Vi må undre oss og være nysgjerrig på hva barnet skal med lekekassen. Først da kan vi oppdage nye ting sammen og få øye på barnets kreativitet, sier barnehagelærerstudent Nina Mellem Wiig.
Vi må undre oss og være nysgjerrig på hva barnet skal med lekekassen. Først da kan vi oppdage nye ting sammen og få øye på barnets kreativitet, sier barnehagelærerstudent Nina Mellem Wiig.

Rot er ikke alltid rot, det kan være et romskip på vei til månen

Debatt. Når et barn tømmer en kasse med leker utover gulvet, bør vi ikke være så raske med å be barnet rydde, skriver Nina Mellem Wiig.

Publisert

Tenk så spennende å heller få bli med inn i lekens verden sammen med barnet. Barnet hadde nemlig tenkt å lage et romskip av den kassen, og dra helt til månen.

Barna forsøker å skape mening i sin hverdag, og handlinger som vi voksne kanskje ikke forstår ved første øyekast, kan ha stor betydning for barnet. For å være anerkjennende i møte med barna må vi ha et genuint ønske om å forstå. Det betyr at vi må lytte, møte barnet med åpenhet og gi avkall på kontroll.

Les også: «Han høres ut som et monster», sa vi til hverandre etter at fagpersoner beskrev gutten som skulle starte i barnehagen. Vi erfarte noe annet.

Anerkjennelse

Anerkjennelse er et begrep som har stor plass i pedagogikken.

Jeg forbinder anerkjennelsesbegrepet med forskningen til Berit Bae (1996). Hennes forskning har hatt stor betydning for hvordan vi arbeider med relasjoner i barnehagen. Anerkjennelse er en måte vi er på. Det er en holdning som er preget av at vi er nysgjerrige og oppmerksomme på barnet, lytter, bekrefter og er ydmyke for barnets eget uttrykk.

Denne holdningen må være genuin, og den må bo i vårt grunnsyn. Det handler om å møte barnets opplevelse med et ønske om å forstå, både gjennom barets nonverbale og verbale språk. Schibbye (2013) skriver at både omsorg og kjærlighet inngår i anerkjennelsesbegrepet. Hun støtter seg blant annet på den tyske filosofen Hegel, som sier at vi kan skape en slags «kjærlighetens bevegelse» i relasjoner når vi viser gjensidig anerkjennelse.

Gjensidig anerkjennelse er noe vi skal strebe etter i alle relasjoner i barnehagen, og relasjonen er alltid den voksne sitt ansvar.

Bevisst vår definisjonsmakt

Vi må være bevisst vår definisjonsmakt, makten til å definere barnets opplevelse av seg selv, og bruke den på en klok måte. Ved å møte barnet med anerkjennelse kan vi bidra til å fremme barnets selvstendighet, tro på seg selv og respekt for seg selv og andre.

Men definisjonsmakten kan også brukes til å hemme barnets selvrespekt og selvstendighet. Barn i barnehagen er prisgitt de omsorgspersonene som jobber der. Derfor er det spesielt viktig at vi er oppmerksomme og reflekterer over denne makten når vi jobber i barnehage.

For at kulturen i barnehagen skal preges av anerkjennende relasjoner må vi hele tiden reflektere over våre holdninger og væremåte i møte med barna. Vi må undre oss og være nysgjerrig på hva barnet skal med lekekassen. Først da kan vi oppdage nye ting sammen, få øye på barnets kreativitet og fremme barnets tro på seg selv.

«Hva skal du?» spurte jeg barnet med nysgjerrighet i stemmen. «Jeg skal helt til månen! Vil du bli med?» svarte barnet med stor begeistring. Og sammen dro vi opp til månen i lekens magiske verden.

«Hva skal du?» spurte jeg barnet med nysgjerrighet i stemmen. «Jeg skal helt til månen! Vil du bli med?» svarte barnet med stor begeistring. Og sammen dro vi opp til månen i lekens magiske verden, forteller barnehagelærerstudent Nina Mellem Wiig
«Hva skal du?» spurte jeg barnet med nysgjerrighet i stemmen. «Jeg skal helt til månen! Vil du bli med?» svarte barnet med stor begeistring. Og sammen dro vi opp til månen i lekens magiske verden, forteller barnehagelærerstudent Nina Mellem Wiig

Litteratur

Bae, B. (1996): «Det interessante i det alminnelige». Oslo: Pedagogisk forum

Schibbye A-L.: «Betydningen av indre anerkjennelse i relasjoner» i Greve, Mørreaunet, Winger (2013): «Ytringer om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen». Bergen: Fagbokforlaget