Mini‑RISK i skolen utfordrer grensen mellom pedagogikk og behandling

Mini‑RISK løftes frem som et mestringsopplegg i skolen. Samtidig bygger tiltaket på metoder som vanligvis brukes i behandling. Da må det avklares hvilket lovverk som gjelder når slike metoder tas i bruk i skolehverdagen: Gjelder opplæringsloven eller helselovgivningen.

Jeg så nylig et eksempel der en skole presenterte Mini‑RISK som et ufarlig og allment relevant opplegg for å gjøre ungdom «robuste». Formuleringer som «ikke farlig, bare litt ubehagelig» gir inntrykk av et pedagogisk tiltak. Men Mini‑RISK er utviklet i spesialisthelsetjenesten som et eksponeringsbasert angstbehandlingsopplegg, basert på eksponeringsterapi, kognitiv atferdsterapi (CBT), kliniske begreper som avoidance, safety behaviors og exposure, og kliniske skalaer som FASA og PAS.

I praksis innebærer dette å «stå i ubehaget», redusere tilrettelegging og gjennomføre eksponeringsoppgaver. Det kan være nyttig for noen, men det er ikke utviklet for alle, og kan være direkte uegnet for elever med autisme, ADHD, sensorisk sårbarhet, traumer eller uavklart angstproblematikk. Dette er også omtalt av Åshild Tellefsen Håland selv.

Hva Håland selv sier at Mini‑RISK ikke passer for

I intervjuer og faglige presentasjoner har Håland vært tydelig på at Mini‑RISK ikke er egnet for:

• barn med autismespekterforstyrrelser
• barn med ADHD og betydelige reguleringsvansker
• barn med sensorisk sårbarhet
• barn med traumeerfaring
• barn med uavklart angstproblematikk
• barn som trenger varig og omfattende tilrettelegging
• barn som ikke ønsker eksponering

Dette er grupper som ofte trenger stabilitet, skjerming og forutsigbarhet – altså det motsatte av eksponeringslogikken Mini‑RISK bygger på.

Er det behandling skolen driver med – uten å omtale det som behandling?

Hvis svaret er ja, følger det automatisk: helsepersonelloven, krav til forsvarlighet, risikovurdering, informert samtykke, helsefaglig kompetanse, journalføring og tydelig ansvarsplassering. Skolen kan ikke bruke behandlingsmetoder og samtidig behandle det som pedagogikk.

Mini‑RISK er utviklet av Åshild Tellefsen Håland og teamet hennes ved ABUP som et eksponeringsbasert behandlingsopplegg for engstelige barn. Når dette nå presenteres som et generelt skoleopplegg for alle elever, oppstår det behov for avklaring av ansvar og lovverk:

• Hvordan vurderes risiko for elever med autisme, ADHD, traumer eller sensorisk sårbarhet
• Hvem har ansvar når eksponering brukes i skolen
• Er Mini‑RISK vurdert som helsehjelp etter helsepersonelloven
• Hvordan sikres det at nødvendig tilrettelegging ikke reduseres
• Hvordan håndteres elever som får forverring eller retraumatisering
• Hvordan informeres foreldre om risiko og retten til å si nei
• Hvordan skilles det mellom pedagogikk og behandling
• Hvorfor brukes et behandlingsprogram på elever uten diagnose
• Hvilke faglige vurderinger ligger bak at dette skal gjelde alle elever

Mange barn har sen diagnose eller uavklart nevrodivergens, og skolen kan derfor ikke vite hvem som faktisk tåler eksponering og hvem som risikerer forverring.

Et rettssikkerhetsproblem

Eksponering er en klinisk metode som krever kontinuerlig vurdering av risiko, progresjon og symptombilde. Dette ligger utenfor læreres kompetanse og mandat. I helsetjenesten er individuell vurdering en forutsetning for forsvarlig behandling.

Dersom behandlingsmetoder tas inn i skolen uten helsefaglig ansvar, uten journalføring, uten samtykke og uten risikovurdering, svekkes barns rettssikkerhet. Erfaringer fra både skole og helsetjeneste viser at feil bruk av eksponering kan forverre symptomer og føre til retraumatisering. Ukom‑rapporten Ungdom med uavklart tilstand viser hvor alvorlig det kan bli når barns reaksjoner tolkes som «manglende robusthet» i stedet for som systemvarsler.

Sektorblanding skaper feil forventninger

Mini‑RISK vurderer læreres praksis ut fra behandlingslogikk, ikke ut fra opplæringsloven, læreplanverket eller elevers rett til tilrettelegging. Dette gir et misvisende bilde av hva som er «riktig» praksis i skolen og undergraver skolens lovpålagte ansvar. 

Forskning viser at skolen allerede sliter med å gi tilstrekkelig hjelp til elever med særskilte behov. Når et system som mangler ressurser og kompetanse får ansvar for behandlingsmetoder, øker risikoen for feil tiltak og forverring.

Robusthet bygges i systemene – ikke i barna

Professor Ingrid Lund (UiA) har advart mot å bruke «tåle ubehag»-logikk som universalløsning. Hun peker på at nesten ti prosent av elever rapporterer mobbing jevnlig, og at sosial angst og depresjon ofte er konsekvenser av mobbing og utenforskap. Barn som har opplevd krenkelser kan ikke presses inn i ubehag. Trygghet og inkluderende fellesskap må komme først.

Når strukturelle problemer individualiseres, risikerer vi å sykeliggjøre normale reaksjoner på uforutsigbare og lite tilpassede miljøer. Barn trenger støtte, forutsigbarhet og voksne som forstår variasjonen i barns utvikling — ikke enda flere krav om å tåle mer.

Avsluttende presisering

 Alle vurderinger i dette innlegget bygger på offentlig tilgjengelig informasjon om Mini‑RISK, inkludert beskrivelser fra NRK, forskning.no, Utdanningsnytt og presentasjoner fra ABUP. I disse kildene omtales Mini‑RISK som et eksponeringsbasert behandlingsopplegg utviklet i spesialisthelsetjenesten, og ikke som et pedagogisk tiltak for alle elever. 

Jeg har ikke funnet offentlig dokumentasjon som viser at Mini‑RISK er vurdert som pedagogisk metode, at det foreligger juridiske avklaringer om sektoransvar, eller at tiltaket er egnet for alle elevgrupper. Dersom slik dokumentasjon finnes, er den ikke tilgjengelig i det offentlige rom.