La ikke riksrevisjonen bli det nye PISA-sjokket
Debatt: Vi trenger rammer, satsinger og kollektiv kunnskapsutvikling, både for å arbeide frem en felles kvalitetsforståelse, og en felles forståelse av hva vi trenger for å heve denne kvaliteten.
Publisert
Sist oppdatert
Da vi fikk innført Kunnskapsløftet(K06) var dette tenkt som en literacy – reform, en reform som mellom annet skulle styrke vektleggingen av grunnleggende ferdigheter i skolen. For oss som allerede hadde vært noen år i skolen var jo dette noe overflødig, siden det allerede var ganske elementært at det er lesing, skriving, tale og regning vi driver med i skolen. At det digitale kom med som en egen grunnleggende ferdighet var og ble en begrepsmessig blunder, men det er en helt annen sak.
Kunnskapsløftet har underveis blitt evaluert og endret, og ble til slutt fornyet frem til læreplanen LK20. Denne planen innebærer en del store endringer, som at fagområdene ble erstattet med «kjerneelementer» og at vi fikk tverrfaglige tema, store og viktige tema som hvert fag skal arbeide med ut fra det som er naturlig innenfor fagets egenart. I tillegg fikk vi en litt mykere tilnærming til realisering av kompetansemål. I årene med K06 arbeidet lærerne seg halvt i hjel med å lage kriterier for måloppnåelse for de individuelle målene, mens de i dag blir oppfordret til å se på små og store grupper av kompetansemål som hører sammen.
Det som hele tiden har vært uendret er vektleggingen av de grunnleggende ferdighetene. Her er det spesielt matematikk, lesing og det digitale som har fått den store oppmerksomheten og de store pengene. Det har altså vært satset på de grunnleggende ferdighetene i over tjue år, om enn noe skjevt.
I den samme tiden har vi fått en enorm kulturendring som har rammet oss alle, skjermkulturen og bildet/filmen har langt på vei har erstattet den gamle skriftteknologien der arket og bokstaven var det sentrale. Kvalitetskrav knyttet til etterrettelighet og sannhet har blitt erstattet med fake news og din subjektive mening mot min subjektive mening. Ordskiftene vi ser i det offentlige handler ofte om at følelser møter følelser uten at det blir utviklet særlig mye ny kunnskap. Følelsen har erstattet kunnskapen og det gode argument, i en digital konsumentkultur der vi alle først og fremst er kunder, fra vugge til grav. De motkreftene vi lærere arbeider systematisk mot, har bygget seg enormt opp i styrke de siste årene.
Motstemmer fra lærerprofesjonen som har advart mot digitaliseringens bakside har blitt stemplet som bakstreverske, eller avfeid med billige metaforer, som «man kan ikke få tannkremen tilbake i tuben når den er ute», eller «kalkulatoren møtte også motstand da den kom». Samtidig opplever vi at elevenes utholdenhet i skolearbeid daler for hver ny oppdatering av iPhone, og at hver nye asosiale sosiale plattform stjeler enda en time av nattesøvnen.
Så skjer det noe!
Riksrevisjonen kom med en hard dom over norsk skole sin satsing på grunnleggende ferdigheter. I tilrådingene deres antydes det behov for mer målstyring. Om noe ikke virker, er det altså bare å kjøre på med mer av samme slag.
«Vi tilrår at Kunnskapsdepartementet styrkjer den systematiske satsinga på grunnleggjande ferdigheiter i lesing, skriving og rekning gjennom i større grad å sørgje for målretta evalueringar og forskingsprogram som i større grad enn i dag gir informasjon om kor langt og korleis verkemidla er tekne i bruk lokalt og om kva bruk som gir best resultat.»
Nå har jo ikke målstyringen fungert helt etter planen da. Skal vi holde på i tjue nye år med PISA og nasjonale prøver som ikke støtter læring? Prøver som forteller oss hvor dårlige vi er, men ikke hvordan vi kan bli bedre? Kunnskapsministeren sitt svar er ikke betryggende, selv om hun i kommentaren sin i det minste anerkjenner at vi har flere grunnleggende ferdigheter enn lesing og matematikk.
