Vi må gå fra å gi karakterer til å bygge karakter

I disse dager feirer familien at yngste jenta vår har fullført 13 år på skolen. En milepæl for mange familier.

Dessverre er det også noen som aldri klarte å komme så langt i sitt eget utdanningsløp og som i dag lever i et ufrivillig utenforskap. Andre sitter slukøret og føler skam og nederlag fordi de ikke nådde helt opp til målene sine. Et mål som kanskje bar preg av forventninger fra oss voksne og ikke bare eleven selv.

Karakterenes betydning

I den forbindelse ønsker jeg å komme med noen refleksjoner over skolesystemet, hvilken betydning karakterene har for den enkelte og om karakterene på vitnemålet er det viktigste elevene tar med seg etter 10/13 års skolegang.

Ikke minst ønsker jeg å komme med noen støttende ord til alle elever som har gjort sitt aller beste, men som til tross for dette føler de ikke nådde helt opp.

Det er fantastisk å se at ungdommen legger ned mye arbeid i skolen og all honnør til de som klarer å gå ut av skolen med bare seksere på vitnemålet. Det er en stor bragd. Vi må bare ikke glemme alle de andre.

Som erfaren pedagog og pappa til to vet jeg at det er mange som i disse dager er kjempestolte av treeren de fikk i matematikk. De har virkelig stått på og gjort det de kan for å oppnå denne karakteren. Noen ganger kan det ligge mer arbeid bak en treer enn en sekser. Det er ikke karakteren i seg selv som bør belønnes, men jobben som ligger bak.

I dag skal elevene trykkes gjennom det samme A4-formatet skolesystemet er, når fasiten sier oss at dette kun passer for en andel av elevmassen. Karaktersystemet blir dermed en ekskluderende del av systemet fordi det belønner kun en del av arbeidet eleven gjør.

Når man i tillegg har fått et omfattende vurderings- og måleregime og samtidig har nedprioritert de praktisk-estetiske fagene til fordel for tyngre teoretiske fag som norsk, matematikk og engelsk, bidrar det til økt ufrivillig skolefravær, mobbing, problematferd, utenforskap og skoletrøtt ungdom. Elever med høyt fravær peker ofte på for høye faglige krav, mobbing eller utrygge relasjoner til medelever og ansatte som årsak.

Vi må i større grad evne å se hele mennesket, ikke bare fragmentene. Skolesystemet ber i dag elevene om å tilpasse seg et rigid system, når fasiten bør være det motsatte.

Skolen kan ikke være lik for alle

Vi må erkjenne at skolen ikke skal være lik for alle. Hvis vi skal overleve som samfunn, trenger vi både praktikere og teoretikere. Alle kan ikke og skal ikke gå veien om et universitet eller høgskole.

Det er nettopp her jeg opplever at skoleutviklingsprogrammer som «Kultur for læring» bommer grovt.

Kort fortalt går programmet ut på at vi må løfte elevene til å ta lengst mulig utdanning fordi forskning viser at unge voksne i dag er for lavt utdannet. Et prosjekt som SEPU ved Høgskolen i Innlandet har initiert ut til flere kommuner.

Hva er så galt ved å verdsette de yrkesgruppene som setter maten på bordet vårt? Uten bønder, butikkansatte, transportører og renholdere kommer samfunnet vårt til å stoppe opp.

La oss erkjenne at det ikke er lengst mulig, men riktig type utdanning vi må jobbe for. Ingen er tjent med et topptungt samfunn.

Vi må heller framsnakke alle yrker og la elevene og barna våre få vite at vi er stolte av dem uansett hvilken karakter som står på vitnemålet deres. Det viktigste er at de har gjort sitt beste og at de har vært et inkluderende menneske.

Det er dette skolen og hjemmet bør sette søkelyset på, ikke valørene på vitnemålet.

Gjør elevene så godt de kan hver dag, så skal både de, vi som jobber i skolen og ikke minst foreldrene være stolte.

De unge har nok press på seg

De unge trenger ikke et ytterligere psykisk press, påført av oss voksne, til å føle seg vellykket. De har mer enn nok fra før.

Stresset og jaget etter å føle seg bra nok, er et psykisk press som kan gå ille av gårde, om vi ikke anerkjenner den jobben de gjør. I ytterste konsekvens presser vi ungdom til å jobbe mot noe vedkommende aldri kommer til å mestre. Det kan koste liv.

Det oppleves også som et stort paradoks at den viktigste karakteren i livet ikke står på vitnemålet i det hele tatt.

I hvilken grad du som menneske klarer å vise empati, raushet og inkludering, vil i stor grad definere hvor langt du kommer som medmenneske og medborger i morgendagens samfunn.

Nye karakterer

Kanskje er det på tide at vi erstatter «ordens- og oppførselskarakteren» med en «empatikarakter»? Empati er jo en av egenskapene som er med på å definere om du vil lykkes eller ikke i livet.

Vi må skifte søkelyset fra å bare gi karakter, til å bygge karakter.

Utenforskap og mental helse vil nemlig være en av de største utfordringene samfunnet møter i framtida. Her har både skolesystemet, foreldrene og samfunnet en stor og viktig jobb foran seg.

• Kanskje fikk eleven 3 i matematikk, men 6 i å spørre om hjelp, istedenfor å gi opp.
• Kanskje fikk eleven 2 i norsk, men 6 i å inkludere andre som ikke hadde noen å være sammen med i friminuttene.

Inkludering og empati er ikke noe vi er født med. Det må tillæres. Vi kan ikke begynne å lære elevene om dette det siste året på videregående. Da er det altfor sent. Det må være en del av essensen gjennom hele skoleløpet, faktisk helt ned i barnehagen.

Utenforskap og ufrivillig skolefravær starter i mange tilfeller når skolearenaen oppleves som utrygg og når relasjonene til andre elever og/eller ansatte blir utfordrende. Vi som jobber i skolen, må alltid huske på at det er vi som har ansvaret for å lage gode relasjoner til barnet, aldri omvendt.

Med andre ord er ikke valørene på karakterkortet det viktigste vi gir elevene. Det viktigste vi gir dem, er gode holdninger og sunne verdier, følelsen av å være inkludert i fellesskapet.

Ferdig med lærerjobben

Jeg har nå etter over 20 år som lærer undervist min siste skoletime. Ikke fordi jeg ikke ønsker å jobbe i skolen, men fordi jeg turte å sette enkeltindividet foran systemlojalitet.

Jeg ønsket ikke lenger å være del av et system som reduserte elever til objekter for tester og måling.

Jeg kunne ikke lenger se på at systemet jeg var en del av, skapte unødvendige skoletapere. Jeg er særdeles stolt av at jeg har fått muligheten til å utdanne morgendagens generasjon, og jeg er stolt av den jobben elevene gjorde hver eneste dag på skolen.

Kanskje kommer jeg en dag tilbake til klasserommet og elevene jeg er så glad i, men da må skolesystemet gjennom et paradigmeskifte.

God sommer til alle elever og spesielt til de som i disse dager har avsluttet enten 10 eller 13 års skoleløp.

Nyt en velfortjent sommerferie. Dere er vårt felles håp og vår felles framtid.