Mange av barna i denne barnehagen kommuniserer med tegn, øyne, bilder og berøring

I Nansenveien barnehage kommuniserer mange av barna med tegn, øyne, bilder og berøring.

– Det er veldig spesielt når et barn begynner å snakke etter å ha vært stille lenge. Det rører både oss og foreldrene, sier fungerende bestyrer, Anita Holmen. Hun forteller om et barn de ikke trodde hadde verbalt språk, men etter å ha brukt tegn og bilder som kommunikasjon begynte barnet etter hvert å snakke.

«Det er veldig spesielt når et barn begynner å snakke etter å ha vært stille lenge. det rører både oss og foreldrene»
- Anita Holmen

Ikke alene

Nansenveien barnehage i Tromsø er en to-avdelingsbarnehage som ligger i et stille strøk sør på Tromsøya. Barnehagen er spesielt tilrettelagt for barn som har funksjonsnedsettelser og sjeldne diagnoser, og disse har prioritet ved opptak.

– Sammen med foreldrene vektlegger vi å skape en inkluderende barnehage, der vi møter barna med trygghet, respekt, toleranse og omsorg, sier Holmen.

Foreldrene til Mia Johnsen er glade for at de kunne velge en barnehage med spesialkompetanse.

– I tillegg er det en fordel at barnehagen er liten, og at det er andre barn der med spesielle behov. Da er ikke Mia alene om å trenge litt ekstra, sier mamma Wenche M. Johnsen. Mia gikk i en studentbarnehage i Bergen før familien flyttet nordover.

– Vi var veldig fornøyde der også, men ser at miljøet rundt henne er bedre tilpasset her, med færre barn, mindre grupper, større voksentetthet og mer kompetanse, sier Mias mamma.

Omvendt inkludering

I Nansenveien leker og lærer alle barna sammen, uavhengig av språk, evner og diagnoser.

– Barnehagen vår er styrt etter prinsippet om «omvendt» inkludering, der friske barn er sammen med barn med spesielle behov. Vi er, og skal være, en vanlig barnehage. Vi har fått positive tilbakemeldinger fra flere foreldre med funksjonsfriske barn, som setter stor pris på at barna deres lærer toleranse og empati kanskje i større grad enn i vanlige barnehager, sier Holmen.

Barn som ikke har møtt barn med funksjonsnedsettelser, reagerer på ulike måter. Noen blir, ifølge Holmen, utrygge eller skeptiske i møte med et barn som kanskje ser annerledes ut, lager rare lyder eller ikke har språk.

– Når vi forklarer dem hvordan barnet kommuniserer, ser vi at det etter hvert blir helt naturlig. Barna er flinke til å hjelpe hverandre, sier Holmen.

Fra en bit til tre brødskiver        

Flere av barna med spesielle behov har store utfordringer med å spise, og noen får mat gjennom en sonde eller en knapp på magen, andre trenger tilrettelegging i forhold til adferd eller motoriske utfordringer.

– Her har vi opplevd at barna gjør store framskritt når det gjelder mat, fra det å kjenne på en agurkbit for første gang til å spise tre brødskiver, forteller spesialpedagog Jaana Salamonsen.

Den viktigste utfordringen i hverdagen er likevel kommunikasjon. På det store speilet i gangen henger fargerike tegninger av forskjellige kroppsdeler og klesplagg. I oppholdsrommet ligger flere tykke permer med laminerte tegninger av alt fra ansiktsuttrykk som viser følelser til busser og biler.

– Disse symbolene bruker vi for eksempel for å beskrive dagen, og de er blitt et språk for alle barna. Målet er at alle skal kunne kommunisere med hverandre, også de fremmedspråklige barna. Alle barna her er veldig bevisste på at det finnes flere måter å kommunisere på enn gjennom ord, forklarer Salamonsen. Enkelte barn bruker også tegn-til-tale, og både voksne og barn kan de enkleste tegnene. Alle ansatte får jevnlig tilbud om kurs.

Utredes underveis

Mange av barna er ennå ikke utredet når de kommer til barnehagen, og det kan ta flere år.

– De kan gjerne være i skolealder før de er ferdig utredet. Noen ganger har vi barn her som vi ikke vet om verken ser oss eller hører oss, og da bruker vi taktile tegn, det vil si berøring som en form for kommunikasjon, sier Holmen.

ASK, alternativ supplerende kommunikasjon, er en viktig del av hverdagen. Veldig mye handler om de enkle, fargerike tegningene og tegn til tale. Mens mange av barna som ikke snakker peker på bildene er det ikke alle som klarer det – noen bruker øynene til å kommunisere, eller peke med.

– Da bruker vi slike manuelle øyepeketavler, sier Jaana, og viser fram en tavle med tegninger og hull i midten for at samtalepartneren skal se hvilket symbol barnet fokuserer blikket på. Dette er en krevende form for kommunikasjon, men de ansatte opplever ofte en stor glede hos barnet som opplever å bli forstått. Øyepeketavlen brukes i lek og all aktivitet.

– Vi har hatt noen kjempefine lekestunder med slike øyetavler, der de andre barna blir stemme for den som ikke har stemme, sier Salamonsen.

Snakker med øynene

Mia Johnsen er en av dem som bruker øyetavle. Hun har en alvorlig grad av dyskinetisk cerebral parese, og er født døv. Det er en diagnose der barnet gjerne er svært motorisk funksjonshemmet, men kan være godt fungerende kognitiv.

– Mia har ikke talespråk, men hun kommuniserer med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og blikk, og er ikke vanskelig å forstå for dem som blir kjent med henne, sier moren Wenche Johnsen. Barnehagen bruker også moderne hjelpemidler som rolltalk, book-creator og ipad.

Finner ord for følelser

Mange av bildene og symbolene viser konkrete ting eller situasjoner. Men barnehagen jobber også mye med å lære adferd.

– Vi bruker mye bilder, for å vise hvordan man kler på seg, og hva som skal skje i løpet av dagen. Veldig mange av de barna vi kaller «urolige» har stor nytte av slike bilder, for eksempel på toalettet, ved matbordet og for å sette ord på følelser, sier Anita Holmen.

Barnehagen har flere barn i rullestol. Det er barn med cerebral parese eller motoriske funksjonsnedsettelser. Barnehagen kan også ha barn med sjeldne diagnoser.

Å ikke vite hva som feiler et barn kan være en utfordring. Noen ganger vet man ikke om et barn overhode har kognitive ferdigheter. I samarbeid med foreldre og andre etater kan barnehagen bruke ulike observasjonsmetoder, som tester eller videoopptak.

– På et filmopptak kan man oppleve å se ting som er veldig vanskelig å få øye på ellers. En gang under analyseringen av en video oppdaget vi at et barn hermet etter det hun så på film. Da visste vi ikke fra før om barnet kunne se eller høre, forteller Salamonsen.