Et nyttig tips for å klare å skille normal angst med alvorlig angst er å spørre seg om engstelsen påvirker hvordan barnet fungerer i hverdagen. Gjør angsten det, er den alvorlig og barnet trenger hjelp, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Et nyttig tips for å klare å skille normal angst med alvorlig angst er å spørre seg om engstelsen påvirker hvordan barnet fungerer i hverdagen. Gjør angsten det, er den alvorlig og barnet trenger hjelp, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Dette bør du vite om separasjonsangstlidelse

For å kunne ta engstelige barn på alvor er det en forutsetning at voksne tar innover seg at selv de yngste barna kan være betydelig plaget av angst.

Her får du svar på hva som er normal separasjonsangst og hva som ikke er det. Hovedbudskapet er at det er viktig å ta engstelige barn på alvor. Bakgrunnen for artikkelen er undersøkelsen i forbindelse med min masteroppgave ved Universitetet i Oslo om barnehageansattes kunnskaper om separasjonsangst; En empirisk studie om barnehageansattes kunnskap om separasjonsangst. 112 barnehageansatte deltok i en nettbasert spørreundersøkelse og ble rekruttert gjennom en tilfeldig utvelging av private og kommunale barnehager på Østlandet. Undersøkelsen viser at barnehageansatte har en generell forståelse av angst, men de mangler kunnskap om skillet mellom normal angst og mer alvorlige former for angst.

Denne artikkelen har stått på trykk i Først steg nummer 1 2019.

 

Kan få problemer på skolen

Bakgrunn for valg av tema er basert på tidligere forskning som viser et ønske og et mål om å få økt oppmerksomhet og fokus på tidlig innsats (intervensjon) for barn med emosjonelle vansker (Heiervang et al., 2007). Perioder med engstelse er en del av den normale utviklingen, men for noen barn er engstelsen på et nivå som preger hverdagen og livet deres i negativ retning. Separasjonsangst tidlig i barnets liv kan få store konsekvenser som blant annet: skolevegring, familiekonflikt og psykiske problemer i voksenlivet.

For å kunne ta barns engstelse på alvor er det en forutsetning at voksne tar innover seg at selv de yngste barna kan være betydelig plaget av angst. Barnehageansatte har utdanning og/eller erfaring når det gjelder barns normale utvikling, og skal med sin kunnskap fange opp barn som trenger ekstra støtte. Selv om det kan være sjelden man opplever angst i barnehagen, vil det være barn som er engstelige i ulike situasjoner. For barnet kan det være små utfordringer i hverdagen, som over tid utvikler seg til store vansker, og fører til en hverdag preget av bekymring, unngåelse og angst (Flaten, 2015).

 

Hva er separasjonsangstlidelse (SAD)?

Separasjonsangstlidelse (SAD) innebærer at barnet frykter å være borte fra tilknytningspersoner og opplever sterke reaksjoner ved atskillelse fra disse personene (Wichstrøm, 2008). Ifølge det internasjonale diagnosesystemet DSM-5 separasjonsangstlidelse den mest utbredte angstlidelsen hos yngre barn (APA, 2013). Nyere undersøkelser viser at de fleste barn mellom 1,5 til 6 år opplever liten, eller moderat grad av separasjonsangst (Battaglia et al., 2016). Selv om det er vanlig med separasjonsangst hos førskolebarn, kan det være en indikator på vansker som vil vedvare (Folkehelseinstituttet, 2015).

 

Hva er normalt?

Gjennom observasjon kan du oppdage om engstelsen skaper problemer for barnets sosiale fungering. Det er når SAD vedvarer, og skaper problemer for barnets sosiale fungering at den skal skilles fra normal separasjonsangst (WHO, 1999). Angstproblemer kan påvirke barnets tilværelse betraktelig (Rapee et al., 2016), og kan bidra til at barnet reserverer seg i daglige aktiviteter. Legg merke til om barnet uttrykker en bekymring for sine tilknytningspersoner, eller om barnet får en stressreaksjon når det blir bedt om å gjøre noe, eller svare på et spørsmål. Det kan også være at barnet er ukonsentrert i lek over tid, eller at barnet stadig unngår de samme aktivitetene. Det er altså av stor betydning om barnehageansatte observerer at barnet som er engstelig i leveringssituasjon også er engstelig i andre situasjoner i løpet av en barnehagedag. I min undersøkelse har 24 av 46 barnehageansatte observert at barnets engstelse påvirker resten av dagen til barnet. Siden engstelige barn er sårbare for ulike bekymringer, som kan utvikle seg til generell angst, er det nærliggende å tro at slike observasjoner kan bidra til å sette i gang forebyggende arbeid.

