Skolen må vende tilbake til fagenes kjerne

Det siste året har det vært en debatt om skolens kompetansebaserte læreplaner i ulike fora. Debatten ble sparket i gang etter at Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig ved OsloMet skrev kronikken Kunnskapsløs kompetanse i Klassekampen.[1] Kronikken ble signert av 74 lærerutdannere fra ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. 

Dette har ført til et lite opprør mot kompetansebaserte læreplaner, der blant annet Lektorbladet kan melde at kritikken vokser mot ulne læreplaner.[2]

Det har skjedd et stemningsskifte i Sverige, der man nå vil utvikle nye læreplaner med tydelig faglig innhold. Er det et lignende stemningsskifte i norsk skolepolitikk? Det finnes lovende signaler. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har blant annet gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utvikle innholdslister til bruk i norsk skole. Disse er ment å gi elever i Norge sterkere felles referanser og en økt innsikt i norsk historie og kulturarv.

Det er imidlertid viktig at man nå ikke faller for fristelsen til å legge stadig mer til det byggverket vi kaller skole eller krangle om interiøret. Dette er en gyllen anledning til å diskutere deler av skolens fundament og ta et oppgjør med selve den elevsentrerte pedagogikken som skolen hviler på. Hele det 20. århundrets skolehistorie – fra de såkalte Normalplanene av 1939 til og med Fagfornyelsen i 2020 – er en historie om en skole som har gått fra å fokusere på de ulike fagenes egenart til å bli stadig mer elevsentrert. 

For å sette det på spissen: Der eleven tidligere måtte tilpasse seg skolens verden, må skolen i dag tilpasse seg elevens verden. Den myke progressive venstreskolen med fokus på elevens trivsel og vekst og den harde konservative høyreskolen med fokus på elevens output og resultater er faktisk bare en konflikt mellom to ulike former for elevsentrisme. De har et felles felttog mot en fagsentrert pedagogikk.

Den norske fellesskolen har mange oppgaver som ofte står i motsetning til hverandre og som endrer seg over tid. Det er derfor viktig at man ved jevne mellomrom zoomer litt ut og spør: Hva bør være skolens hovedoppgave? Jeg vil hevde: Skolens hovedoppgave bør være å innvie den yngre generasjon i et felles kulturinnhold som i all hovedsak foreligger som fagstoff. La meg forklare dette litt nærmere:

Alle kulturer og samfunn har en kunnskapsoverføring og en samtale mellom generasjonene. I det førmoderne samfunn gikk overføring av kunnskap og verdier mellom generasjonene gjennom hverdagens plikter, rutiner og arbeid. I vårt samfunn lever generasjonene i større grad parallelt, noe som gjenspeiles i at vi har opprettet én stor sentralinstitusjon med hovedansvar for kunnskapsoverføring mellom generasjonene, nemlig skolen. Fra utallige små bekker med direkte kontakt mellom generasjonene har vi i vårt samfunn én stor elv, der kunnskapsoverføringen er representert gjennom fagstoff. I vårt samfunn er fellesskolen kanskje det siste stedet der generasjonene i sin helhet møtes.

Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Et skolefag består av grunnbegreper satt i system, der disse grunnbegrepene er vokst frem av kollektive menneskelige erfaringer over lang tid. Det er derfor en velsignelse at vi er i stand til å få tilgang til menneskelige erfaringer som går ut over hverdagens begreper og vår umiddelbare livsverden. I et moderne samfunn er det er ikke mulig å komme seg gjennom menneskehetens akkumulerte erfaringer på et annet vis enn gjennom fagstoff, der disse erfaringene ligger kondenserte og lagrede i en slags frysetørret form. 

Men nettopp dette er også en forbannelse, ettersom fagkunnskap nødvendigvis foreligger også i en abstrakt og fremmedgjort form. For eksempel gir det periodiske system i kjemien inntrykk av å være noe som har landet fra himmelen i fiks ferdig form. Sannheten er imidlertid at dette er et system som er gradvis bearbeidet i mange år og dypest sett består av abstraherte hverdagslige erfaringer av hvordan stoff reagerer med hverandre.

Det har alltid vært den elevsentrerte pedagogikkens ankepunkt mot fagkunnskap at den ikke umiddelbart lar seg innordne i elevens hverdagslige verden, at den krever en dyktig og kunnskapsrik lærer som kan gjøre fagstoffet meningsfullt for eleven og at den ikke nødvendigvis er direkte «nyttig», verken for elevens trivsel eller eleven som humankapital. Problemet med den progressive elevsentrisme er at den drar skolens virksomhet ned på elevens nivå når den vektlegger dialog og selvvirksomhet, fremfor at eleven skal heves opp til fagstoffet. 

Problemet med den konservative elevsentrisme er at den gir illusjoner om at det finnes «ferdigheter» eller skills løsrevet fra fagkunnskapen. Begge disse to forutsetter nettopp at man allerede har grundige fagkunnskaper. De presenterer pedagogikkens sluttpunkt, ikke dens startpunkt. De tilbyr takkonstruksjoner uten først å ha gitt et fundament.

Det er derfor kanskje på tide at den norske skole tar utgangspunkt i en mer lærer- og fagsentrert pedagogikk som har øye for at et fag bokstavelig talt er en disiplin. Navnet er ikke tilfeldig. Vi sier at fag som fysikk og sosiologi er «disipliner». Dette innebærer at de også utøver disiplin, ettersom en disiplin er en orden man må anerkjenne, forstå og underkaste seg for å mestre. Skolens ulike fag inneholder derfor verdier, ettersom de stiller krav på sin særegne måte, de åpner visse horisonter ved virkeligheten og de krever særegne arbeidsformer. Læreren personifiserer disse trekkene ved sitt fag.

Kompetansebaserte læreplaner renset for normative og personlige komponenter overser at de ulike skolefagene faktisk representerer ulike deler av vår kultur man må innvies i. Ja, fagene selv er deler av vår kultur. En debatt om skole og læreplaner bør derfor ikke bli en debatt mellom venstresidens og høyresidens elevsentrisme, mellom progressivisme eller konservatisme.
Man kan nemlig ikke overskride eller frigjøre seg en kultur man ikke først er blitt innviet i.

 [1] Knut Ove Æsøy, Erik Ryen, Håvard Friis Nilsen og Kim Helsvig (2024): Kunnskapsløs kompetanse. Klassekampen (nettutgaven), 31.10.2024

[2] Inger Johanne Rein (2025): Kritikken vokser mot ulne læreplaner. Lektorbladet (nettutgaven), 12.08.2025.