Han elsker å provosere med sine pedagogiske rampestreker

Med stortingsmeldingen om barnehager under armen setter han seg ned ved bordet. Tar av seg den svarte jakka han har over den grå og blåstripete genseren. Heller i et glass vann. Må bare få si det første han har på tunga:

– Barn har krav på oppvekstvilkår som setter dem i stand til å utfolde sine muligheter og delta i eget liv med sin egen «stemme». Barn skal høres. Dette krever at vi lytter til barna.

Han sender et A4-ark over bordet med hans tanker om barns rettigheter. Som å forsikre meg om hvor viktig det er å få det med.

Barns rettigheter

– Barnekonvensjonen er ikke opptatt av at barn skal lære å ha en mening, lære å lytte til andre, lære å vente på tur, lære å respektere andre og være lojale for beslutninger som ikke går deres vei. Dette er pedagogiske prosjekter. Barn skal ikke trenes eller læres opp til noe som kommer. Barns deltakelse er fra en rettighetsvinkel ikke læring men innflytelse, medbestemmelse og selvbestemmelse her og nå, sier Kjetil Steinsholt engasjert, men dempet.

Han er omtalt som en som driver med pedagogiske rampestreker. Og sier selv han liker å pirke borti etablerte sannheter i pedagogikk- og barnehagefeltet. Han har sterke meninger om den nye barnehagemeldingen, men holder seg helst unna media. Han er tømmerhuggeren fra Ås som ved en tilfeldighet endte opp som professor i pedagogikk ved NTNU. På 25 år har han skrevet utallige tekster og over 25 bøker. Den siste, Motstrøms, kom i år.

Barnehagen blir diagnosefelt

Den nye stortingsmeldingen har skapt et barnehageopprør og debatt om barnehagens innhold.

– Barnehagen blir et laboratoriefelt der de skal prøve ut nye læreformer og legitimere dem gjennom én bestemt type forskning. Barnehagen blir et øvingsfelt som tester teorier og metoder for at barna raskest mulig skal bli voksne. Dette er skummelt, sier Kjetil Steinsholt, og blar i den nye barnehagemeldingen Tid for lek og læring. Han er ikke overrasket over innholdet, men er tydelig i sin dom:

– I den nye stortingsmeldingen er leken alltid knyttet til noe annet enn lek, som tall, læring og utvikling. Leken skal ha en bestemt funksjon. Jeg mener leken bør være en formålsløs aktivitet. Barn leker fordi de vil leke, ikke lære noe, sier Steinsholt.

Han trekker paralleller til Finn 5 feil- oppgaven i Donald-bladene foreldrene hans kjøpte til sønnene sine da de vokste opp i Ås.

Barnehagens egenverdi

– I dag er målet å finne feil på barna. Gjerne fem. Vi bør heller ha fokus på hva de kan i stedet for hva barna ikke kan. Jeg tror mange mener det er et fremskritt å finne feil og så rette dem opp, men det er nok med på å redusere barnehagens egenverdi, sier professoren og setter i gang det kan kaller et grotesk tankeeksperiment inspirert av den konservative amerikanske rettsfilosofen Robert Nozick.

– Hvis barnehagen reduseres til noe som skal skje seinere, så kan vi lage en maskin som inneholder alt det beste for barnet: lek, empati, læring, språk- og tallforståelse og normal atferd. Plugg barnet til maskinen i ti minutter, så vil barna få et liv hvor de lærer alt vi ønsker, slik at de slipper å være barn, sier Steinsholt med en liten grimase i det gråstripete skjegget. Han mener barnehagemeldingen er ille hvis ønsket først og fremst er at barnehagen skal være en forberedelsestid.

– Den er også en hån mot pedagoger og forskere som jobber med barn og deres ulike uttrykksformer i lek og andre aktiviteter, blant annet ved Høgskolen i Halden, som ikke får sine perspektiver nevnt i meldingen. Han er selv tilknyttet høgskolen som professor 2. Det var ingen selvfølge at han skulle bli nettopp det.

«Leken bør være en formålsløs aktivitet. Barn leker fordi de vil leke, ikke lære noe.»

Møtet i skogen

16-åringen Steinsholt ville ikke gå på gymnas. Han tok yrkesfag med skogforskning. Og det var som tømmerhugger i en praksisperiode på Finnskogen, han en dag tilfeldig møtte Hans Børli, tømmerhuggeren som ble en kjent norsk lyriker og forfatter.

