Vil endre synet på diagnoser i skolen
En ny TV-serie skal rette søkelys på hvordan utdanningssystemet tilrettelegger for mennesker med ADHD, autisme og Tourettes syndrom.
Publisert
Det regionale kompetansemiljøet for autisme, ADHD og Tourettes (RKT) arrangerte tirsdag en panelsamtale i samarbeid med Autismeforeningen, ADHD Norge og Tourettes-foreningen.
I en stappfull konferansesal i Arendal ble det rettet oppmerksomhet mot utenforskap og hvordan skolen møter barn og unge med disse diagnosene. Panelsamtalen ble ledet av Leo Ajkic, kjent blant annet for sine kritikerroste dokumentarserier i NRK-tv.
Nå er han i gang med en ny tv-serie om ADHD som etter planen skal sendes om to til tre måneder.
– Jeg har nok kanskje en av diagnosene selv. Men jeg ville lage tv-serien fordi jeg har møtt så mange med ADHD i mine tidligere tv-produksjoner, dokumentarer som ofte har handlet om utenforskap. Jeg har møtt dem i fengsel og i forvaring, men også i helt andre situasjoner og sammenhenger, sa han.
Ajkic la vekt på at utenforskap ofte begynner i ung alder.
– Jeg vil gjerne flytte oppmerksomheten bort fra enkeltmennesket og over på hvordan skole og utdanning blir tilrettelagt. Vi skal ikke snu pekefingeren mot læreren, men heller se på systemet. For hvis det tilrettelegges godt for økt mangfold i utdanningen, vil det føre til at flere kommer inn i arbeidslivet og finner tilhørighet, noe som vil gagne samfunnet som helhet, sa Ajkic i sin innledning.
Tre fagpersoner stilte
Panelet besto av tre fagpersoner; Stian Orm, Jon-Are Masternes og Kristian Øen.
Stian Orm er førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Innlandet og forsker ved Barn og unges psykiatriske poliklinikk på Lillehammer.
– Jeg ar selv de tre diagnosene ADHD, autisme og Tourettes. I dag forsker jeg på studieliv for studenter med ADHD, samt behandling av sosiale ferdigheter hos barn og unge med autisme, fortalte Orm.
Spesialpedagog Jon-Are Masternes, har mastergrad i atferdsvitenskap. Han har også Tourettes syndrom og autismespekterforstyrrelse. Han ble diagnostisert for fem år siden og er opptatt av utfordringene man møter i skole og arbeidsliv på grunn av manglende tilrettelegging og misforståelser. Masternes er også musiker og har skrevet selvbiografi.
Det tredje medlemmet i panelet var Kristian Øen. Han er utdannet lærer med erfaring fra barne-, ungdoms- og alternativ skole. Han har også jobbet flere år i Statped. Nå er han førsteamanuensis ved NLA-høgskolen, der han forsker på skole og inkluderende praksis i møte med utfordrende atferd.
Nysgjerrighet kreves
– Riktig tilrettelegging for elever med ADHD, autisme og Tourettes krever mer enn bare diagnoser og teoretisk kunnskap. Det viktigste i møte med barn og ungdom som utfordrer rammene i skolen, er å innse at det ikke handler om manglende vilje. Det dreier seg om elever som ikke klarer å møte forventningene i den ordinære skolen, eller som ikke har lært de nødvendige ferdighetene for situasjonen, sa Stian Orm.
Svaret på spørsmålet; kan de ikke bare ta seg sammen? Det er nei, slo han fast.
Men panelet advarte mot å gi opp elever med diagnoser. For elever med nevroutviklingstilstander kan lære og utvikle seg mye dersom de får den rette støtten og tilretteleggingen i skolen.
– Når avvikende atferd tolkes som latskap, arroganse eller surhet, låses forståelsen av situasjonen. Skolen må i stedet være nysgjerrig og undre seg over hva som gjør situasjonen vanskelig for eleven, påpekte Jon-Are Masternes.
Samtidig opplevde Orm at diagnosen var avgjørende for å få tidlig hjelp. Før diagnosen ble han plassert på biblioteket med en assistent. Etterpå fikk han et alternativt skoletilbud og hjelp til å forstå seg selv og regulere egne følelser.
Masternes fikk diagnosen først i voksen alder. Han fortalte om en skolegang preget av merkelapper som arrogant, kresen og primadonna.
– En tidligere diagnose kunne bidratt til å løse opp i sosiale situasjoner og regulere følelser bedre, mener han.
For liten plass i lærerutdanningen
Det var enighet i panelet om at spesialpedagogikk og kunnskap om ulike lærevansker og diagnoser har for liten plass i lærerutdanningen. Men teoretisk kunnskap er ikke nok.
– Lærere som kan mye om diagnoser opplever at det likevel ikke går bra, mens lærere uten forkunnskaper lykkes fordi de har en grunnleggende nysgjerrighet, omsorg og undring. Siden barn med samme diagnose er forskjellige, kreves det en kontinuerlig leting etter hva som er god tilrettelegging for den enkelte elev, sa Øen.
På spørsmål fra Ajkic om hvor det brenner mest, svarte Orm at det brenner i hele utdanningsløpet fra grunnskolen til universitetet.
– Men jo tidligere man kommer inn med rett hjelp og støtte, jo bedre er det. Det brenner kanskje aller mest på barneskolen fordi det er der man kan gjøre en stor forskjell for det videre skoleløpet, sa Orm.
Ser på relasjoner som arbeidsverktøy
For at elever og studenter skal oppleve mestring, må læreren bli kjent med den enkelte og være nysgjerrig på deres styrker. Barn og ungdom med ulike diagnoser kan ha spesielle interesseområder, kreativitet eller sosiale ferdigheter som må tas i bruk slik at de får utnyttet potensialet sitt til god læring og utvikling.
– I skoler og institusjoner er det en tendens til å snakke om alt som er vanskelig. Men oppmerksomheten må ikke bare rettes mot utfordringene hele tiden. Barn og ungdom må ikke få følelsen av at folk bare ser svakhetene deres eller alt de ikke mestrer. De trenger tilbakemeldinger fra lærere og andre rundt på hva de faktisk er gode på. Det trengs for å bygge relasjoner, påpekte Orm.
Han la til at relasjon er ekstremt viktig i alt arbeid med mennesker fordi det er arbeidsverktøyet. Det er gjennom relasjonen man faktisk jobber med menneskene, og dette gjelder enten man har en klasse på 20 til 30 elever i barneskolen, eller 200 studenter på universitetet, sa han.
