Den skadelige bruken av rapportering om vold i skolene

Det er grunn til å merke seg at den volden som rapporteres først og fremst skjer på de laveste klassetrinnene i grunnskolen – og i SFO. Det handler i vesentlig grad om 6-åringer, 7-åringer og 8-åringer. Voldsrapportene har fått stor oppmerksomhet i media – og tilsvarende stor oppmerksomhet hos politikere som i stadig sterkere grad vil vise såkalt handlekraft – ganske uavhengig av hva forskning og annen dokumentert kunnskap forteller om hva som har forbedrende effekt.

Avviksrapportering har sitt utgangspunkt i arbeidsmiljølovens paragraf 23A som pålegger alle virksomheter å kartlegge hvilken risiko det er for at arbeidstakerne kan bli utsatt for vold og trusler. Avviksrapportering omfatter alle typer virksomheter – for eksempel barnevern, barnehage, voksenpsykiatri eller arbeid innenfor helse- og omsorgssektoren.

Hensikten med rapporteringene er å skape tryggere arbeidsmiljø for både voksne og barn gjennom at meldte avvik skal møtes slik at uønsket utagerende atferd reduseres. Det er hensikten og målet. Men er det det som skjer? Lite tyder på det.

Er det til og med slik at måten rapportene brukes på i media og av politikere, faktisk heller bidrar til å forverre arbeidsmiljøet i barnehager og skoler – og deretter også å redusere lysten til å bli lærer. Den politiske debatten om iverksetting av tiltak for å redusere atferdsutfordringer viser først og fremst at avviksrapportene feiltolkes og misbrukes.

Debatten om tiltak i skolene preges sterkt av en oppfatning om at det er ulike former for straff, utelukkelse og det å være «hardere i klypa» som gjelder. Det er gjort lovendring om rett til å fysisk fjerne elever fra undervisningsrommet i enkeltsituasjoner der det forstyrres. Nå foreslås det varig flytting av barn som ikke mestrer skolearenaens krav- til et nytt omfattende system av spesialklasser og spesialskoler. Og fortsatt er det slik at denne diskusjonen faktisk først og fremst handler om 6-åringer, 7-åringer eller 8-åringer med ulike lærevansker og/eller sosiale vansker. Det er elever som ikke opplever skolen som et trygt og godt sted å være. Det er barn som ikke får den hjelp de trenger og har krav på. Det forklarer det meste av utageringen. Det handler i svært liten grad om farlige, voldelige 16-åringer.

Når ungdom har havnet i alvorlig kriminalitet og utenforskap har de fleste politikerne faktisk forstått at gode og nødvendige tiltak er tilbakeføring til fellesskapet – inkludering – og å sørge for tidlig innsats for å hindre at unge havner i et slikt skadelig utenforskap. Da framstår det som totalt uforståelig at de samme politikerne nå i valgkampen kjemper om hvem som er flinkest til å foreslå ekskluderende tiltak. Løsningen i skolene skal være ut av klasserommet og fellesskapet til en karriere i ulike typer utenforskap allerede i tidlig barnealder. Etter hvert fanges «de utstøtte» opp av andre med samme skjebne og vokser inn i miljø der kriminaliteten dominerer.

Det er åpenbart at politikernes kamp om å vise handlekraft overfor det som presenteres som vold i skolene (blant 6-åringer og 7-åringer) er drevet fram av et omfattende mediefokus som gir et sterkt fortegnet bilde av virkeligheten i skolene. Svært alvorlige enkelthendelser på ungdomstrinnet og i videregående skole sauses sammen med den lett forståelige utageringen som gjelder de aller yngste elevene i skolen. Det skilles ikke mellom noen få 16-åringers kriminelle atferd – og 6-åringer og 7-åringer som ikke evner å takle de faglige og sosiale krav de møter i skolene. Debatten illustreres med skrekkhistorier som lærere har opplevd med farlige 16-åringer, samtidig som tiltakene som må til skal handle om barn i SFO.

Det er grunn til å frykte at måten avviksrapporteringene brukes på/misbrukes i den offentlige debatten rett og slett øker problemene i skolen. I så fall virker avviksrapporteringen direkte skadelig og mot sin hensikt.

Dette innlegget var først publisert på Nordnorsk Debatt. Red.