Elin Eriksen Ødegaard: – Jeg liker ikke urett og ønsker å gjøre en forskjell for barn som strever

Da meldingen kom, arrangerte vi umiddelbart en feiring med bobler. Midt i arbeidstiden! Akkurat her i kaffebaren på høgskulen. Professor i barnehagepedagogikk, Elin Eriksen Ødegaard, humrer mens hun skildrer scenene som utspant seg på Høgskulen på Vestlandet (HVL) noen måneder tilbake, da de fikk 25 millioner kroner til barnehageforskning.

To harde søknadsrunder

Ødegaard og forskningsteamet hennes hadde vært gjennom to harde søknadsrunder. Forskningsrådets utdanningsprogram, FINNUT, fikk inn seks søknader fra ulike utdanningsinstitusjoner i landet, men bare to nådde helt til topps; Teamet til Ødegaard på HVL og Universitetet i Stavanger. Til sammen får de to sentrene 50 millioner kroner. Aldri før har det blitt bevilget så mye penger til barnehageforskning.

– Jeg tok imot beskjeden med vantro og skrekkblandet fryd. Prosjektet vårt er stort og ambisiøst. Mye ansvar følger med bevilgningen, sier professoren og nikker bekreftende til sine egne ord, mens hun snakker. Rundt henne summer vestlandsstudentene. Noen over livets trivialiteter, andre over akademiske problemstillinger.

Forsker på danning

– Hva gjør forskningsmiljøet på HVL spesielt?

– Vi er særlig opptatt av barns meningsskaping. Hvordan former mennesket seg under visse vilkår? Hvordan skaper barnehagen vilkår for menneskets danningsprosess? Vi har jobbet systematisk i mange år for å operasjonalisere begrepet «danning», og gjøre det forskbart.

Senteret som Ødegaard skal lede har fått navnet Kindergarten Knowledge (Kindknow) – Centre for Systemic Research on Diversity and Sustainable Futures. På norsk; Barnkunne – Senter for barnehageforskning. De skal forske på mangfold og utdanning for en bærekraftig fremtid i barnehagen, både nasjonalt og internasjonalt.

– Sektoren vår trenger ny kunnskap om sosiale utfordringer og bærekraftig praksis i barnehagen. Dette er svært aktuelt internasjonalt, og en viktig del av den nye rammeplanen for barnehagene, sier Ødegaard engasjert.

Kjærlighetens syndrom 

Barnehagelærer Ødegaard følte seg godt voksen før hun tok steget inn akademia med hud og hår. Hun hadde tre barn på hjemmebane, et av dem med utviklingshemming, eller kjærlighetens syndrom som hun skriver på sin egen Twitter-profil @Sereptine, der hun er over gjennomsnittlig aktiv.

– Barna hadde fått hovedfokus i mange år, og jeg hadde jobbet deltid. Jeg var kun ute av huset et par ganger om ettermiddagene for å synge i kor, eller i sammenheng med et av mine styreverv. Hvis jeg skulle klare å ta en doktorgrad, måtte jeg kutte all egentid og gjøre helt andre prioriteringer.

– Hvorfor tok du det valget?

– Det handlet kanskje om en jakt etter meningen med livet. Jeg liker ikke urett og ønsker å gjøre en forskjell for barn som strever. Den følelsesmessige opprørtheten ble en motiverende faktor for meg, forteller professoren.

Studiependler til Sverige

Egentlig var hun innrullert på et doktorgradsprogram i Norge, men endte opp som studentpendler over grensen.

– Jeg var så sugen på å være i et miljø som virkelig kunne barnehage, og leste en evaluering av doktorgradsutdanningene. Göteborg kom best ut innen lærerutdanningsfeltet. De jobbet også mer kollektivt enn her hjemme.

Ofte tok hun nattoget fra Bergen til Oslo, før hun reiste videre til Göteborg med dagtoget.

– Jeg rakk akkurat frem til et kurs, så fulgte gjerne tre overnattinger før jeg vendte hjem igjen med nattoget. Det var supereffektivt å jobbe på toget.

Naturverner og vegeterianer 

Skinnetransporten ga ikke bare en konsentrert arbeidstid for doktorgradsstudenten med full familiekalender hjemme i Bergen. Det trigget også den miljøbevisste nerven i henne. Som ung barnehagelærerstudent var hun aktiv naturverner, blant annet i Alta-aksjonen. I flere år var hun vegetarianer og opptatt av dyrking.

– Jeg tilpasser meg omgivelsene, og nå er jeg nok mer pragmatisk.

Nå skal hun lede barnehageforskning for en mer rettferdig og bærekraftig fremtid for barna våre. Noen av overskriftene for forskningsarbeidet ved senteret er: «Å være og bli en øko-borger», «Hva kan vi gjøre for at barn skal spise mer grønnsaker og fisk?