– Han fortalte meg at skog og filosofi henger sammen. Det beste stedet å filosofere er i skogen, minnes Steinsholt. Det ble studier likevel – og han fordypet seg i tyske filosofer som George W.F Hegel, Hans-Georg Gadamer og Jürgen Habermas. Han tok doktorgrad i landbrukspedagogikk ved Landbrukshøgskolen i Ås, der han jobbet i flere år før pedagogen Alfred Oftedal Telhaug fikk ham til Trondheim. Det er han takknemlig for. Da han kom til universitetet i 1989 var det med en CP-plate av The Doors og en tekst av den franske filosofen Jacques Derridas i veska, langt hår, olabukse og raddisgenser.

– Ingen møtte meg og jeg ble nærmest kastet ut, fordi de ikke ville ha lasaroner i Trondheim, humrer Steinsholt.

Stor tekstproduksjon

Siden har det blitt en rekke fagartikler og mer enn 25 bøker i professorens navn, trolig en av de største tekstproduksjoner ved NTNU. Alt er, ifølge professoren, skrevet i ferier og på kvelds- og nattetid. Bøker om filosofer som Rousseau, Derrida og Nietzsche. Et 700 siders verk om pedagogiske ideers historier. Ingen av bøkene er støttet av Norsk Forskningsråd. Han sier det nok er fordi hans tanker skrangler i maktens ører.

Han lar seg inspirere av film, musikk og litteratur.

– Jeg tror ikke det jeg har skrevet er så viktig at det blir stående igjen, sier Steinsholt beskjedent. Han er likevel en ettertraktet foredragsholder.

– Jeg blir nok bedt på konferanser fordi jeg er eksotisk og av og til har flaks med det jeg sier, smiler han i skjegget. Han er ikke typen til å fremheve seg selv og sin kunnskap.

Tilfeldige diagnoser

 Drømmebarnehagen for professoren er en rolig barnehage på barnas premisser. Et sted der forskjellene aksepteres og dyrkes. Der barnehagelærerne kan være detektiver sammen med barna og hjelpe dem i å løse livets mysterier. Barnehagen bør være sted med uformell sosialisering og lekende individualisering, i stedet for rendyrket kvalifisering.

– Metodene har kommet for å bli, men en klok barnehagelærer vet når det er nødvendig å bruke dem, mener Steinsholt. Han har lenge vært en kritiker av tidlig innsats og kartlegging, og det er ikke tilfeldig. Det er nemlig en kritikk av deler av hans egen praksis i PP-tjenesten.

– Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette, fordi vi ga barn diagnoser som ofte var tilfeldige og som vi ikke ante konsekvensene av. Barn skal være underlagt et kjærlighetens blikk og ikke et diagnostiserende blikk. Barna vil føle det i barnehagen, forteller Steinsholt. Selv har han et spesielt kjærlighetsforhold til sommerstedet på Ramstad, vindruer og stauder.

Fisker uten krok

For hjemme i hagen dyrker han vindruer fra Georgia, som tåler minus 30 grader. Av vindruene lages det gelé, og kanskje blir det vinproduksjon en gang

– Jeg er glad i vin og den oppadstigende vinrus. Og jeg er opptatt av å få til noe. Ikke noe stort, men noe lite og ubetydelig, smiler Steinsholt. På Ramstad i Nord-Trøndelag har han og kona restaurert et trønderlån og bygd opp et eldhus som museum med ting fra gården. Her drar han ut med båten og fisker uten krok, med søkke, slik at det ser ut som han fisker. Da kan han slappe av, mens båten driver sakte på et av Norges farligste farvann, Folla. Her kan han være hele ferien. Liker å treffe mennesker med ulik bakgrunn. Den beleste professoren prater sjelden fag med andre. Lite selvhøytidelig, raus og hjelpsom er ord han finner etter en tenkepause når han blir utfordret på sine beste egenskaper. Raus fordi han kan gi bort tekster til alle som vil ha dem. Han hjelper gjerne venner og studentene sine. Og så er han en liten stabeis.

