Skolen er ikke elevsentrert – den er systemstyrt

I Utdanningsnytt 6. november hevder professor i pedagogikk Lars Petter Storm Torjussen at norsk skole har «gått for langt i retning av elevsentrering»; at fagenes kjerne må stå i sentrum, ikke elevens «trivsel og vekst». Skolens hovedoppgave er, ifølge Storm Torjussen, «å innvie den yngre generasjonen i et felles kulturinnhold som i all hovedsak foreligger som fagstoff». 

Men denne kritikken bygger på et grunnleggende misforstått bilde av skolens praksis. Skolen vi har i dag er ikke elevsentrert.

Humanistiske formuleringer og gode intensjoner

Dagens skole er fortsatt utformet etter fabrikkmodellen: den er en institusjon som styres ovenfra, hvor barn og unges livsverden tilpasses ressurseffektivisering og målstyring. Storm Torjussen hevder at «Der eleven tidligere måtte tilpasse seg skolens verden, må skolen i dag tilpasse seg elevens verden».

Ordlyden kan gi inntrykk av at elevers ønsker styrer skolen, og det samsvarer ikke med skolens faktiske organisering og praksis. Elever kan ikke velge hva de skal lære, hvordan de skal arbeide, eller hvordan dette verdsettes. Når eleven får ta egne valg i skoleaktiviteter, så skjer det likevel innenfor så smale rammer at det eneste fornuftige er å velge det man tror systemet verdsetter. Elevene kan ikke engang velge tempo for innlæring etter hvor lett eller vanskelig stoffet er i digitale matteøvingsrom. Det er vanskelig å kalle dette elevsentrering.

Vi må ta inn over oss at «elevsentrisme» nå får opptre som stråmann i den offentlige debatten. Vel å merke speiler humanistiske formuleringer i læreplaner og stortingsmeldinger intensjoner om å sentrere hvert individ, deres trivsel og medvirkning i egen hverdag, men det blir feil å presentere disse formuleringene som bevis for at skolen allerede setter eleven i sentrum. Intensjoner er ikke praksis, og denne teksten er heller ikke et forsvar for at en slik elevsentrering er praktisk mulig innenfor dagens skoleutforming. Målet med å svare på utspillet til Storm Torjussen er nettopp å få vendt fokuset i skoledebatten bort fra gode intensjoner. Som mangeårig lærer og utdanningsfilosof vil jeg heller mane til en systemisk og pålitelig nysgjerrighet på hva elever faktisk opplever i skolen.

Gjenstand for måling og sortering

I praksis styres skolen av kompetansemål, kartlegginger og rapporteringskrav, karaktersetting, og et økende forventningspress om målbare resultater. Til illustrasjon: Første norsktime i august i år ble en gruppe elever i vg3 på en skole i Oslo møtt av en Powerpoint-side med ett tall: 168. Dette var antall skoletimer som da sto mellom klassen og hovedmålseksamen. Dette er anslaget som skulle snorkutte siste etappe i kulturkavalkaden som er faget norsk.

Som lærer har jeg selv blitt møtt på lignende vis første arbeidsdag etter sommerferien av en tabell der kollegiet kunne se eksamenskarakterer fra vårsemesteret i alle fag sett opp mot standpunktkarakterer i samme fag. Ingen av disse åpningsgrepene er særlig vellykkede for et godt arbeidsmiljø. Men om en gitt rektor eller lærer selv velger å starte året opp på denne måten – det er ingen som tvinger dem til slike grep – så vil få tro at valget er styrt av vår klokeste innsikt i menneskets motivasjonssystem. Det stammer fra en annen styringslogikk enn den som setter mennesker i sentrum, en styringslogikk der målbarhet og rapportering prioriteres over relasjon og kontekst.

Eleven er altså ikke sentrum for skolens praksiser. Systemet skapt av oss voksne står i sentrum, og eleven ender typisk som gjenstand for måling, dokumentasjon og sortering. Det er voksnes behov som avgjør hvordan skoledagen struktureres, ikke hva som fostrer livsmestrende unge mennesker.

Læreren står midt i denne spenningen: De forventes å kjenne hver elev, støtte, åpne rom, skape trygghet og motivasjon – samtidig som de må tekkes krav ovenfra: nå mål, dokumentere prosesser, vise progresjon og tåle at alt dette kan måles og innrapporteres. Derfor er det ikke rart om eleven av og til opplever seg som det minst synlige subjektet i sin egen skolehverdag.

Læring skjer ikke passivt

Kritikken av «elevsentrisme» i skolen bygger også på et forenklet læringssyn hvor kunnskap forstås som noe som kan overføres. Storm Torjussen beskriver kunnskap som «vokst frem av kollektive menneskelige erfaringer over lang tid» og i fagstoffet – som han ser som «skolens kjerne» – ligger disse erfaringene «kondenserte og lagrede i en slags frysetørret form». Poenget om at fag bærer kultur og erfaring er viktig. Nettopp derfor trenger fag å kobles livsnært til eleven som kunnskapsbærer. I Storm Torjussens narrativ fremstilles derimot kunnskap som en ekstern enhet som kan lagres, gjenfortelles og kontrolleres. Læreren er den som «overfører» kunnskap, og eleven er den som skal «anerkjenne, forstå og underkaste seg» for å lære.

Men kunnskap fungerer ikke slik. Læring skjer ikke passivt. Læring krever sammenheng, relevans, relasjon og rom for å knytte stoffet til ens egen erfaring. Det betyr ikke at elever skal bestemme alt i en skolekontekst, men at læring alltid er situert: Den skjer i den som lærer, ikke i systemet som styrer. Kjernen i skolen er ikke faget eller faglæreren som en idealisert bærer av «frysetørret» fagstoff. Da ville ikke bare moderne kunstig intelligens, men fortidens leksikon og encyklopedier truet med å erstatte institusjonen. Hvis vi er enige om at fag og læring er viktige, må vi også ta på alvor hvordan skolen faktisk er erfart av elever. Det er der samtalen om skolen må starte

Så lenge vi later som skolen er elevsentrert, glir vi unna det egentlige spørsmålet: hvordan ser en skole ut der elevene faktisk er subjekter i eget liv heller enn å læres opp til å se seg selv som en råvare som kan forkastes eller foredles? Det handler ikke om å nedtone kunnskap, men å gjøre fagstoffet mulig å erfare på måter som avler nysgjerrighet og dømmekraft og dermed leder til ny kunnskap. Dette vet allerede lærerne som står ansikt til ansikt med elevene hver dag.

Spørsmålet om hvordan elevers verdighet kan ivaretas i klasserommet, kan ikke besvares av læreplantekst, visjonsdokumenter eller i form av styringssignaler ovenfra. Det må besvares i rommet mellom lærer og elev. Dette rommet må frigjøres. Læreren må gis tilbake makta, slik ekspertgruppa om lærerrollen[2] under Torbjørn Røe Isaksen konkluderte med for snart ti år siden. Og i motsetning til hva disiplinorienterte konservative krefter ser ut til å tro, så er det ikke fra barna makta må gjenerobres. Det er fra oss voksne. Skolen kan ikke både være elevsentrert og samtidig baseres på absolutt voksenstyrt meningsskaping.

[1] Storm Torjussen, Lars Petter (2025): "Skolen må vende tilbake til fagenes kjerne", Utdanningsnytt 06.11.2025

[2] Ekspertgruppa om lærerollen, (2016): Om lærerrollen, Fagbokforlaget, Oslo