Sett ideologien til side – det brenner i skolen

Ordskiftet om skole er gjennomgående sterkt politisert, og ofte på et annet plan enn det som direkte angår oss som står i plantet med begge beina i praksisfeltet. Det mest grunnleggende i skolen er det som skjer i klasserommet, og når det gjelder det som skjer der, innbiller jeg meg at over hele det partipolitiske spekteret er mer enighet enn uenighet om hva som er fornuftig å holde på med.

Felles mål i klasserommet

Noen grunnleggende momenter er det uproblematisk å samle seg om: Vi ønsker alle kompetente og engasjerte lærere, som bruker et aktuelt og variert lærestoff og varierte arbeidsmåter som kan utfordre og utvikle en mangfoldig og sammensatt elevgruppe.

Undervisningen skal være fordomsfri og med stor takhøyde for ulike meninger. Elevene skal lese dannende tekster, men også tekster som reflekterer det meningsmangfoldet som finnes i Norge og i verden.

De skal lære å skrive og finne sitt eget språk, sin egen stemme og dermed kunne utvikle og uttrykke sin egen identitet. Hele tiden skal vi bygge på det beste vi har av våre egne verdier, og gi dem kunnskap som gjør dem i stand til å forstå seg selv og seg selv i verden.

Vi skal som lærere fremsnakke demokratiske verdier som ytringsfrihet, politisk frihet og religionsfrihet, og vi skal ikke sette oss til doms over seksuell orientering. 

Listen her er lang og er i virkeligheten enda lengre. Samfunnet er utviklet i brytningen mellom sekulære og religiøse verdier, og som lærere skal vi ikke ytre private generaliseringer som setter den ene holdningen over den andre.

Elevene skal likevel utvikle ferdigheter i å forsvare sine ståsteder, og ta mot kritikk og innvendinger. Ellers blir det bare synsing mot synsing.

I en kaotisk verden preget av mye meningsløshet og meningstap, skal vi uten å drive historieforfalskning som lærere likevel representere en tro på at mennesket kan gjøre en forskjell og skape en så god fremtid som mulig.

Jeg går ut fra at alle vil ha et demokrati bygget på like muligheter, men også på demokratisk tilgang på kunnskap. Vi vil alle ha en skole med bruk av pålitelig kunnskap, som ikke har politisk slagside, og vi vil at elevene skal lære å argumentere for sine standpunkt, og respektere andres. Vi må kunne være rykende uenige om sak, og bevare en felles respekt.

Vi lever jo i en krenkingens tid, der normene for hva som er tillatt å si er så uoversiktlige at mange kvier seg for å ytre seg. Å vise til krenkelse som retorisk førstevalg i en krevende situasjon er å plassere seg selv i en underlegen offerposisjon. Jeg håper det ikke er for sent å utvikle «retorisk resiliens» hos elevene våre, slik at man heller møter usaklighet med saklighet enn å gå i furteboksen.

Har vi et godt og variert språk, utviklet gjennom en variert opplæring i å tale, lese og skrive, er vi også i stand til å finne og utvikle de ordene som best beskriver, forklarer og begrunner ståstedet vårt, og vi kan i tillegg gå de ubehagelige og utfordrende ytringene i møte.

Behovet for felles referanser

Det er i ferd med å spre seg en felles erkjennelse at vi mangler felles referanser i lærestoffet som blir brukt i skolene. Ut fra de innleggene og ytringene jeg har lest om dette, er det personer og grupperinger fra helt ulike politiske ståsteder som fremsetter dette synet. 

Skolen er reformtrett inntil det knestående, men vi i trenger kanskje ikke en ny reform, men heller en fornyet diskusjon om hva som trengs av referanserammer for en elev i dag. Noen vil ha litterær kanon, andre ikke, og det er også på tvers av partipolitisk tilhørighet. Kanskje vi kan være enige om at vi trenger å snakke mer om hva slags kunnskaper som trengs, i stedet for å gå i ring i et abstrakt kompetansebegrep. Det er ingen motsetning mellom kunnskap og kompetanse, tvert om så fordrer kompetanse at man har kunnskap.

