Forsker Bjørg Kjær mener det er absurd at vi tilbyr barn med atferdsvansker diagnoser i stedet for å se på hva som i omgivelsene bidrar til å gi barna problemer. Illustrasjonsfoto: ThinkstockPhoto

Flere barn får diagnoser når ansatte blir færre

Antallet danske barn som får diagnoser har økt med 43 prosent på seks år. Flere barn får diagnoser når antallet voksne per barn blir færre, viser ny forskning.

Vi bør se på antallet pedagoger, før vi ser på barnet, mener forskere.

 

Denne artikkelen har også stått på tykk i Første steg nummer 3 2018

 

Hvis Emil ikke hører etter, får raseriutbrudd og forstyrrer med uønsket atferd, får han da ekstra oppmerksomhet av barnehagelærerne og pedagogene, eller diagnoser som ADHD eller autisme for å forklare den utagerende atferden? Det har svenske og danske forskere undersøkt, og resultatet viser at antall voksne per barn spiller en sentral rolle i forhold til om barnet får en diagnose, eller ei som forklaring på sin utagerende oppførsel.

 

Diagnose gir ekstra ressurser

– Om barn med forstyrrende atferd blir sett på som et diagnosebarn eller ei, er avhengig av antallet voksne i institusjonen og deres kvalifikasjoner, sier Bjørg Kjær, som er forsker i pedagogisk antropologi ved Danmarks institutt for Pædagogik og Uddannelse (DPU) ved Aarhus Universitet. Hun kom nylig med rapporten Velfærdsstatens forældre: Pædagoger som forældreguider, som er tilknyttet Center for Daginstitutionsforskning og er et samarbeid mellom DPU og Roskilde Universitet i Danmark (RUC).

I stedet for å møte Emils atferd og hjelpe han med å tilpasse seg, vil en presset personalgruppe sende han til utredning i håp om en diagnose og dermed støttetimer, i følge forskeren.

– Hvis vi forestiller oss at vi kan flytte samme barn rundt i alle landets daginstitusjoner, som barnehager og skoler, så ville det være stor forskjell på om det ville være nødvendig med en diagnose eller ei. Antallet barn per voksen spiller en avgjørende rolle, sier Bjørg Kjær. Hun understreker at også personalets profesjonelle selvbilde, erfaringer, kompetanse og evne til å jobbe med inkludering vil ha betydning for om barnet får en diagnose.

 

Konstruerte diagnoser

Niels Egelund, som er professor i spesialpedagogikk ved DPU, Aarhus Universitet, har offentliggjort en forskningsrapport som viser at sjansene for å få ekstra ressurser stiger betydelig hvis barnet får en diagnose. Selv forskere som har undersøkt skolebarn, er ikke i tvil om at det samme gjelder barnehagebarn.

– Har barnet en diagnose, kommer pengene, sier Egelund.

Når en diagnose er den letteste veien til flere ressurser er det, ifølge Egelund, fare for at lærere og barnehagelærere bevisst ser etter dem.

– Det er nærliggende å spørre om noen av diagnosene i virkeligheten er konstruerte. Det er klart at en personalgruppe gjerne vil ha en diagnose, fordi en ekstra voksenperson vil bety mye. Det er et problem, fordi barna får et stempel som følger dem resten av livet, mener Egelund. Den danske forskningen støttes av pedagogikkforsker Ylva Odenbring ved Göteborg Universitet. Hun har fulgt og intervjuet pedagoger og lærere i svenske skoler.

– Diagnoser sees på som en mulighet for å få ekstra ressurser, sier forskeren. Hun understreker at det gjelder i tilfellene der ansatte har stor tillit til diagnoser.

 

Advarer mot ukritisk bruk

– I løpet av de ti siste årene har det vært økonomiske nedskjæringer som vi nå ser store konsekvenser av i Danmark, som kutt i antallet voksne per barn i barnehager og vuggestuer, mener Bjørg Kjær. Forskning i utviklingspsykologi viser at jo mindre voksenkontakt barna har, jo mer urolig og forstyrrende atferd utvikler de. Noen institusjoner er oppmerksomme på at miljøet rundt barnet kan forklare hvorfor barnet er urolig.

– Men selv når personalet snakker om manglende hender, økt stress og mer uro opplever Kjær at det sjelden blir brukt som forklaring på hvorfor barna er utagerende. Hun mener ikke at pedagogene bevisst spekulerer i å gi barn en diagnose for å få ekstra støtte, men hun advarer mot ukritisk bruk av diagnoser.

 

Se på omgivelsene

– Vi risikerer å overdiagnostisere når vi vender blikket vekk fra miljøets betydning. Det er absurd at vi tilbyr barn med atferdsvansker diagnoser i stedet for å utfordre omgivelsene, som bidrar til å gi barna problemer. Barn skal ikke gjøres til gisler i kampen om en bedre pedagognorm, sier Kjær og fortsetter:

– Pedagogene bør kjempe en egen kamp for et godt utviklingsmiljø for alle barn både før og etter en diagnose, ved å insistere på at det er nødvendig med nok ansatte og en tydelig pedagognorm.

Powered by Labrador CMS