Eventyr som inspirasjon, trøst og livsvisdom

Regine Normann (1869–1939) var en norsk lærer, forfatter og eventyrforteller, og var den første kvinnen med nordnorsk bakgrunn som fikk anerkjennelse i den nasjonale litteraturen. Den første eventyrboka hennes, Eventyr, kom i 1925, så i 2025 er det hundreårsjubileum.

I 1894 reiste Regine Normann fra Vesterålen til Oslo, tok lærereksamen og praktiserte deretter som folkeskolelærer i byen til hun gikk av med pensjon. Hun underviste på Sofienberg skole og hadde gutteklasser. «Guttene mine», kalte hun elevene, og om lørdagene pyntet hun seg og gikk på Deichmanske bibliotek og hadde eventyrstund. Da kom både elevene hennes og mange andre barn, og også voksne. Regine trollbandt dem med spennende eventyr som hun hadde skrevet selv.

I eventyrene til Regine Normann er det barn og ungdom som må trosse egen frykt og redsler for å dra ut i verden fordi noe som er viktig for dem, står på spill. De små heltene gjør det de må, fordi det bare er den ene som kan løse oppdraget. I Regines eventyr går det bra til slutt, selv om det underveis kan se ut som dette er et håpløst oppdrag.

Barn kan få troen på at de kan utføre viktige handlinger, gjennom å få høre eventyrene. De kan få styrket sin identitet og tro på at verden er et godt sted å leve, og at barna har en viktig plass i fremtiden. Og ikke minst, i en visuell verden der vi bombarderes med bilder fra skjerm, har vi nesten glemt fortellerkunsten. Å sitte i skumringen og høre på hverandre er magi. Det er noe trygt og godt i det, og noe familiært, som fortellere kjemper for å vinne tilbake. Det gir en følelse av trygghet.

Når barn i alle aldre hører starten på et eventyr, «Det var en gang …», så setter de seg godt til rette for å høre, riktig høre etter. Da vet de av erfaring at det kommer en god historie. Muntlig fortelling er kunst, og fortellinger trenger vi i den tiden vi lever i, der det er mye frykt for det som skjer i verden. Da trenger vi fortellinger som kan gi fremtidshåp. Heldige er vi som kommer fra Vesterålen, som har vår helt egne eventyrdronning, Regine Normann.

Regine Normann har foredlet eventyrene sine gjennom nettopp å fortelle dem om og om igjen. Arven etter henne er romaner, barnebøker, sagnsamlinger – og eventyrbøkene som kom i 1925 (Eventyr) og 1926 (Nye eventyr). De fleste som kjenner eventyrene hennes, gjør det gjennom Bokklubben Barn sin utgivelse Ringelihorn fra 1967. Forfatterskapet hennes vil jeg påstå er en skatt for oss som lever og bor i nord. Endelig ble det skrevet eventyr fra fiskermiljø og med uhyrer og skapninger som er fryktet langs kysten. Boka Eventyr er altså hundre år i 2025, og da er det vel fint å sette rette søkelyset på hva eventyrene kan fortelle oss, og hva de kan bety i dag?

Gode opplevelser

Visste du at når vi deler en god opplevelse, så begynner automatisk hjertene våre å banke i takt? Pulsen går ned, og hele vårt kanskje ellers så urolige indre roer seg ned gjennom at dype åndedrag sendes ned gjennom vagusnerven og roer ned stress og uro. Tankekaoset settes på pause, og vi kan være her og nå – sammen i fortellingen. Fortelleren driver oss fra avsnitt til avsnitt med pauser, punktum og komma. Og enda mer magisk er det at når vi har delt en god opplevelse, ja, så føler vi større samhørighet med hverandre. Så kunst og kulturopplevelser er viktigere enn noen gang i en omskiftelig verden. Gode opplevelser sammen med andre kan gi oss viktig kulturkapital når verden blir uforståelig og vi trenger hjelp til å finne trøst. Jeg vil påstå at det aldri er for tidlig å begynne med eventyr for barn.

For noen år siden fortalte jeg «Prinsessa som gikk til jordas hjerte» på biblioteket i Trondheim. Det er et relativt langt eventyr som fort tar sine 20 minutter å fortelle. Eventyrstunden var for barn og deres familier. Da jeg kom, i god tid før start, var det allerede tre unge mødre der med hver sin baby på ni måneder. De spurte om de kunne delta, og vi ble enige om at barna godt kunne krype rundt, og at jeg ikke ble forstyrret av barn som pusler rundt for seg selv. Mødrene satte seg med barna i fanget, og jeg begynte.

Mødrene hadde fortalt at de var opptatt av eventyr selv, og det gikk ikke mange sekunder fra jeg startet, til barna ble helt rolige på fanget. Mødrene pustet med fortellingene, og jeg kunne se at de virkelig var her og nå – i dette øyeblikket der vi delte Regines eventyr. Etter at prinsessen hadde fått helten sin, og jeg hadde sagt «snipp, snapp snute …», som jo er formelen for at eventyret er slutt, sukket de tre mødrene frydefullt. De hadde virkelig kost seg med eventyret. Og det hadde babyene deres også. En av dem sa: «Jeg tror nå ikke babyen min fikk noe av dette med seg.» Jeg svarte at babyen hennes nok forsto at mammaen koste seg, og at det var derfor han også roet seg ned. De koste seg sammen, mammaen med fortellingen og babyen i mammas gode ro og varme.