"Som Riksrevisjonen òg peikar på, har me ikkje same kunnskapsgrunnlag om utviklinga av skriveferdigheitene til elevane i Noreg som det me har om lesing, men det er mykje som tydar på at utviklinga av desse ferdigheitene er tett kopla saman. Som regjeringa skriv i Meld. St. 34 (2023–2024), skal satsinga vår på lesing derfor òg bidra til å betre skriveferdigheitene til elevane. Regjeringa tek fleire grep for å styrkje skriveopplæringa særskilt. Me har mellom anna styrka Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking. I tillegg kjem regjeringa sine tiltak for i større grad å regulere og avgrense bruken av digitale verktøy og KI og tiltak for å sikre betre skriveopplæring i skulen. Ny teknologi både utfordrar og gir nye moglegheiter til korleis skriveopplæringa kan og bør gå føre seg. Eg vil òg vise til at i mandatet til Lesekommisjonen, inngår det at tilrådingane dei skal kome med mellom anna skal kople leseopplæringa til skriveopplæringa."
Det er ikke «mykje» som tyder på at utviklingen av disse ferdighetene er tett koplet sammen. Det er to sider av samme mynt. ALT tyder på at lesing og skriving henger sammen.
Regjeringen har en stor og prisverdig satsing på lesing gående som det må gå an å applaudere, og det er bred politisk enighet om at skjermkulturen har fått bre seg ukritisk. Det som er mindre prisverdig, er at både lærere, fagmiljøer og politikere over lang tid har fremholdt behovet for å få et modernisert og faglig blikk på skrivingens kår i skolen. Skriving er noe av det elevene gjør mest av, men som lærere tilnærmer seg på veldig ulik måte, både i omfang og innhold.
I tillegg har KI sitt inntog i klasserommene gitt en totalt uoversiktlig variasjon i hvordan vi både gjennomfører og vurderer skriveprosesser. KI kan ta over leseprosessene òg skriveprosessene og gi eleven verktøy til å lage produkter som ikke lenger gjenspeiler lese- eller skrivekompetanse. Forskning i USA har vist at KI har til og med endret hvordan forskere snakker. Det generiske og forflatede språket som preger KI har forplantet seg inn i det muntlige.
Da holder det ikke, som kunnskapsministeren sier, at vi med styrket leseopplæring automatisk styrker skrivekompetansen. Dette er en halvsannhet med store modifikasjoner. Man blir bedre til å skrive og lese kun gjennom å skrive og lese. Lesekommisjonen har en ledelse og sammensetning som gjør meg helt trygg på gode faglige konklusjoner for lesingens del, men legg for all del ikke ansvaret for skrivingen på dem. Skriving er et distinkt fagfelt som krever sin egen satsing.
Regjeringen har nettopp avvist et forslag om å utvikle læringstøttende skriveprøver som del av et oppgradert og forbedret Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem (NKVS), og egentlig demonstrert veldig liten interesse for denne helt sentrale ferdigheten. Det å yte motstand mot opposisjonen var øyensynlig viktigere enn å gjøre noe vesentlig og viktig for elevenes kompetanse.
Som en brannmur mot KI er det nå mulighet til å skjerme skrivesituasjonen gjennom bruk av såkalt «Safe Exam Browser» (SEB), eller gjennom andre programmer som gir læreren mulighet til å kontrollere elevens tilgang til hjelpemidler i skrivesituasjonen. En lignende løsning tilbys av et norsk firma kalt Cognio. https://cognio.no/ De lager et styringsprogram som er i tråd med personopplysningsloven, GDPR.
En av disse, eller tilsvarende løsning, vil innebære en livredning for at vi kanskje klarer å fortsette med troverdige standpunktkarakterer, men det fordrer også at vi må trekke mer av skrivearbeidet som skal gå inn i vurderingssituasjonen inn i klasserommet. Med den tidsnød det vil gi i en allerede presset timeplan. Vi trenger denne kontrollmuligheten nå, ellers kan vi bare kutte ut å bruke standpunktkarakter og kalle alt fagarbeid for øving frem mot eksamen. I forbindelse med kommende reform av videregående, bør det lages rom og rammer for å få fagarbeid som er med i karaktergrunnlaget inn i strengt kontrollerte former.