Professor i pedagogikk, Lars Petter Storm Torjussen, sier det sånn i et innlegg i Utdanningsnytt: «Det er derfor kanskje på tide at den norske skole tar utgangspunkt i en mer lærer- og fagsentrert pedagogikk som har øye for at et fag bokstavelig talt er en disiplin. Navnet er ikke tilfeldig. Vi sier at fag som fysikk og sosiologi er «disipliner». Dette innebærer at de også utøver disiplin, ettersom en disiplin er en orden man må anerkjenne, forstå og underkaste seg for å mestre. Skolens ulike fag inneholder derfor verdier, ettersom de stiller krav på sin særegne måte, de åpner visse horisonter ved virkeligheten og de krever særegne arbeidsformer. Læreren personifiserer disse trekkene ved sitt fag.» Mange etterlyser mer disiplin i skolen, kanskje fagdisiplin er den viktigste?

Vi er også i ferd med kollektivt å innse at vi er veldig avhengige av våre små håndholdte bestevenner kalt mobiltelefon, og de kommer ikke til å forsvinne. Likevel er vi der nå, at det kanskje blir en renessanse for ikke å bare bære rundt på denne digitalt lagrede kunnskapen, men også at vi må kunne ting, inne i hodet.

Vi ser daglig influensere på TV som ikke kan gangetabellen og uten skam koketterer med svake allmennkunnskaper, det er mange år siden vi i et reality-show fikk høre at det var Einstein som fant opp graviditeten. Dette er utsagn fra noen av ungdommens rollemodeller, noe som gir oss en kollektiv utfordring om å fremme utbredelsen av helt basal allmennkunnskap. Det er litt underholdende, men også sjokkerende når vi har TV-programmer som «Norges dummeste», der kjente fjes står i kø for å blottlegge sin mangel på helt vanlige kunnskaper.

Vi er nødt til å finne en konstruktiv samlivsform med mobilen, med KI, og forholde oss til disse til tider kunnskapsløse rollemodellene for ungdommen, samtidig som vi finner felles strategier for å gjøre et minimum av intellektuell anstrengelse «great again» for de oppvoksende slekter. 

Jeg tror også vi er høyt hevet over ideologiske ståsteder i en enighet om at elevene våre trenger å lese, trenger å lære å snakke forstandig og respektfullt sammen, og de trenger også å lære å skrive, slik at de finner sin individuelle stemme i dette underlige og uoversiktlige samfunnet vårt.

Vi har sånne utfordringer i skolen nå, at vi trenger en kultur for at politikere på tvers av det politiske spekteret kan si: «Vi er faktisk enig med dere». Det er viktigere med felles innsats nå, enn at politikere skal fortsette å kjempe om eierskap til fornuften og være livredde for å være hermegås når det gjelder utspill fra politiske motstandere.

Vi kan finne nok av ting å være uenige om politisk, om vi vil være konfliktsøkende. Konsekvensen er at prosessene blir komplekse, går over i stillstand eller rett og slett renner ut i sanden, etter at hundrevis av timer har blitt brukt til dryge ordskifter, uendelige klarlegginger av ståsted, nesepeking og ufruktbar polemikk.

Det er nok å nevne PISA-deltakelse, testing, ledelse eller lærernes arbeidstid. En fin kurv full av stridens epler. Vi mangler ikke på ting som har kime til konflikt i seg. Den tiden vi bruker på rituell drøfting av disse temaene har sin pris. Temaene trenger fortsatt omfattende behandling og drøfting, men uenighet og gnisning over disse feltene bør ikke komme på bekostning av eller smusse til de kimene til enighet som vi har i dag.

En skoledebatt på villspor

Vi må kunne ha flere tanker i hodet på en gang, og våge å være uenig i noe samt å være enig i annet. Vi klarer dette i klasserommene, så å klare det bør også være mulig i de store politiske foraene. Vi lærere ser ofte undrende og avmektige på de skinnuenighetene som preger debattene, der debattantene flyr i tottene på hverandre eller rir frem og tilbake til talerstolen på ideologiske kjepphester av alle farger på partipaletten, samtidig som de grunnleggende ønsker det samme for elevene i skolen. Det som kunne vært en konstruktiv debatt blir ofte en godt innøvd replikkveksling, der man resiterer sitt parti sin krisefortelling for skolen, fulgt av diagnostikk og medisinering.