Pedagogiske rampestreker

– Berit Bae har en gang sagt jeg driver med pedagogiske rampestreker. Det er bra sagt av en person jeg ser opp til. Jeg mener det må være noen som våger å gå imot den pedagogiske kirka. Jeg er nok rampete. Jeg liker å pirke borti etablerte sannheter og folk som mener de har fått tak i den. Min pedagogikk dreier seg om å slippe grepet, smiler Steinsholt lurt. Å slippe grepet har han også forsøkt å gjøre i oppdragelsen av datteren på 19.

– Som foreldre mislykkes man alltid. Det er alltid noe man kunne gjort bedre. Jeg har mistet tålmodigheten, eller sagt noe jeg ikke burde gjort og andre småting jeg tenker over i dag. Jeg vet ikke om datteren min føler det, sier Steinsholt. Ikke noe av det pedagogikkprofessoren har lest strekker til i barneoppdragelsen.

Et mysterium

– Barn er mysterier; ikke en ligning som skal løses og gå opp. Det kan ofte virke som om utdanningspolitikere vil at barnet skal være et matematisk problem som det er mulig å finne en enkel løsning på. Alle som jobber i barnehage vet at du ikke bare har med barn å gjøre, men med små mennesker med knallharde personlighetstrekk. De skal få møtes i og brynes i barnehagen, sier Steinsholt bestemt. For ham har det viktigste vært at datteren selv skal få velge venner, fritidsaktiviteter og utdanning. Det eneste han har vært opptatt av er å gi henne god litteratur.

– Du kan få mye livsvisdom av Hamsun, Knausgård og Strindberg, smiler Steinsholt. At datteren har ønske om å studere økonomi i stedet for pedagogikk eller andre «pratefag» tar han som et tegn på at oppdragelsen ikke har vært så verst likevel: Hun våger å gå sin egen vei.

Venner er lykken

For Steinsholt er lykke når de han setter pris på har det bra. Han er mye sammen med venner. Går gjerne på ski, løper eller trener med pedagogkollegaer. Og avslører at han er en melankoliker:

– Jeg maler fanden på veggen altfor ofte, og bekymrer meg for alt. Jeg har egentlig ikke nervesystem til å holde på i akademia. Livet ødelegges av strategiske posisjoneringer. Jeg orker ikke blande meg inn i dette. På Universitetet i Trondheim får jeg holde på med mitt. Jeg har mye undervisning og en leder som har støttet meg. Uten dem hadde det vært ulevelig.

Han elsker også å være på Høgskolen i Halden:

– Der har de et lite, kreativt og levende miljø som er faglig sterk, sier han entusiastisk.

Stauder mot melankoli

Han har det ikke bra hvis livskvaliteten til de han kjenner blir dramatisk endret. Når han er på sitt mest melankolske kjøper han derfor stauder. Og planter dem i steingjerdet, hvor det er 250 fra før.

– Når jeg planter ser jeg at det blir noe av det. Når staudene blomstrer trenger jeg ikke spørre: Hvorfor blomstrer de? Det er det samme spørsmålet vi stiller til barns lek i barnehagen. Hvorfor leker barn? Må alt virkelig ha en funksjon?

Pedagogikk – en kunst

Professoren tordner gjerne mot dagens utdanningspolitikk, som han mener bare er opptatt av hvordan vi kan forme barnet. Han mener pedagogikk dreier seg om en vanskelig kunst, som det ikke er lett å tilegne seg gjennom utdanning og bøker. Og sier det gjerne med dannelsesteoretikere fra 1700-tallet:

– «Mennesket skal være så plastisk at det er mulig å forme det, men samtidig så selvstendig at det kan finne sin egen form.» Den balansegangen er vanskelig. Det er en kunst.

Steinsholt er opptatt av at pedagogene skal ha fokus på barna i barnehagen, og se styrken i det ordinære livet, som vi sjelden tenker over. Som at han, fordi han punkterer med sykkelen på vei til jobben, plutselig ser ornamentene rundt døra på husene han sykler forbi hver dag. Han hadde sett akkurat de samme dørene før, uten å ha sett dem.

– Pedagoger, som meg selv, bør se nærmere etter, bruke mer tid, det er ingenting som haster. Dette er ikke kritikk, men et annet aspekt på livet i barnehagen. Vi bør se bedre etter, vi bør løsne det pedagogiske grepet: Vi kan oppleve at det er noe som griper oss, og som vi ikke trenger å feste grep på: Barna våre.