Utvikler elever digitale ferdigheter av å få informasjon digitalt?

Den påtroppende direktøren for Utdanningsetaten i Oslo, Marius A. Bøe, påpeker i et intervju i Klassekampen 25. april at skjermen har en naturlig plass i skolen. Det er en replikk til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som tidligere har hevdet at digitale ferdigheter ikke lenger bør telles blant læreplanverkets fem grunnleggende ferdigheter.

Digitale ferdigheter har vært en del av skolens grunnleggende ferdigheter siden 2006 (LK06), og digitaliseringen av skolen har vært et satsingsområde for myndighetene de siste 20 årene. At digital kompetanse er en nødvendighet i dagens samfunn, er det ingen uenighet om. En skole helt uten skjerm framstår både utopisk og unødvendig. Hvis man skal man oppøve digitale ferdigheter, så må man nødvendigvis benytte seg av digitale hjelpemidler.

Skal man for eksempel lære seg touch-skriving, ulike funksjoner i Word og Excel, oppbygging av digitale mappestrukturer eller programmering, trenger man tastatur og skjerm. For å søke opp ulike kilder, se eller lage en film eller video, trenger man også skjerm. Digital kompetanse er også nødvendig for å kunne håndtere de utfordringene og mulighetene som kunstig intelligens bringer med seg. Ingen er uenig i dette.

Tvilsom pedagogisk gevinst

Derimot er det all grunn til å stille spørsmål ved den generelle digitaliseringen som vi er vitne til også når det gjelder opplæring i alle de andre ferdighetene, altså i lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter:

Er det noe som tyder på at man utvikler bedre leseferdigheter av å lese en tekst på skjerm enn på papir? Er det egentlig positivt å ha tilgang til opplesing av alle tekster, enten man har dysleksi eller ei? Blir det bedre matteundervisning av at elevene ser en video hver for seg hvor en person forklarer et fenomen enn om læreren forklarer noe i fellesskap? Lærer man mer om bier av å se en flott animasjonsfilm som avsluttes med en Kahoot enn om man leser en liten tekst på papir og tegner insektet med alle sine bestanddeler i boka si? Og, blir man en bedre skriver av å få «hjelp» av ChatGPT?

Vi kunne fortsatt i det tilnærmet uendelige med eksempler fra skolens digitaliserte hverdag. Spørsmålene er retoriske, for enhver som har sett en ungdom foran en skjerm vil sannsynligvis bestride at det er selve det digitale ved inputen som gjør han eller henne til en bedre leser, regner eller lytter.

Læremiddelindustrien i skvis

Den overdrevne digitaliseringsiveren har endret hele læremiddelindustrien. Som en naturlig konsekvens av målet om full digitalisering, har undervisningsforlagene de siste årene brukt så godt som alle midlene sine på å utarbeide digitale læremidler, på bekostning av bøker. På veien har de fått selskap av en rekke andre aktører i tech-industrien.

Osloskolen har investert i BRUK, en bruksbasert betalingsmodell for disse læremidlene. Utdanningsdirektoratet har i årevis primært støttet både utarbeidelse og innkjøp av digitale læremidler, og skolene har i flere år brukt mer penger på digitale enn på papirbaserte læremidler. Satsningen har vist seg å være en økonomisk katastrofe for forlagene, forfatterne, skolene, og mye tyder også på – for resultatene til barna.

I kampen om skjerminnholdet, altså de digitale læremidlene, har ressursene blitt brukt på digitale plattformer og dyre satsninger på tekniske løsninger som ofte blir utdaterte før de kommer på markedet istedenfor på å utvikle det faglige innholdet og pedagogisk gjennomtenkt og kvalitetssikret litteratur.

Interessen for innholdet i læremidlene uteblir, både blant forskere, journalister og skolenes ulike interesseorganisasjoner. Det er imidlertid all grunn til å tro at når man publiserer fortløpende, publiserer man mer og litt andre ting enn om man hadde laget bøker hvor redaksjonen avsluttes når disse går i trykken.

Det er lett å miste fokus i den opphetede og moralsk ladede kampen for og imot skjerm. Men, skal vi få bukt med nedgangen i lese- og regneferdighetene, må vi ta noen drastiske grep. For å få til det, må læremidlenes kvalitet og hensiktsmessighet bli en sentral del av diskusjonen. Det gjelder både lærebøker på papir og digitale løsninger.

Tid for en ærlig vurdering

Vi håper derfor at Bøe vil bruke den nye jobben sin til å ta en ærlig diskusjon om hva som egner seg best på skjerm og hva som egner seg best på papir, og ha en åpen tilnærming til svaret. Det må bli slutt på å eksperimentere oss bort fra hovedmålene med skolen, nemlig å jobbe med alle de grunnleggende ferdighetene. Læremidlene er lærere og elevers viktigste støtte i det arbeidet. De er vår viktigste og mest leste litteratur. Det er på høy tid å ta dem på alvor.