Nullvisjonen hjelper ingen når hjelpen ikke finnes

Denne høsten har vært preget av nyhetene om kutt i psykisk helsevern for unge. Vi får statistikk og beskrivelser av en generasjon hvor skolefraværet skyter i været, hvor andelen barn og unge både med nevrodivergens og med angst og depresjon stadig øker, og hvor flere og flere unge voksne havner i utenforskap og uførediagnoser. Aller øverst i denne dystre pyramiden finner vi selvmordstallene, som er de høyeste på 25 år.

I 2020 lanserte regjeringen en handlingsplan for forebygging av selvmord. I innledningen står det: «Med den innføres en nullvisjon for selvmord i Norge. Det er en forpliktelse om å jobbe ut fra at vi ikke har noen å miste». Fem år etterpå er dette en mildt sagt provoserende setning å lese, både som en som er etterlatt etter selvmord, og som en som jobber med forebygging. 

Fortelling fra førstelinjen

La meg gi dere en fortelling fra førstelinjen for å illustrere hva jeg mener. Jeg har jobbet som lærer i ungdomsskolen i snart 20 år, og de siste årene har en stadig større del av jobben handlet om å snakke med enkeltelever som sliter.

Når noen banker på døra di og sier at de driver med selvskading, at de har slutta å spise, at de drakk seg fulle i helga og gjorde ting de ikke ville, eller at de har tanker om å ta sitt eget liv, så kan man ikke si «Du, det kan vi snakke om neste mandag klokka to». Sånn fungerer ikke ungdom, og sånn fungerer i alle fall ikke god psykisk helsehjelp. Man setter seg ned og lytter – og for de aller fleste holder det. De trenger å bli tatt på alvor, å bli hørt og sett, og ikke minst å bli møtt med at tankene dine er ikke farlige: du er verken gæren eller spesielt unormal.

I noen tilfeller er sakene imidlertid så alvorlige at vi er nødt til å melde det videre til spesialisthelsetjenesten, særlig i saker hvor det er flere risikofaktorer rundt barnet, f.eks. økning i skolefravær, sosiale vansker, eller endring i adferd. Og her møter vi på problemet i dagens Norge. Vi snakker stadig om at vi må bli flinkere til å snakke om psykisk helse, vi markerer verdensdagen for psykisk helse og selvmordsforebygging, men vi har ikke rustet opp lavterskeltilbudet for dem som trenger hjelp. Det er fortvilende å være dypt bekymra for et ungt menneske og få beskjed om at barnet kanskje kan få en time hos BUP om to måneder. Det holder jo ikke! Og det gjør at vi som jobber i førstelinja, sliter oss ut med å hjelpe disse ungene på egen hånd.

Nedskalering av hjelp

Her er et forslag til regjeringen, hvis de mener alvor med nullvisjonen sin: Alle kommuner trenger et ambulerende psykisk helse-team, bestående av sykepleiere, psykologer, miljøarbeidere, familieterapeuter og pedagoger, som kan ta imot unge som sliter på kort varsel. I min kommune har vi de siste årene vært så heldige at vi har hatt et FACT ung-team som har tatt en del av de tyngste sakene, med stor suksess. Nøkkelen er raskt tilgjengelig, lokalt forankra helsehjelp, som kan se og møte eleven på ulike arenaer, og jobbe helhetlig med mennesket, ikke bare den lille delen av det man selv i kraft av sin rolle har ansvar for. Dessverre er FACT ung nå nedskalert fra fem til to ansatte. Da sier det seg selv at de ikke har kapasitet til å ta særlig mange saker.

Det er 18 år siden selvmordet rammet meg og min familie, og jeg opplever at i løpet av de 18 årene har mange av tabuene knyttet til selvmord blitt mindre. Det er ikke lenger like skamfullt å snakke høyt om at man har mistet noen på denne måten. Allikevel sitter det for de aller fleste langt inne å snakke om sine egne mørke tanker.

Tre råd til unge mennesker

For det første må man gjøre seg tilgjengelig for dem og skape et rom hvor det er trygt å dele. Trikset med de unge er å være til stede akkurat i det øyeblikket de er klare for å åpne seg, for som regel er det vinduet ganske lite. Hvis de ikke opplever å bli møtt der og da, lukker de seg igjen. 

For det andre: Når man tør å spørre, må man også tåle å høre svaret. Jeg tror på en normalisering av de mørke tankene – hvis man møter det med frykt og uro, vil de unge fort oppleve at dette er svært alvorlig. Det er tungt å høre at en ungt menneske sliter, men det er viktig å snakke om at de fleste liv inneholder slike svingninger, og at å ha disse tankene i seg selv ikke er farlig. 

Og for det tredje: Blir man usikker på om problemet er mer alvorlig enn at man kan løse det på egen hånd, så må man be om profesjonell hjelp.

Disse rådene er basert på 20 års erfaring fra både privat og profesjonelt liv. Problemet er at rådene verken er realistiske eller gjennomførbare, all den tid hjelpen faktisk ikke finnes der ute.

Jeg skulle ønske at dette var en heltinnehistorie, at jeg kunne sole meg i glansen over den betydningsfulle rollen jeg har fått spille i unge menneskers liv, at jeg er stolt over å være et menneske som gjør en forskjell. Dessverre er det så langt fra virkeligheten som det går an å komme. Sannheten er at jeg piskes og plages over alle dem jeg ikke har kunnet gi tilstrekkelig hjelp, over alle dem jeg ser at fortsatt strever og kommer til å streve videre i livene sine.

Systemet er ikke bærekraftig

Dagens system er ikke bærekraftig, verken for oss som jobber i det eller for den generasjonen vi skal prøve å ruste til å tåle et voksent liv, og til å bli demokratiske medborgere i Norge.

Det er viktig å snakke om de mørkeste tingene, det er viktig å se hverandre – men det er minst like viktig at vi som samfunn innser at psykisk uhelse ikke alltid kan kureres med en kopp te eller et smil på skolen.

Det krever politisk vilje, handling og ikke minst penger til å styrke både førstelinjen, lokale lavterskeltilbud i psykisk helse i kommunene, og flere sengeplasser i psykiatrien. Bare gjennom en systematisk satsing på oppfølging av etterlatte, opprusting av de offentlige tjenestene, og styrking av støtteapparatene, kan den ønskede nullvisjonen bli noe annet enn en «bare-tullvisjon».