Skolen trenger et korrektiv til teknologioptimismen

Teknologibransjen og teknologioptimistiske lærere og skolefolk har samme talepunkter; debatten om skjerm kontra lærebøker er polarisert, unyansert og kunnskapsløs. Debatten er kunnskapsløs fordi deres løfter om det digitale og kompetanse baserte læreplaner «egentlig» er best og vil gi skolen mer læring og en bedre verden for alle i skolen, om teknologioptimistene fortsatt får sitte i førersetet i skolen. 

Vi andre bør tilnærme oss virkeligheten ved å legge deres forskning til grunn for vår virkelighetsforståelse. De er de eneste som skjønner hva som er viktig og riktig, i deres egen forståelse av virkeligheten i skolen.

Forskning og «synsing» har en del til felles

De «solide» fakta i all skoleforskning er ikke så solide som skoleforskerne hevder. Mye skoleforskning er basert på utvalg av elever, lærere, skoleledere og foreldres meninger om det de blir spurt om av skoleforskere. Lærerne samtaler jevnlig om samme tema som skoleforskerne forsker på med elever, skoleledere, foreldre, lærere på egen skole, på seminarer og lærere på skoler vi besøker som sensorer ved eksamen. Forskerne har begrenset kontakt med de samme menneskene. Skillet mellom forskning og lærernes «synsing» er mindre tydelig enn forskerne selv hevder.

I boka «Skjerm barna», skriver Maja Lunde (s. 111): «Jeg har lenge forsøkt å finne troverdig forskning som sier at digitalisering er bra. (…) Mange av studiene som har vært gjort, mangler kontrollgrupper. De er ikke egentlig ekte forskning, men piloter, hvor skolen i samarbeid med en forsker tester en ny digital metode i klasserommet. Resultatene måles ofte gjennom selvrapportering fra elevene. Var det gøy? Ja, det var det. Nye metoder i klasserommet og oppmerksomheten fra noen utenfra er gjerne det, og de har ofte effekt, bare fordi de er nye. Dette kalles Hawthorne-effekten: Mennesker endrer atferd og ytelse midlertidig når de vet at endringer er blitt gjort, og når de vet at de blir observert, uavhengig av hva endringene er.»

Maja Lunde skriver også i samme bok, (s. 110): «I fjor kom en stor rapport fra UNESCO hvor konklusjonen var følgende: «Det finnes lite robust bevis på at digital teknologi har en tilleggsverdi i utdanning. (…) Mye av bevisene kommer fra de som prøver å selge (teknologien)». Lunde har rett!

Konsentrasjonstyvene

Den samme teknologibransjen som snakker varmt om det digitales evne til tilpasset opplæring, etterlater skolen og lærerne med restene av elevenes konsentrasjonsevne, etter at Instagram, TikTok og andre sosiale medier har forsynt seg av elevenes konsentrasjonsevne 24/7.

Skolebøker er en overlegen læringsteknologi; fri for digitale distraksjoner, ikke avhengig av tilgang til strøm, har ikke batterier som trenger å lades i utide, blir ikke plutselig utilgjengelige fordi programvaren skal oppdateres og bruker ikke tidvis lang tid på å logge seg på. I en mer uoversiktlig politisk situasjon, så finnes hackere som har som arbeid å sabotere digitale systemer. Store digitale systemer er kompliserte å administrere, og krever høyt kvalifisert IKT-personell. Mye kan gå galt, og gjør det ofte.

Vi kan ikke stole på at den delen av teknologibransjen som leverer digital struktur og software til skolene har nødvendig forståelse for hvordan barn og unge oppnår best læring. Teknologibransjens forretningsmodeller og praksis lar seg ikke forene med hva hjerneforskning viser oss om å lære å lese og skrive.

God undervisning med kvalitetssikrete lærebøker setter elever bedre i stand til å forme sin egen fremtid, også digitalt, enn blind tillit til teknologibransjens lite troverdige, uttrykte gode hensikter for elever og for fremtidens arbeidstagere.

Skolebøker er redaktørstyrte medier for kunnskapssamfunnet i skolen. Skolebøker i alle fag og bøker til stillelesning bør igjen bli overordnet målsetning for skolen.