Når stadig flere unge føler at de ikke strekker til, og
skolehverdagen preges av krav om prestasjon og forbedring, må vi våge å spørre:
Hva er det egentlig vi utsetter elevene for?
Stress og lav selvfølelse preger stadig flere unge, og det
synes å være en tydelig sammenheng mellom skolestress og psykisk uhelse. Den
nyeste Ungdata-undersøkelsen fra 2024 viser at mange unge, særlig jenter,
opplever nedstemthet, bekymringer og søvnproblemer.
Samtidig vet vi at skolen i økende grad stiller krav om
kontinuerlig forbedring, og dette skaper et prestasjonspress som truer
ungdommens psykiske helse. Har vi glemt å spørre: Når er egentlig noe bra nok?
Vurdering for læring
Vurdering for læring (VFL) har de siste årene etablert seg
som en uomtvistelig sannhet i norsk skole. VFL handler om å bruke vurdering som
et redskap for å fremme elevers læring, gjennom å gi tilbakemeldinger som
hjelper dem videre i læringsprosessen, heller enn å gi en endelig karakter.
Ifølge Utdanningsdirektoratet bygger VFL på fire prinsipper:
Elevene skal forstå hva de skal lære, få tilbakemeldinger på kvaliteten, få råd
om hvordan de kan forbedre seg, og involveres aktivt i eget læringsarbeid-
Gjennom forskrift til opplæringsloven, læreplaner og
nasjonale satsinger, har ideen om vurdering for å fremme læring blitt løftet
frem som en garanti for økt motivasjon, bedre faglig utvikling og større
mestringsfølelse.
Men ser vi nærmere på forskningen, erfaringene fra
praksisfeltet og elevenes egne stemmer, tegner det seg et langt mer nyansert,
og bekymringsfullt, bilde.
I
et innlegg i Utdanningsforskning påpeker Knut Ove Æsøy at vi har beveget
oss inn i et vurderingsregime hvor alt skal vurderes, hele tiden. Allerede fra
1. klasse møter barna smilefjesvurderinger som en del av skolehverdagen.
Intensjonen er å bevisstgjøre dem på egen læring, men dette kan skape en
virkelighet hvor ingenting er godt nok. Enhver prestasjon kan forbedres,
vurderes og bedømmes.
En slik vektlegging av kontinuerlig forbedring kan lede til
en utmattende perfeksjonisme, hvor eleven aldri får kjenne på ekte mestring.
Kan vurdering skape lærelyst?
Vurdering for læring er tett koblet til begrepet «lærelyst».
Men kan egentlig vurdering skape lærelyst? Tidligere rektor Bjørn Bolstad har
gjennom bloggen sin stilt kritiske spørsmål om vurderingskulturen faktisk
fremmer engasjement.
Vurdering innebærer i sin natur å måle prestasjoner opp mot
standarder. Når alt elevene gjør skal vurderes, skapes et klima hvor det å
feile blir en konstant trussel. Dette kan snarere hemme enn fremme ekte
motivasjon og glede ved å lære.
I det tidligere nevnte innlegget løfter Æsøy også frem en
annen fundamental bekymring: Når vi gjør vurdering til selve motoren i
læringsarbeidet, risikerer vi å redusere læring til noe som kan måles, veies og
sammenlignes. Den komplekse, levende prosessen som læring egentlig er, blir i
stedet forenklet til oppnåelse av målbare resultater. Hva slags utdanning
skaper vi da?
Lærere strever med å praktisere vurdering for læring slik
idealene tilsier. Med stadig høyere krav, knapp tid og manglende opplæring,
opplever mange lærere at de ikke når opp. Også elevene kan miste troen på egen
mestring når vurderingsarbeidet fremstår som en endeløs rekke krav og
korreksjoner.
Forskning viser en klar sammenheng mellom prestasjonspress
og psykiske helseplager, spesielt blant jenter. I en kunnskapsoversikt
i Utdanningsforskning belyser Sølvi Lillejord at økt press i skolen kan
bidra til stress og lav selvfølelse. Vurdering for læring, med sitt
kontinuerlige fokus på forbedring, kan forsterke dette.
En
annen studie i Utdanningsforskning, signert, Janne Lund, Ole Jacob Madsen
og Siri Håvås Hauglands, om skolestress blant unge jenter peker på hvordan
vurderingskulturen skaper en logikk der elevene internaliserer et konstant krav
om selvforbedring.
Resultatet? En generasjon unge som opplever at de aldri
strekker til.
Prestasjonspresset forsterkes
Det er på tide å stille de kritiske spørsmålene: Hvem gagner
egentlig denne omfattende vurderingskulturen? Hva skjer med barns og unges
selvbilde når de fra første skoledag lærer at de hele tiden må bli bedre? Og
hvordan kan vi sikre en skole hvor lærelyst, kreativitet og ekte
mestringsfølelse får plass – uten å reduseres til enda en indikator på vei mot
et stadig flyttbart mål?
Når vi samtidig vet at ungdom på sosiale medier møter
konstante krav om å forbedre seg, sammenligne seg og prestere, forsterkes
prestasjonspresset ytterligere. Skolen og den digitale verden speiler hverandre
i et evig jag etter å bli bedre, uten at noen egentlig spør når noe er bra nok.
Når ingenting lenger er bra nok, risikerer vi å miste det
viktigste: Troen på egen verdi, uavhengig av prestasjon.
Vurdering for læring må revurderes. Ikke fordi vurdering i
seg selv er feil, men fordi dagens praksis risikerer å undergrave det den var
ment å støtte: Elevenes tro på seg selv, ekte lærelyst og livslang læring.
