Annonse
Debatt

Hva er det som kan få meg til å ubevisst handle negativt når det gjelder et barn? Hva er det som ligger gjemt langt inne i meg, som jeg må ta frem i lyset og se nøye på? Det første blir å spørre meg selv hvilket syn har jeg på et menneskebarn, spør pedagog og fagformidler Nuria Oliu Moe i Første steg. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Fører stress, tidspress og rutiner til at jeg oppfører meg avvisende og respektløst for barna i barnehagen?

Fører stress, tidspress og rutiner til at jeg oppfører meg avvisende og respektløst for barna i barnehagen? Barna både ser og merker krenkelser.

Del side


Annonse

Lik Første steg på Facebook

Er det slik at stress, tidspress og rutiner får meg til å oppføre meg avvisende og respektløs mot barna i barnehagen? Eller er jeg kanskje blitt en «gjenganger», som fortsetter å behandle barn på samme måten som jeg ble behandlet som barn? Kompetansen min blir summen av kunnskap, empati for barn og kraften til å handle, utøve og forvalte kunnskap i praksis.

 

Å forholde seg til barna

Hva er det som kan få meg til å ubevisst handle negativt når det gjelder et barn? Hva er det som ligger gjemt langt inne i meg, som jeg må ta frem i lyset og se nøye på? Det første blir å spørre meg selv hvilket syn har jeg på et menneskebarn. Forholder jeg meg til barn som objekter som jeg kan herje og gjøre som jeg vil med, eller som subjekter; unike og verdifulle individer, med rett til egenverd, rett til omsorg, som føler seg elsket og ønsket, og som bli tatt vare på og blir bekreftet?

Minner jeg barnet hvert øyeblikk på barnets verdi og gir det nytt mot, eller handler jeg i motsatt retning, som strider mot barns rettigheter?

 

Ser barndommen i øynene

Noen kan få seg til å si: «Jeg klarte meg som barn, det ble også folk av meg!» Hva betyr egentlig det? Det kan bli smertefullt å se barndommen din i øynene. Det er en langvarig prosess. Men nå er nå. Og barns rettigheter er kommet for å bli. Det blir min kunnskap hvis jeg tar den til meg, blir bevisst det, og forvalter det i hverdagen.   

Men samtidig må jeg se min kjærlighet til barnet under lupen.

Empatien. Unner jeg barnet det gode? Har jeg lyst til å gi barnet glede, kjærlighet, verdighet og mot? Har jeg lyst til å la barnet delta, bidra, til å forstå ut fra egne forutsetninger, til å gjøre det barnet impulsivt ønsker, og å unne barnet å oppleve sammenheng i sitt liv, der hvor det indre og det ytre møtes? Er jeg sjenerøs nok til det?

 

Med kunnskap og hjerte

Så må jeg handle. Med kunnskap i hodet og empati i hjertet. Våge å velge å ville det, og ta ansvar for å få det til. Er jeg bevisst mine handlinger, holdninger og tanker? Det er mye som passerer uten at jeg legger merke til det. Forsømmer jeg barn også med det jeg unnlater å gjøre, eller når jeg unnlater å korrigere andre voksne i relasjon med barn? Kanskje det handler om min egen feighet og frykt, dersom jeg ikke gjør det?

 

Barnet merker krenkelser

Krenkelser. Bevisste og ubevisste. Jeg har latt være å gjøre noe godt nok. Forsømmelser som setter barns verdighet ut av spill er en erklæring om inkompetanse, hvor barnets liv blir stumt, og hvor barnets personlige utbytte blir tapt. Også usynlige krenkelser. Men barnet ser og merker.

Jeg må ta lupen frem, våkne opp og se nøye på min praksis. Først da er jeg i stand til å velge innhold og struktur i barnehagen. For krenker jeg barn, så er det ikke langt unna at barna tar etter. De gjør det. Så det er hos voksne – hos meg og deg – at det hele begynner.

 

  • Nuria Oliu Moe, pedagog, fagformidler, forfatter og kursholder

 

Nyhetsbrev


Meld deg på!


 
 

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

Fakta

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 4 2018

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________