Voksne som ikke er med i leken i barnehagen, går glipp av mye

Når barna tar initiativ og inviterer oss barnehageansatte inn i leken, så viser de oss tillit. Det er også i leken relasjon og tillit skapes mellom barn og voksen. Voksne som står og ser på leken, går glipp av dette. 

Når voksne deltar i lek sammen med barna på deres premisser, er det med på å utjevne maktforholdet mellom barn og voksne. Det er ikke lenger den voksne som sitter på definisjonsmakten over hva som er rett og galt, men vi ser på barnet som et likeverdig subjekt.

Vil ikke forstyrre

Leken er en viktig læringsarena for barna. Lek er barns måte å oppleve verden på. Vi må ikke glemme at leken har en egenverdi. Det er gjennom leken barna lærer å opprettholde gode vennskap, utvikle sosial kompetanse og uttrykke seg. Leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og vi voksne må gi rom for leken. Vi må være aktive og engasjerte i leken sammen med barna på deres premisser.

Jeg har observert at mange voksne nærmest er passive observatører der deres viktigste oppgave er å «passe på barna» og drive med brannslukking. Jeg opplever at samtaler om hva de ansatte skal gjøre etter jobb, er viktigere enn å være engasjert i leken sammen med barna. 

I frileken sier de voksne ofte: «barna leker så fint, så jeg vil ikke forstyrre den gode leken». I noen tilfeller kan jeg være enig i det, men det er når jeg faktisk vet at det er en god lek, fordi jeg har vært til stede i leken med barna. Hvordan vet de voksne at det er en god lek, når de observerer den på avstand?

Blir observatører

Hvorfor er det slik at de voksne ofte påtar seg observatørrollen? Er det fordi man ikke tør å slippe seg løs? Eller handler det om at man ikke gidder og egentlig bare venter på å dra hjem? 

Handler det om det siste, så har man ingenting i en barnehage å gjøre. Jeg vil ikke dra alle over en kam, for jeg har observert flere voksne som er veldig gode på å være aktive og engasjerte i barns lek. De ser når de må hjelpe barna eller tilføre noe nytt til leken, og når de kan tre ut av leken. 

Jeg stusser på hvorfor ikke alle jobber på denne måten? Vi må ikke glemme samfunnsmandatet og hvem vi er der for, nemlig barna. «Kaffeslabberaset» kan vi ta på pauserommet eller på fritiden.