Jeg har også vært på sykehjem og fortalt, og fått mitt livs komplement. En mann tok hånden min da jeg skulle gå, så på meg og sa: «Du kommer vel igjen?»

Eventyr er for alle aldre! Jeg pleier å spørre tenåringer om de synes eventyr er kjedelige, sånn før vi starter – og så ser de på meg før de nikker. Jeg tåler at de tenker det, men når vi har en kort samtale om dataspillene de spiller, så skjønner de fort at spillene bærer eventyrets formel – en helt og mye motstand. Og da, da snakker de gjerne om eventyret etterpå, fordi rammen er gjort kjent for dem.

Om du tenker at eventyr, det er ikke noe for godt voksne, så kan jeg love deg at eventyrets formel snakker til oss alle. Vi identifiserer oss med den i eventyret som strever med det vi baler med akkurat nå, og vi kan få den nødvendige avstanden til egne problemer til at vi ser andre løsninger.

Du kjenner vel til Regine?

Dessverre så tror jeg at svært få barn i dag kjenner til eventyrene til Regine. De er som en litt skjult skatt som ligger like under overflaten, slik at vi lett kan få tak i dem med noen få spatak og litt graving.

I Bø i Vesterålen holdes Regines skriveånd varm gjennom «Reginedagene», og i 2025 er det nettopp eventyrene som skal ha fokus. Som alltid avvikles de rundt Regines fødselsdag i slutten av juli. Bø har vært dyktig på å tilby eventyrsti, teaterverksted, eventyrstunder og andre aktiviteter i Regines ånd. Men burde ikke hele Vesterålen ta til seg eventyrene og virkelig børste støvet av dem og fortelle? Jeg vet at Klubb 81 har hatt forestillinger med noen av Regines eventyr, og det har vært rike opplevelser for meg som voksen å se dem spilt på en scene.

Kanskje noen av eventyrene ble til allerede mens hun bodde på Eidet og ikke fikk lov til å skrive? Hun gjemte seg i en hule – «Sinahula» – og skrev med en liten lampe som lys, for skrive – det måtte hun. Seinere foredlet hun eventyrene gjennom å fortelle dem. Nå fremstår de som slipte diamanter der ordene ligger godt i munnen. Jeg tenker nå at med så mange eventyrstunder som hun hadde i Oslo, så satte hun varige spor i mange barnesinn. Det har aldri vært lett å være barn på Oslos østkant, verken da eller nå. I eventyrene kunne barna fatte håp – for der var alt mulig, da som nå. Eventyrets form snakker ikke til den logiske delen av hjernen vår, men til følelsene og til hjertet, derfor har de en iboende kraft som er formidabel.

Tematikk i eventyr

I eventyret om ørnegutten Fykomfei får vi høre om en ørnunge som etter hvert blir halvt ørn og halvt menneske: menneske fra hodet til midjen og ørn derfra og ned. Han hører ikke hjemme hos menneskene, og heller ikke hos fuglene. En slik tematikk har jo også stor aktualitet i dag. Jeg tror mange barn, enten de er innvandrere, fra en nasjonal minoritet eller asylsøkere kan kjenne seg igjen i sorgen Fykomfei føler når han står i spagat mellom to kulturer, og ikke føler seg hjemme noen steder.

I eventyret går det bra, men veien dit er vond. Slik kan et eventyr belyse en situasjon for mange som føler at de er fremmede i et nytt miljø. Et eventyr til refleksjon og ettertanke – der man kan forholde seg enten helt konkret til eventyrteksten, eller utvide det med barns erfaringer. Tegning, dans og drama er fine aktiviteter å supplere med i arbeidet med eventyr.

Fortelleren

I eventyr, sagn og legender ligger det dyp visdom som gir mennesker noe å fundere over. Teksten under er et forsøk på å fortelle om fortellerens plass i et omskiftelig samfunn.

Har eventyr relevans i dag?

Jeg vil rope et rungende ja! Eventyrene burde få mer plass i skoler og barnehager fordi de gir næring til fantasien – til indre film og bilder – og til nærhet mellom mennesker. Lege Per Fuggelli sa at alle mennesker trenger en flokk, et hverandre der alle får lov til å være noe for andre. Eventyr er som et lite bål vi kan samle oss om for å hente varme og omtanke fra fellesskapet.

Mitt ønske for 2025 er at alle barn i Norge skal få et av Regines eventyr formidlet muntlig. Det er et stort ønske, jeg vet det! Kanskje kunne Nord-Norge være et foregangssted og forære denne kulturskatten til alle barn i barnehager og skoler som en gave til et større vi og et bredere mangfold. Kanskje barn og unge kunne trenge det i disse mørke tider da fremtiden ser dyster ut. Det kunne være et bål å varme seg på.

… Og snipp, snapp, snute, så var denne teksten ute.

Beate Heide er utdannet spesialpedagog og klinisk pedagog. Hun har skrevet flere artikler og kortere tekster i Spesialpedagogikk og andre tidsskrifter, både alene og sammen med medforfattere. Hun har også skrevet fire barnebøker.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 2, 2016. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her:

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver og forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.