Ill.foto: Mostphotos
Sviktende rekruttering til lærerutdanningene er bekymringsfullt, men ikke når det gjelder lærermangel
Debatt: Løsningen er ikke å redusere kravene til studentene, snarere tvert imot.
Det har blitt en debatt mellom Karl
Øyvind Jordell og meg om det er meningsfullt å telle studenter i
lærerutdanning for å predikere framtidig lærermangel. Jeg
hevder at den nære historie viser at det blir for enkelt. Lærermangelen
blir bestemt i et marked med tilbud og etterspørsel.
I sitt svar hevder Jordell at han primært er opptatt av
trinn 1-4 i Nord-Norge, og spesielt Finnmark. Jeg er enig i at dette er viktige
deler av norsk grunnskole, selv om det kun utgjør henholdsvis om lag 3,5 %
og 0,7 % av årsverkene. Men mitt poeng blir bare sterkere hvis man ønsker
å studere en så liten del av skolen. Man kan ikke se bort fra
markedsmekanismer.
For det første er det ingen lærere som kun er kvalifisert
for trinn 1-4. Man er i tillegg i det minste kvalifisert for enten trinn 5-7
eller barnehage. Lærerne har klare alternative jobber, og skolen gjør valg om
hvem som underviser på 1-4 og hvem som underviser på andre deler av skolen. For
det andre er folk mobile. En årsak til svak rekruttering til lærerutdanningene
i Nord-Norge kan være at det er blitt vanligere å dra sørover for å studere og
så hjem igjen for å jobbe (dette har vi dessverre lite informasjon om). For det
tredje endrer etterspørselen etter lærere seg ulikt geografisk.
Jordell mener situasjonen tilbake på tidlig 2000-tall er
relevant. I mitt innlegg brukte jeg en sammenligning av skoleårene 2017/18 og
2022/23 for å illustrere at telling av studenter ikke er meningsfullt for
prediksjoner. I denne perioden har vi fått lærernorm og mistet ett kull
grunnskolelærerstudenter. Jeg skal her verken berøre tidlig 2000-tall, min tid
som elev på grunnskolen i Vadsø på 1970- og 80-tallet eller problemene etter
krigen. Poenget er at dagens studenttall er alene lite egnet til å predikere
framtidig lærermangel.
Jeg presenterer i stedet grundigere det Jordell sier han er
mest opptatt av, sett i sammenheng med min påstand om at lærermangel i hovedsak
er «en utfordring på enkelte skoler i Oslo-området og i mindre kommuner i
Nord-Norge».
Ifølge SSBs
tallmateriale er lærermangelen større i Oslo enn i Nord-Norge. I 2022/23 ble
11,1 % av lærerårsverkene i grunnskolen utført uten pedagogisk utdanning i
Oslo, mens det var 9,6 % i Nord-Norge, 10,5 % i fylket Finnmark og
Troms og 7,8 % i landet totalt. Skal vi se spesifikt på trinn, må vi
forholde oss til GSI.
Ifølge GSI økte andelen
årsverk av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting på trinn
1-4 i Oslo fra 7,0 % i 2017/18 til 7,8 % i 2022/23. I Nord-Norge økte
andelen fra 8,4 % til 8,5 %, mens for Finnmark var det en nedgang fra
10,5 % til 9,9 %. For landet som helhet økte andelen uten kompetanse
fra 5,0 % til 5,4 %, og falt fra 4,1 % til 3,9 % for trinn
5-10. Studerer man Oslo og Nord-Norge grundigere, vil man se at det er
forskjell på skoler. I Oslo er problemet størst på østkantskoler. Lærermangelen
er lav i Tromsø.
Enkelte barneskoler i Oslo og Nord-Norge har altså omfattende
utfordringer med lærermangel. Men økningen de siste fem årene har skjedd i Oslo
og ikke i Nord-Norge og Finnmark. Hvordan kan det som skjer i lærerutdanningene
forklare dette? Det skjer opplagt noe mer.
Lærernormen påvirket Oslo mye. Dessuten er utviklingen i
elevtall viktig. I Oslo har antall lærerårsverk på trinn 1-4 økt med 29 % fra
2017/18 til 2022/23 samtidig med en reduksjon i antall elever på 4,2 %. I
Nord-Norge er antall elever redusert med hele 10,7 %, og antall årsverk har
falt med 5,5 %.
Skal man predikere framtiden, må man gjøre anslag på hva som
vil skje med etterspørsel og tilbud av lærere. Lærerutdanning er viktig for
tilbudet, men det er også valg om å gå inn eller ut av yrket (samt geografisk
mobilitet om man er opptatt av en del av landet). I tillegg har kommunene en
rekke virkemidler for å gjøre seg attraktive, inkludert lønn, som bør brukes
for å utligne regionale ulikheter. Elevtallsutviklingen er viktig for
etterspørselen. I fjor ble det født 51.480 barn i Norge, i 2010 var det 61.442.
Dette tilsier redusert etterspørsel etter lærere framover.
Vi er begge bekymret for fallende interesse for
lærerutdanning. Men jeg er det først og fremst fordi vi trenger faglig sterke
lærere til å sikre gode oppvekstmiljø og en solid framtidig velferdsstat. Det
er særdeles krevende for lærerutdanningene å utligne forskjeller mellom
studentene, på samme måte som at grunnskolen ikke klarer det. Jordell hevder at
lærerutdanning da er uten betydning, med den slutningen er jeg uenig i. Læring
bygger på kunnskapen man har, og de med mest kunnskap er ikke mindre
læringsivrige enn andre.
Vi er begge også bekymret for rekruttering av kompetanse til
Nord-Norge og Finnmark. Jeg mener løsningen ikke er å redusere kravene til
studentene, heller tvert imot.