Når vi får denne kontrollen og kan fortsette å gi forholdsvis trygge standpunktkarakterer, trenger vi faktisk et arbeid med konsensus av hva vi kan forvente og hva vi kan arbeide mot på de ulike trinnene i skolen. Hva slags tekster skal en 8-åring, en 12-åring eller en 16-åring kunne skrive?
Her trenger vi et felles kunnskapsgrunnlag og en dugnad som går fra barneskole til akademia. Det holder ikke å satse på lesing og håpe at skrivingen kommer som en bonus. Her må det arbeides med presisjon og faglig tyngde. Sannsynligvis vil mye av ressursene kanaliseres inn i den kommende reformen av videregående opplæring.
Det er jo kjent politikeratferd at man heller bygger et flaggskip som blir lagt merke til av publikum, enn å bygge om på en båt slik at både mannskap og gjester kan komme trygt frem til neste havn. Om vi tar riksrevisjonen på alvor, må vi nå redde skuta med å legge vekt på alle de grunnleggende ferdighetene. «Å legge vekt på» kan heller ikke innebære å holde på med evaluering- og målemetoder som vi har brukt i årene fra og med K06. Om de kommer med nok et prøve- og testbatteri som er tomt for lærerstøtte, kommer den utviklingen som Riksrevisjonen beskriver, bare til å fortsette.
Lese- og skriveutviklingen begynner i småskolen, og den begynner med leseglede, og skriveglede. Blir skriving bare instrumentelt, som et tvungent ritual innenfor opplæringskonteksten, vil selvfølgelig elevene ty til snarveier. Er skriving noe du identifiserer med deg selv og din forståelse av verden, blir plutselig listen for å ty til maskinhjelp mye høyere.
En deltaker i voksenopplæringen med norsk som andrespråk takket meg nettopp for at skriving, som hun hatet mest av alt, etter hvert ble det mest spennende. Det er ikke fordi hun ble testet fra a til å, men mest sannsynlig fordi hun fikk utviklet sin egen stemme. I sine egne ord så hun sin egen individualitet og forståelse vokse frem. Det var seg selv hun burde takke, det eneste jeg gjorde var å ikke stå i veien med pedanteri og flinkisme, en og annen oppmuntring om å stole på seg selv.
Dette var en deltaker med den tilstrekkelige modenhet og innsikt til å innse at utstrakt bruk av KI ikke ville styrke hennes reelle skriveferdigheter. Hun understreket også at det var viktig for henne at det hun skrev var hennes eget.
Andre, med mindre bevissthet, har lagt vekt på så bra produkt som mulig for å imponere læreren uten at det personlige eierskapet har spilt så stor rolle. Læreren lar seg vanskelig imponere av slikt. Det er som å kjøre moped og tro du blir i like god form som om du sykler. Jeg er lei av glinsende mopeder.
Skriving som et nært møte mellom seg selv og verden er en verdifull og sårbar prosess, og har vi tilnærminger som spriker i alle rettigheter, får heller ikke elevene en likeverdig opplæring. På et møte i går lærte jeg at man i Danmark har «Personlig stemme» som et kriterium i opplæringen. Det betyr ikke fri flyt av synsing med bokstaver på skjerm og papir, men kanskje heller de at det å utvikle sitt eget språk er å utvikle sin egen forståelse, arbeide seg gjennom motstand og finne nye innsikter.
Til alle politikere som hoppet i stolen da dere leste riksrevisjonen sine konklusjoner: Ikke kom med tiltak som blir som veisperringer å regne, og gå så kjapt som mulig i dialog med oss lærere om hva som trengs for å styrke skriveopplæringen også, ikke bare lesingen. Vi trenger rammer, satsinger og kollektiv kunnskapsutvikling, både for å arbeide frem en felles kvalitetsforståelse, og en felles forståelse av hva vi trenger for å heve denne kvaliteten.
Når vi nå har fått leselister i grunnskolen, og kravet om konkrete læringsmål er voksende, hvorfor ikke utforme «skrivelister»? Hva og hvordan skal elevene kunne skrive på de ulike trinn, fra første til tolvte klasse? Et helt legitimt spørsmål å stille, og som Riksrevisjonen minner oss på: helt avgjørende å svare på.
