Fellesskolen reddes ikke ved å stenge folk ute

Hva er en god lærer? Svaret varierer, men mangfoldet av kompetanser, erfaringer og personligheter på personalrommet er avgjørende. Skolen som institusjon former den oppvoksende generasjon nettopp gjennom sin store bredde av ulike kompetanser, personligheter og læringsstiler. Dette er viktig, både for demokratiforståelse, men også fordi det da er størst mulighet for at flest mulig finner «sin» vei, og noen å speile seg i.

Masterkrav

I Utdanningsnytt kan vi lese at Utdanningsforbundets leder, Geir Røsvoll, går ut og argumenterer for at ordningen med masterkrav for nyansettelser i skolen er veien å gå. Dette kommer i kjølvannet av at både Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet på ulikt vis har kommet frem til at svaret kanskje ikke er så enkelt.

En mastergrad er vel og bra, men i seg selv ikke avgjørende. Og selv om det er enkelt å argumentere for at den gamle lektorkompetansen uansett er utvannet etter Kristin Clemets kvalitetsreform i 2004, er universitetsutdannede lærere fortsatt en viktig og umistelig ressurs i dagens skole. Dessverre rammer et slikt krav arbeiderklasseungdom som ikke har økonomisk eller sosial kapital til å ta fem års høyere utdanning. Samtidig rammer det distriktene hardt, der lærermangelen allerede er prekær. 

Skolen trenger flere dyktige lærere, ikke færre.

Det politiske målet, om en mer praktisk skole, kan fort bli festtaler. I en tid der et flertall av ungdommene søker seg til yrkesfag, synes det for oss åpenbart at det kreves en annen kompetanse i skolen. Et ensidig søkelys på en mastergrad som det eneste helliggjørende svekker etter vårt syn samfunnets mulighet til å tilby riktig kompetanse der det trengs.

En potensiell lærer i distriktene, som har valgt å etablere seg med familie tidlig, skal altså måtte reise langt for å gå fem år på skole, for å kunne bidra inn i sitt lokalsamfunn i et yrke som unektelig har langt flere suksesskriterier enn en masteroppgave. Hva med relasjonskompetansen man går glipp av ved at stadig flere grunnskolelærere ikke har klassene sine mange timer i uka? Allmennlærerens død svekker etter vårt syn nettopp muligheten til læreren til å bygge relasjoner til elevene, og nettopp denne relasjonen til lærer har Thomas Nordahl, og mange andre, fremhevet som den viktigste enkeltfaktoren for å kunne lære.

Behov for ulike kompetanser

Vi trenger mange forskjellige kompetanser for å skape en god skole. Vi trenger lærere med praktisk kompetanse, vi trenger lærere med relasjonskompetanse og vi trenger trygge klasseledere. Ja, vi trenger også lærere med dypdykk i teoretiske fag, men det har vi da allerede.

Innføringen av masterkravet har akademisert skolen, gjennom økt fokus på forskningsbasert kunnskap fremfor praktisk basert kunnskap. Profesjonskunnskapen som ikke kan måles forsvinner. Kunnskap er ikke bare det som sitter i hodene på lærer og elever, det er også det som sitter i hendene våre, øynene våre. Også praktisk kunnskap har en verdi i så måte.

Det er en svakhet ved dagens skole at den allerede er for teoretisk. Dette kan ha mange konsekvenser som utenforskap, stress og psykisk uhelse. For å snu trenden mener vi at en skole som fokuserer mer på praktiske ferdigheter og på å gi rom for at flere har en kortere vei til å lykkes i klasserommet, er det som kan redde fellesskolen.

Skolenes landsforbund bærer stolt mottoet, «Kunnskap til få er makt, kunnskap til alle er frihet», men alle norske barn går jo nå på skole? Heldigvis, men skolens oppgave er også å gjøre samfunnet mer rettferdig. 2 av 10 fullfører ikke videregående, og vi tror ikke svaret på bedring ligger kun i en mastergrad.

Arbeidsvilkår og lønn er viktigere enn mastergrad

En god lærer formes av praksis, engasjement og pedagogisk forståelse – ikke nødvendigvis av enda flere år på lesesalen. I stedet for å tvinge lærerne til å ta mastergrad, må vi heller satse på bedre arbeidsvilkår, høyere lønn og sterkere faglig støtte i skolehverdagen.

Denne ensidige troen på en mastergrad som verktøy for å skape en bedre skole er en del av en bredere utvikling der arbeideryrkene akademiseres, samtidig som lønns- og arbeidsvilkår forverres. Vi ser det samme i barnehager, helsesektoren og andre yrker der trygge, erfarne fagfolk erstattes av et stadig smalere utdanningsideal. Dette er ikke en styrking av skolen – det er en politisk prioritering som svekker det brede lag av folket og utelukker mange fra yrker de kunne ha mestret utmerket.

Vi mangler yrkesfaglærere, og vi mangler andre yrkesgrupper inn i skolen for å gi læreren tid til å være lærer. Vi har lektorer. Vi trenger alle.

Målet til Skolenes landsforbund er enkelt nok: At lærere skal avlønnes i kompetanselønnssystemet etter lengden på utdanning, ikke etter en veldig ujevn bachelor- eller master-kvalifikasjon. Vi må få en løsning på mangelen på yrkesfaglærere og vi må sikre praktisk kompetanse i grunnskolen. Jobben som lærer har flere likhetstrekk enn ulikheter, og vi trenger ulik type kompetanse inn i klasserommene og verkstedene for å sikre at alle elever i norsk skole får størst mulighet til å lykkes. Et masterkrav gjør terskelen høyere for arbeiderklasseungdom som ikke har økonomisk eller sosial kapital til å ta fem års høyere utdanning. Det vil også forsterke lærermangelen i distriktene, der rekruttering allerede er en stor utfordring. Skolen trenger flere dyktige lærere, ikke færre.

Ingen skal få kake før alle har fått brød. Vi er glade vi er medlemmer i en fagforening som sier nei til masterkravet og ja til en inkluderende, sterk og rettferdig fellesskole.