Ikke gjør underbemanning lovlig – behold lærernormen

Debatten om å fjerne lærernormen handler i bunn og grunn om hvilket ansvar vi mener staten skal ta for kvaliteten i norsk skole. Forslaget om å avvikle normen fremstilles som et spørsmål om fleksibilitet og lokalt handlingsrom. I realiteten handler det om noe langt mer alvorlig: om vi er villige til å gjøre underbemanning i klasserommet lovlig.

Lærernormen ble innført for å sikre at alle elever, uavhengig av bosted, har tilgang til et minimum av lærertetthet. Den setter et nasjonalt gulv for hvor mange elever én lærer kan ha ansvar for, og har siden innføringen hatt en tydelig effekt. Kunnskapsdepartementet oppsummerte i 2022 at lærernormen har bidratt til over 2500 flere lærerårsverk i offentlige barne- og ungdomsskoler. I tillegg er det tydelig at dette ikke er et «særkrav» fra profesjonen alene: 

I en fersk undersøkelse Respons Analyse har gjort på vegne av Utdanningsforbundet, svarer 8 av 10 at det fortsatt bør være en nasjonal minstenorm for lærertetthet i grunnskolen (Utdanningsnytt, januar 2026). Samtidig er forskjellene mellom kommuner og skoler redusert. I dag oppfyller rundt ni av ti skoler minstekravene. Dette er ikke teori – det er målbare resultater.

Forslaget om å fjerne normen kommer ikke fordi skolen er blitt overbemannet, men fordi kommuneøkonomien er presset. Når det argumenteres for at normen står i veien for nødvendige prioriteringer, bør varsellampene blinke. Erfaringene er klare: Når nasjonale krav fjernes, er det bemanningen i klasserommet som kuttes først.

Det har vi sett før. Da tidligere regler for klassestørrelse ble fjernet tidlig på 2000-tallet, økte elevgruppene raskt. Mindre tid til den enkelte elev, mindre rom for tilpasset opplæring og større belastning på lærerne var resultatet. Lærernormen ble innført nettopp for å rette opp denne utviklingen. Å fjerne den nå, uten å erstatte den med et nytt bindende krav, er å gå baklengs inn i fremtiden.

Større elevgrupper – mindre faglig oppfølging

Større elevgrupper betyr ikke bare færre voksne per barn. Det betyr mindre tid til faglig oppfølging, svakere relasjoner mellom lærer og elev og dårligere forutsetninger for å forebygge faglig og sosialt utenforskap. For elever som strever, øker risikoen for lavere trivsel, ufrivillig skolefravær og manglende mestring. Over tid kan dette gi alvorlige konsekvenser: økt risiko for frafall i videregående opplæring, svakere tilknytning til arbeidslivet og større sårbarhet for psykiske belastninger og utenforskap også i voksen alder.

Opplæringsloven gir elevene rett til et trygt og godt skolemiljø og et forsvarlig opplæringstilbud. Med færre lærere blir det vanskeligere å oppfylle disse rettighetene i praksis. Når tidlig innsats og tett oppfølging svekkes, skyves problemene foran oss – fra skolen og over på helse-, velferds- og justissektoren. Det er en høy pris å betale, både for den enkelte og for samfunnet.

Lærernormen må bestå

Utdanningsforbundet, sammen med andre lærerorganisasjoner, advarer mot å fjerne lærernormen fordi det vil øke ulikhetene i skolen. Uten et nasjonalt minstekrav vil elevenes skolehverdag i større grad avhenge av kommunens økonomi, ikke av elevenes behov. Det bryter med grunnideen om fellesskolen og prinsippet om et likeverdig opplæringstilbud.

Dette er et politisk valg. Når lærernormen fjernes, flyttes risikoen fra staten til den enkelte kommune – og konsekvensene til elevene. Da blir det ikke lenger elevenes behov som avgjør bemanningen, men hva som er mulig å kutte i et presset budsjett. Det er et brudd med prinsippet om en likeverdig fellesskole.

Derfor må lærernormen bestå. Hvis Stortinget mener alvor med elevenes rettigheter i opplæringsloven, kan de ikke samtidig åpne for færre lærere i klasserommene. Nå må regjering og stortingsflertall velge: Skal vi sikre minimumsbemanning som forebygger utenforskap – eller gjøre underbemanning til et akseptabelt sparetiltak?