«Hvilke utfordringer står barnehagene over for, og hvordan kan de best ledes i et samfunn i endring?».

– Å rette søkelys på problemområder som vil gi framtidige generasjoner muligheter for en framtid på jorden er det store blikket til forskningssenteret, forklarer Ødegaard. For å få det til, må de sette overordnede og konkrete mål og delegere oppgaver.

– Vi må også skape møtepunkter. Og ikke minst feire og ha det kjekt. Jeg tror mange forskere har en forestilling om at forskning handler om å lese og skrive aleine, men min erfaring er at det er vel så mye administrasjon og logistikk. Det handler om å arbeide helhetlig, sier professoren. Hun er veldig sosial, liker å lese og bli inspirert, så vel som å skrive og publisere for å dele og se responsen på arbeidet sitt.

God til å bygge nettverk 

Multikompetansen stråler ut av Ødegaards CV, med bakgrunn fra ulike posisjoner i barnehagesektoren som barnehagelærer, barnehagelærerutdanner, forsker og forskningsleder. Etter doktorgraden har hun virkelig speedet opp. Hun har vært norsk leder av Verdensorganisasjonen små barns utdanning, oppvekst og danning (OMEP) og ledet NFR- prosjektet Barnehagen som danningsarena og ledet rammeplangruppa som laget utkast til deler av ny rammeplan i 2014.

I en periode var hun også forsker for Følgegruppa for Barnehagelærerutdanning og sekretariatsleder for Nettverket Barnekultur i Norden.

Elin blir beskrevet som en tydelig stemme, både i å videreutvikle sektoren og synliggjøre betydningen av den nordiske barnehagemodellen. Hun har en spesiell evne til å bygge nettverk, både nasjonalt og internasjonalt.

– Utvikling og samarbeid må ikke bare skje horisontalt, blant fagfeller, men også vertikalt, i samarbeid mellom akademia og praksisfelt. Kunnskap er ikke utelukkende akademisk. Jeg tror jeg får respekt fordi jeg kommer fra feltet, sier Ødegaard, mens hun tar et sveipende blikk over kafélokalet.

Må se menneskene først 

En god barnehage for professoren er raus og fleksibel.

– Man må følge regelverk og prosedyrer, men menneskene i barnehagen må bli sett først, ikke reglene. Ansatte må være engasjerte og få utvikle seg. Jeg trives der det er åpne rom. Det preger meg veldig, sier Ødegaard. Hun liker å bli utfordret og setter pris på åpenhet og kreativitet. En god kombinasjon av planlegging og spontanitet.      

Professoren beskrives som en som er flink til å motivere, som verdsette godt arbeid, men også stiller krav til resultat og levering. Hun får lett nye og mange ideer, gjerne samtidig, og det kan noen ganger oppleves noe frustrerende for dem rundt henne i en hektisk arbeidsdag.

Gir alltid fart på huska 

Oppvokst i Florø, fikk Ødegaard gleden av å starte i den første barnehagen i Sogn- og Fjordane som hadde en utdannet barnehagelærer. En opplevelse fra barnehagen har imidlertid brent seg fast i hukommelsen.

– Jeg satt på dissen (husken, journ.anm.), og spurte om noen kunne gi meg fart. Jeg fikk som svar at jeg kunne gi farten selv.

Ødegaard fikk en vond følelse av ikke å klare selv.

– Det har blitt et narrativ som jeg har med meg fra barndommen. Jeg gir alltid fart hvis noen spør meg.

Ikke bare gir hun fart til andre. Hun har definitivt lært å dytte seg selv. Hun har skrevet over 117 artikler og bokkapitler om barnehagepedagogikk, alene og sammen med andre. I ti år har hun ledet forskergruppen Barnehagen som (ut) danningsarena. Hun har vært sentral i utviklingen av masterutdanningen og doktorgradsutdanningen ved HVL og har vært opptatt av å knytte internasjonale nettverk.

Siterte kongen

– Jeg må ha en åpenhet. Og utforskning. Alle kan oppleve å jobbe i miljøer der du ikke kan ha spontanitet, fordi det går ut over kapasiteten. Det har jeg forståelse for. Og aksepterer det. Men jeg trives ikke. Jeg søker etter et større rom, med mer fleksibilitet. Da gir jeg også mer tilbake.

I fjor høst gjenga Ødegaard følgende twitter-melding fra HM Kong Harald.

 «Tenk selv, jobb i team og ager internasjonalt». Mer konsist kan vel neppe Ødegaards arbeidsliv oppsummeres. Men det største prosjektet i karrièren hennes har så vidt startet.