Professor Tom Are Trippestad ved HVL skriver i en ny bok om utdanningspolitikk følgende om kriser: «Å bruke kriser handler om å få moralsk makt og makt med kunnskap. Kriser gir «blame games», ifølge Roitman (2013). Kriser fører oss inn i den historiske rettssalen hvor vi anklager, forsvarer eller dømmer aktørene som har ansvar for at vi har havnet i krisen. Vi bedømmer moralen og kunnskapen (eller mangelen på begge) som har ledet oss til krisen.» (Trippestad 2025: s.38.)

Denne «jeg er bedre og vet bedre enn deg»-holdningen havner ofte i veien for konstruktive løsninger. Legens etos blir viktigere enn pasientens helse.

Med fare for å gjenta meg selv: Vi ønsker alle trygghet for elevene, faglige utfordringer tilpasset elevens ståsted, og en undervisning der bruker relevant og pålitelig kunnskap til å danne og utdanne kreative, moralske, oppegående, selvstendige, kritiske og empatiske mennesker for fremtiden. Vi skal ikke lage konservative eller radikale voksne av de unge, viktigere enn hvilket politisk ståsted de ender opp på som voksne, er at de gjør det som informerte og frie borgere. Det skal være plass til en Greta Thunberg, en ny Charlie Kirk, Sumaya Jirde Ali eller en ny Jon Hustad.

Vi skal ta vare på våre meningsmotstandere. Jeg har selv sjelden lært noe av en med samme holdninger som meg selv, det er nettopp i møtet med den som er forskjellig fra oss at vi kan utvikles. Det sies at volden begynner der språket slutter, og språket må være så godt at volden faktisk ikke kommer. Hvorfor går det ikke an å samle seg om følgende problemer, uten at det går inn i nok et partipolitisk blame game?

• Elevene i dag leser for lite og for kort.
• De er for svake til å skrive og tyr for lett og ukritisk til KI.
• De kvier seg for å si noe som folk kan ta anstøt av – det frie ordskiftet har blitt ufritt.
• Skjerm er i ferd med å forvise papir – kan vi rekke å balansere situasjonen?

Nå skal Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) bli til Nasjonalt kvalitetsutviklingssystem. Dette er summen av alle tester og målinger som blir brukt i skolen. Vi trenger en utvikling og en nykalibrering av test- og prøveformene, og det er også vedtatt. For mange millioner har blitt brukt til målinger og undersøkelser som ikke har vært til hjelp for livet i klasserommet, men som har vært «nyttige» i ideologiske dragkamper og blame games.

Et tverrpolitisk utgangspunkt kan for faget mitt (norsk) for eksempel være at lesing, skriving og muntlighet skal prioriteres like mye, og at vi trenger et kvalitetsutviklingssystem som er læringstøttende gjennom å kunne gi nyttig tilbakemelding helt ned på elevnivå i alle disse tre grunnleggende ferdighetene. Vi må inn i det faglige nå og bygge strukturer som hjelper oss å styre det som teller: utvikling av elevens kompetanse, faglig og sosialt.

Sittende regjering satser helt marginalt på skriving som grunnleggende ferdighet, men pøser store midler inn i lesing. Med fare for å ligne på en konservativ essayist fra 1800-tallet: Jeg kan merke at sjelen fylles til randen av lummer tristesse om det i dette tilfellet også er slik at man ikke kan være for noe som politiske motstandere er for. Eller som danskene ville sagt: Men i helvede, man!

Det brenner under føttene på den oppvoksende slekt nå, og vi må flekke av finjakken og komme oss til pumpene! Kan vi ikke bare bli enige om noen kjerneproblemer, gi dem en tverrpolitisk dugnad og tørre å være enige?