Hvorfor vil ikke flere bli barnehagelærere?

Bemanningskrisen i norske barnehager preger samfunnsdebatten, med god grunn. Når Utdanningsdirektoratet melder at hele 35 prosent av barnehagene ikke oppfyller kravene i pedagognormen, er det tydelig at det ikke bare er barna som lider- det gjør også hele profesjonen. Samtidig stuper søkertallene til barnehagelærerutdanningen

Vi må stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Er utdanningen rett og slett ikke attraktiv nok?

Kanskje er det også på tide å ta et steg videre i den etter hvert velkjente «øk bemanningen»- argumentasjonen, og rette blikket mot yrkets faglige tyngde og samfunnsmessige status.

Jeg er barnehagelærerstudent på andre året. Selv om jeg ennå ikke har fullført graden, ønsker jeg å løfte et kritisk blikk på en utdanning jeg kjenner fra innsiden. For i møte med lav status, sviktende rekruttering og økende krav til barnehagene, trenger vi mer enn midlertidige løsninger og velmente ord fra politisk hold. Vi trenger ærlige samtaler om hvorfor stadig færre velger å bli barnehagelærer, og hva vi kan gjøre med det.

Samtidig vil jeg understreke at jeg ikke retter pekefingeren mot dem som allerede står i dette viktige yrket – tvert imot. Barnehagelærere gjør en formidabel innsats under krevende vilkår, og det er nettopp deres arbeid som bør verdsettes høyere. Kritikken min handler om systemet rundt utdanningen og rammene for profesjonsutøveren.

Utdanningens lave status er et politisk ansvar

Barnehagelærerutdanningen er ikke attraktiv nok. Dette handler ikke først og fremst om søkerens motivasjon, men om strukturelle og politiske valg. Utdanningens status, faglige innhold og rammer er i stor grad styrt av politiske myndigheter. Det er deres ansvar hvordan utdanningen finansieres, hvilke opptakskrav som gjelder, og hvilke lønns- og arbeidsvilkår som møter ferdigutdannede barnehagelærere. Når det knapt stilles andre krav enn generell studiekompetanse for å komme inn, sendes det et signal om at profesjonen ikke krever faglig eller personlig seleksjon.

Regjeringens strategi Barnehagen for en ny tid mot 2030 vektlegger høyere utdanning og masterkompetanse som løsninger på kvalitetsutfordringene i sektoren. Det er velment, men er det tilstrekkelig? Jeg mener at strategien også må stille spørsmål om hvem som får jobbe med de yngste barna, og ikke bare hvilken grad de har.

Høyere utdanning er ikke nok alene

Det å jobbe i barnehage er ikke for alle, og høyere utdanning er ikke nødvendigvis synonymt med høyere kvalitet. Barna vet ikke om den voksne har bachelor eller master, men de merker godt om de blir sett, hørt og forstått. Likevel stilles det i dag få krav til de egenskapene som kanskje betyr mest: emosjonell tilgjengelighet, evne til samspill og respektfull kommunikasjon. Det er i disse relasjonelle ferdighetene profesjonens kvalitet virkelig vises.

Kvalitet i barnehagen kan ikke måles i antall studiepoeng eller akademiske titler, men i det som skjer når ingen ser på: de små, hverdagslige samspillsøyeblikkene. Her bygges trygghet, språkutvikling, danning og selvfølelse. Hvordan skal Kunnskapsdepartementet måle noe de ikke ser?

Samtidig som politiske myndigheter må ta ansvar for utdanningens rammer og status, har også fagmiljøene ved utdanningsinstitusjonene et ansvar for å sikre at utdanningen er relevant og i takt med utviklingen i barnehagefeltet.

Som student opplever jeg at pensum til tider preges mer av teoretiske perspektiver enn av det praksisfeltet faktisk etterspør.

Det er bekymringsverdig når vi vet at både søkertallene til barnehagelærerutdanningen er lave, og at en betydelig andel av studentene faller fra etter første praksisperiode i høstsemesteret. En utdanning som skal forberede oss på en kompleks og relasjonsrik hverdag med barn, må kontinuerlig utvikles i møte med både ny forskning og barnehagens virkelighet.

Profesjonelt skjønn og relasjonskompetanse må vektlegges

Rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017) understreker at personalet skal utvikle profesjonell kompetanse i samspill med barn og kolleger. Dette krever mer enn fagkunnskap, det krever etisk refleksjon og dømmekraft.

Pedagogikkprofessor Solveig Østrem og høyskolelektor Bernt Andreas Hennum, som begge har forsket på profesjonsutøvelse i barnehagen, peker på at profesjonelt skjønn utvikles i samspillet mellom teori, erfaring og etiske vurderinger. En mastergrad alene gir ikke nødvendigvis denne innsikten, og nettopp derfor burde det stilles høyere krav til dem som ønsker å utdanne seg til barnehagelærere.

Det er et paradoks at et yrke som krever høy grad av profesjonelt skjønn og etisk ansvar, ikke speiles i opptakskravene.

I Finland har de innført en seleksjonsordning som vurderer personlig egnethet i opptaket til barnehagelærerutdanningen, blant annet gjennom intervjuer og tester. I Norge holder det med studiekompetanse. Bør vi stille strengere krav?

Jeg tenker at det ikke er nok å rope på flere ansatte. Selvfølgelig trenger vi flere hender, men det må være riktige hender. Vi må stille tydeligere krav til personlig egenhet i et yrke der man skal støtte små menneskers livsforming. I flere yrker vurderes personlig egenhet, blant annet for politi og psykolog. Og i lærerutdanningen gjøres det skikkethetsvurderinger underveis. Hvorfor skal ikke vi i barnehagelærerprofesjonen møte de samme forventningene?

Hvis vi vil bli tatt på alvor som profesjon, må vi også tørre å stille krav til oss selv.

Veien videre: Statusløft og kvalitetskrav

For å styrke rekrutteringen i barnehagen trengs det en strategi som tar profesjonalisering på alvor. Det betyr:

• styrket finansiering og innhold i utdanningen
• høyere krav til opptak, inkludert vurdering av egnethet
• bedre lønns- og arbeidsvilkår for å beholde kompetente fagpersoner
• økt vekt på relasjonelle ferdigheter og profesjonelt skjønn

Et slikt grep vil ikke bare heve statusen til barnehagelærerutdanningen, det vil også tiltrekke søkere med både hjerte og hode for profesjonen.

Barna våre fortjener mer enn fine ord. De fortjener at vi faktisk viser i praksis at de er det viktigste vi har.

Når barnehageårene er blant de viktigste i et barns liv, der grunnlaget for læring, relasjoner og selvfølelse legges, må også yrket anerkjennes deretter. Det handler ikke om å gjøre oss viktigere enn vi er, men om å gi barna den profesjonelle tryggheten de fortjener.