Det er på tide å tenke nytt om fellesskap, ansvar og organisering i skolen

De siste årene har flere kronikker problematisert kommunekutt og potensielle endringer i skolens lærerSnormer, samtidig som private utdanningstilbud er i vekst. Enkelte mener at barneoppdragelse hører til familien, mens utdanning til hører skolen, men barn og unge deles ikke i to i sine danningsprosesser. Det er på tide å tenke og skape et tredje alternativ til den eksisterende todelingen mellom offentlig og privat – utforske selvorganisert lokalt samarbeid til barnas og ungdommens beste.

Danning delt mellom omsorg og faglige prestasjoner er  et kunstig skille som fremmer konflikter.

De siste årene, som presentert i nyere forskning fra Simon Malkenes og Elisa Farstad, i tradisjon innen kritisk pedagogikk fra Lars Løvlie og Christian Beck, ser vi at skolereformer har påvirket utdanningssystemet i Norge til det verre for alle involverte.

Med inntoget av nyliberale verdier og praksiser i skolen, har vi fått en økt akademisering av forventete ferdigheter hos barn, på bekostning av verdier som omsorg, samarbeid og medmenneskelighet. Det overrasker derfor ikke at lærere i stor grad har blitt tvunget til å fokusere på å forberede barn og unge på tester, eksamener og en lang liste med læringsmål som blir mer og mer fjerne fra samfunnets og barnets virkelighet.

Derfor er det forståelig at mange pedagoger, under tidspress, velger å fokusere på tilsynelatende pedagogiske aktiviteter hvor hovedformåler er å kunne være med i den internasjonale konkurransen om såkalt utdanningskvalitet, skissert av OECD.

Det er viktig å minne oss selv på at barna er tilpasningsdyktige innenfor samstemte rammer. Skillet som har oppstått de seneste årene, hvor noen lærere inntar en til dels ufrivillig rolle som rene kunnskapsformidlere uten noen form for omsorgsansvar for barna eller historisk kontekstualisering, er bekymringsfull.

Symptomer på mistrivsel

Dette skillet mellom hvilke voksne som har ansvar for våre felles samfunnsansvar for å gi barna trygge oppvekstvilkår, rammer til syvende og sist barna selv. Vi burde derfor ta alle tilfellene av mobbing, skolevegring, utagerende atferd og lite trivsel på alvor, som symptomer på at barna mistrives i dagens mekaniske og instrumentaliserte skolesystem.

Jeg stoler på at de fleste lærere og spesialpedagoger vet at så lenge barna oppholder seg på skolen, er barnas ve og vel deres ansvar. Riktignok kan det samme sies til foreldrene når barna er hjemme sammen med dem. Danning er et felles samfunnsansvar for alle voksne. Uansett rolle har de et ansvar for å oppdra barn og ungdom med verdier som skaper inkluderende, fredelige og samtidig systemkritiske mennesker.

Kanskje må vi anerkjenne at siden begynnelsen av 2000-tallet har tidsbruk på tester og administrative oppgaver i utdanningssystemet tatt verdifull kvalitetstid, tid som egentlig burde vært brukt sammen med barna til å dyrke mellommenneskelige relasjoner gjennom lek, sang og opplevelser i naturen.

Samtidig kjenner de fleste foreldrene på tidsklemma og en mer stressende hverdag, med prisstigning der inflasjonen herjer, prisene øker og familiene får barneoppdragelsen sin målt etter hvor mange organiserte fritidsaktiviteter foreldrene greier å sjonglere.

Et tredje alternativ for å skape lærende felleskap er lokalt selvstyrte danningssystemer med faglig frihet for lærere og høyt demokratisk samarbeid for elevene.

Opplæringsloven har som kjent lovfestet at vi skal sikre samarbeid mellom hjem og en inkluderende skole, mens fagfornyelsen skulle styrke faglig læring. Ingen av delene har nødvendigvis forbedret elevenes læringsutbytte, gitt pedagoger faglig frihet eller gitt mer mestring og inkludering. Dette kan Sses i sammenheng med at kommuner har kuttet i bevilgninger til skolen, enkelte fylkeskommuner har lagt ned videregående skoler, mens private aktører øker sin tilstedeværelse i alle utdanningsnivåer. I tillegg til disse institusjonelle rammer, er det flere barn som mistrives og blir ekskludert fra skolen, samtidig som det mangler en tydelig politisk vilje til snu dagens situasjon.

Dermed bidrar dette til å forsterke sosiale ulikheter mellom familier, mens myndighetsstyring opprettholdes og barns mangfold blir sett som en hindring for å skape en fellesskole der ansvaret for danning blir foreldrenes ansvar alene.

Midt i disse strukturelle, økonomiske og faglige endringene må vi kunne søke organisatoriske alternativer som fremmer en tilbakevending til danning som førende læringsramme, med verdier som kan være grunnlaget for at elever utvikler empati, solidaritet, samarbeidsvilje og kritisk tenkning for å skape et levende, demokratisk samfunn.

Her ligger en påminnelse om at det er rom for å gjenskape vårt felles samfunnsansvar for barn og unge utenfor dagens nyliberale utdanningssystem. På lik linje med eksistensen av foreldrestyrte barnehager er det mulig å etablere lokale, selvdrevne skoler som styres som samvirkelag mellom lærere, spesialpedagoger, foreldre og barna.

Dette ville løse flere av dagens utfordringer i skolesystemet, samtidig som det kan føre til enkelte utfordringer så lenge Norge har forpliktet seg til å følge OECDs premisser, og fordi en slik organisering krever en høy grad av engasjement og tid fra alle involverte. Kanskje det er likevel dette som blir den mest meningsfulle, demokratiske og inkluderende organiseringsformen, ved at den ikke er avhengig av kapitalens krefter for å skape gode læringsrammer.

Vi skylder både nåværende og kommende generasjoner å samhandle på en god måte, selv om hverdagen for de fleste av oss er blitt merkbart mer krevende. Om vi vender tilbake til læring som en felles lokal aktivitet innen dannelsens rammer, kan vi begynne å ha samtaler for å finne alternativer veier bort fra dagens nyliberale styring.