I barnehagen jobbes det aktivt for at alle barn skal bli med på leken. Spørsmålet er om ideen om at alle skal delta, gjør at det å være ekstrovert får en mer positiv valør, enn det å være introvert, mener Morten Solheim.
I barnehagen jobbes det aktivt for at alle barn skal bli med på leken. Spørsmålet er om ideen om at alle skal delta, gjør at det å være ekstrovert får en mer positiv valør, enn det å være introvert, mener Morten Solheim.

Er det innafor å være introvert?

Innspill: Fellesskapet står sterkt i det norske utdanningssystemet, og kanskje spesielt i barnehagen. Samtidig finnes det en del unger som helst vil være alene. Er det greit?

Publisert Sist oppdatert

Det er ganske tidlig morgen i en helt alminnelig barnehage. Det er kun frokostklubben som har ankommet på gul avdeling. De faste fire som står på trappa når døra åpnes, er i full gang med havregrøt og røverhistorier. Olivia er også på vei inn. Hun sitter ganske stille på pappas fang og lar han ta av henne støvlene. Hun hjelper til. Vipper tærne nedover så sokken skal gli lettere gjennom støvelhalsen.

– Sånn, da får jeg komme meg av gårde, sier pappaen når støvlene er parkert.

Olivia sier ingenting.

Hun gir pappa en klem, smiler så vidt og glir ned på gulvet. Med begge hendene løfter hun matboksen over hodet og svinser stillferdig inn til de andre.

Alle sier hei.

Olivia bare smiler.

Barna er vant til det og maser ikke mer. Så da burde det jo i grunn være greit. Men så er det jo ofte slik at voksne forventer mer av barn enn barn forventer av hverandre.

– Det er lov å si hei, Olivia, sier Veronica mildt.

Olivia sier ingenting.

– Det er ingen som vil leke med dem som ikke sier noen ting, vet du.

Olivia sier ingenting.

– Ja ja, du får få lov til å våkne litt.

Tre ting skjer. Veronica minner først Olivia om gjengs folkeskikk: «Det er lov å si hei». Deretter gir hun inntrykk av at Olivia er en lite attraktiv lekekamerat, for til slutt å konkludere med at Olivia skal «få lov til» å være stille en liten stund til. Ingenting er sagt på en hard måte, men alle setningene bærer i seg en forventning om at alle barn skal være med på praten.

Olivia velger å avstå fra samtalen og vipper i stedet ned matboksen på en såpass fiks måte at hun får de andre barna til å le. Hun smiler og repeterer øvelsen før hun tar av lokket. En skive med gulost og en halv banan. Fast meny.

På avstand

Utover dagen pågår flere leksituasjoner som Olivia ikke deltar i. En familielek i utkledningskroken, en herjelek på puterommet og en dans med fallskjermen på utelekeplassen. Olivia holder på med sitt. Hun blar i en bok, hun perler litt, og hun observerer et par lekesekvenser på avstand. Når alle skal ut, spør hun om å få bli igjen inne. Det får hun ikke. Alle skal ut.

Først når fallskjermen ligger i en krøll på bakken, sånn i totiden på ettermiddagen, tar Olivia initiativ til å leke. Hun får med seg Mats på å skli i gjørma. Den vesle bakketoppen har knapt gress igjen, men det gjør da ingenting, så lenge underlaget er av jord og regnet høljer ned.

Mats og Olivia hoier og skriker. Olivia er kommandant:

– Du først. Mats!

– Fortere!

På et tidspunkt får de litt kjeft.

– Nei! HVA har jeg sagt om å skli i gjørma? Vi har egen sklie!

Mats og Olivia ser dumt på Veronica. En sklie av metall er jo ikke i nærheten av så morsom som en sklie av gjørme. Det vet jo alle!

Forventer vi for mye?

Da jeg gikk førskolelærerstudiet, var sosial kompetanse skikkelig i vinden. To komponenter husker jeg spesielt godt: selvhevdelse og selvavgrensing. Barn må både ha mot og lyst til å ta ordet og selvinnsikt nok til å la det være, litt forenkla sagt. Og dette er jo viktig. Vi vil jo at barn både skal delta i fellesskapet og ta hensyn til fellesskapet. Det er en del av det å vokse opp, bli oppdratt og danna.

Men mon tro om vi ikke forventer litt for mye innimellom? Lek herjelek, men rydd opp etter deg. Ta ordet, men ikke for lenge. Bli med og syng, men ikke for høyt. Ja, jeg karikerer, men kun det som har et snev av sannhet i seg, er mulig å karikere. Og med en tiltakende bruk av ulike former for pedagogiske programmer hvor metoden er tuftet på atferdsregulering, er faren for at karikaturen blir praksis til stede.

Sånn er du

Innimellom har jeg glede av å høre på programmet «Sånn er du». Her møter kjente folk opp i studio, etter å ha gjennomført personlighetstesten Big Five. Programlederne står for analysen. To av personlighetstrekkene som måles i testen, er ekstroversjon og introversjon. Kort sagt er du ekstrovert når du henter energi av å være sammen med andre, mens de introverte må lade opp alene før de slenger seg med i sosiale lag.

Programlederne i Big Five pleier å si: «Vi vurderer ikke, vi sorterer». I dette legger de at det ene personlighetstrekket ikke er bedre enn det andre. Vi er forskjellige, og sånn er du, som programtittelen sier. Jeg synes ikke vi skal begynne personlighetstesting i barnehagen, langt ifra. Men jeg tenker at vi innimellom kan tenke litt mer «ja ja, sånn er du».

Sånn er Olivia

Det å bidra til sosial kompetanse er fortsatt en del av barnehagens samfunnsmandat. Det skulle nesten bare mangle. En av de tingene barn bør få ut av å gå i barnehagen, er å omgås på en ålreit måte. Men premisset må være at barn skal lære å omgås andre fordi barn er forskjellige, ikke med tanke på at vi skal bli så like som mulig.

I barnehagen jobbes det aktivt for at alle barn skal bli med på leken. I det hele tatt står det vi gjør i fellesskap, sterkt. Spørsmålet er om ideen om at alle skal delta, gjør at det å være ekstrovert får en mer positiv valør enn det å være introvert. Ta Olivia for eksempel. Hun står ikke utenfor leken fordi hun blir utestengt. Nei, hun velger å være alene fordi har behov for det. Sånn er Olivia. Og det må da være innafor, må det ikke?

Første steg

Denne artikkelen har også stått på trykk i Første steg nummer 1 2020.