, formes og så videre. På badet kan vi tilby skum og vann. Ved bordet kan vi lage lekedeiger (Brendeland ’16) og sansekasser (Brendeland ’17). Av og til kan vi legge en hylle ned på golvet og fylle den med makulert papir, sko eller baller og rør – sanselige provokasjoner for en dag. Lek med lys og lyd kan overhead og projektorer hjelpe oss med. I engelske barnehager har store sand- og vannbasseng en selvsagt plass i rommet (Hultman ’04) (Se f.eks. bloggen «Sand and water tablets»)

Mulighetenes verden

Reggio-Emilia-tradisjonen har inspirert mange barnehager til å skape spennende rom. Det har ført til nye tanker og refleksjon rundt det pedagogiske miljøet i mange barnehager. For barna er rommets betydning så stor at diskusjonen må tas utenfor reggio-inspirerte kretser også. Vi må motvirke trenden der vi skaper rom fulle av ting, men tomme på muligheter. Lekekloke barnehager har respekt for og kunnskap om det barn faktisk er i stand til i lekens tilstand. Kunnskapen og holdningene til lek må ikke bare forbli fine ord i en årsplan. Barna skal se den i det de kikker inn på avdelingen og ser alt det spennende de kan ta i.

LITTERATUR

Brendeland, Trude: «Sansekasser» Artikkel i Første Steg 2,2017

Brendeland, Trude: «Lekedeiger» artikkel i Verktøykassa, 2016

Brown Stuart: Play–How it shapes the brain, opens the imagination and invigorates the soul. Penguin group 2010

Daly, Lisa og Beloglovsky, Miriam: Loose parts – inspiring play in young children. Redleaf press 2015

Guss, Faith Gabrielle: Barnekulturens iscenesettelser 1, Cappelen Damm Akademisk 2015

Haabesland, Anny og Vavik, Ragnhild: Kunst og håndverk, hva og hvorfor, Fagbokforlaget 2000

Hansson, Hege: En barnehage til begjær, Fagbokforlaget 2016

Hultman, Elisabeth Nordin: Pedagogiske miljøer og barns subjektskapning, Pedagogisk forum 2004

Knoop, Hans Henrik: Lek, læring og kreativitet–hvorfor glade barn lærer mer, Aschehoug, 2002

Olofsson, Birgitta Knudstotter: I lekens verden, Pedagogisk forum 1993

Mylesand, Mia. Bygg og konstruksjon I barnehagen, Pedagogisk Forum 2008

Nicolaysen, M Barns møte med udefinerbare materialer I Barnehagefolk, ped. Forum 2010

Öhman, Margareta: Det viktigste er å få leke, Pedagogisk forum, 2012

Öhman, Margareta, Aspeli Widar: Lekende nærvær–samvær og samspill, møter
og muligheter. Pedagogisk forum, 2000

Øksnes, Maria: Lekens flertydighet. Cappelen, 2010

Øksnes Maria, Brønstad Eva Stai: «Leketøyets lekeverdi» I Brønstad, På spor etter lek, Fagbokforalget, 2014

Trude Anette Brendeland, barnehagelærer, forfatter og kursholder i fantasifantasten.no, jobber i «Eventyrhuset lekeverksted» i samarbeid med Fantoft gård studentbarnehage, Bergen