 

Trekker seg tilbake sosialt

Separasjonsangstlidelse begrenser barnets selvstendighet. Eksempler er at barnet ikke vil gå på skolen, ikke vil være hjemme alene, ikke vil sove alene, eller overnatte hos andre (APA, 2013). Lek og samhandling med andre barn er en vesentlig del av barnets hverdag, men barn med SAD kan vise sosial tilbaketrekning og ha utfordringer med å konsentrere seg i lek (APA, 2013). 60,7 % av respondentene i min undersøkelse opplever at barnet som er engstelig i leveringssituasjonen også er engstelig i frileken. Gjennom frileken er barn i samhandling med andre og bygger opp og utvikler sin sosiale kompetanse. En kontinuerlig utvikling av sosial kompetanse er svært viktig, og barnet må trene på både kroppslige og språklige handlinger. Barnehagen har ansvar for å tilpasse aktivitetstilbudet til hvert enkelt barn, og tilrettelegge for andre tiltak der det er behov (Kunnskapsdepartementet, 2011). Noen eksempel på tilrettelegging for barn med SAD er å ha forutsigbare rutiner, dele inn i smågrupper, være til stede som støtte i alle aktiviteter, gi ros for modig atferd, utfordre barnet til det mestrer en situasjon og snakke om følelser sammen med barna (Flaten, 2015; Rapee et al., 2016)

 

Innagerende atferd

I forhold til hvilken atferd barnet uttrykker i leveringssituasjoner, viser funnene i undersøkelsen at de barnehageansatte sjelden observerer innagerende atferdsuttrykk. For å kunne finne ut om et barn har en innagerende atferd er det viktig å ha kunnskap om at overdreven engstelse, eller angst kjennetegnes med barn som er stille og forsiktige (Rye, 2007). Det er også viktig for barnehageansatte å ha kunnskap om temperament som temperamentsstilen «slow-to-warm-up» (Thomas & Chess, 1986). Sosial tilbaketrekning er en av diagnosekriteriene til SAD, ifølge det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, og undersøkelsen min viser at barnehageansatte ikke observerer det ofte. Det kan tenkes at mer kunnskap om kjennetegn på angstproblematikk vil hjelpe barnehagelærere i å avdekke barnets vansker. Det stemmer også med tidligere forskning, som antyder at engstelige uttrykk sjelden er så tydelige at de blir tatt på alvor i barnehagen (Aune et al., 2009). I tillegg er innagerende atferd lite forstyrrende, som gjør at barnet får mindre oppmerksomhet (Heiervang et al., 2007).

 

Behov for tilpasning

Barn er født med ulike forutsetninger der tilknytning og temperament er viktige elementer. Dermed vil transaksjonsmodellen være et nyttig redskap i arbeidet med å forstå og forebygge separasjonsangst. Transaksjonsmodellen viser hvordan barnet påvirker sine omgivelser og mennesker rundt seg, og hvordan miljøet påvirker barnet (Sameroff, 2009). I lys av transaksjonsperspektivet har engstelige barn ekstra behov for tilpasninger og gode omgivelser. Resultatet fra undersøkelsen viser at barnehageansatte tilpasser dagen for barn som er engstelige ved å dele inn i smågrupper. Fokus på tilrettelegging for smågrupper og forutsigbare rutiner viser at barnehageansatte har kunnskap om risikofaktoren stress. Store barnegrupper med mye støy og lite struktur kan, ifølge Kvello (2010), føre til at barn blir stresset.

 

Unngåelse

Å unngå problemer er den mestringsstrategien barn med overdreven engstelse behersker (Donovan & Spence, 2000). Hvis barnet stadig unngår utfordringer i hverdagen vil muligheten for å oppleve mestring reduseres. Det kan hindre barnets utvikling (Flaten, 2015). Ved å utfordre barnet til det mestrer en situasjon motvirker du unngåelse, noe 29 av 112 barnehageansatte mener er høyst nødvendig. Engstelige barn trenger å utfordres, og samtidig støttes av den voksne når barnet gradvis utsetter seg for situasjoner det er engstelig for (Olafsen et al., 2011). Tro på egen mestringsevne kan være en beskyttende faktor som barnehageansatte har mulighet til å forsterke ved å fokusere på barnets sterke sider.

 

Vis respekt for barnet

Killén (2012) hevder at tilknytningsatferden er barnets språk, og barnehageansatte bør reflektere over reaksjonene barnet utviser i hente- og bringesituasjoner. I undersøkelsen min velger 93,8 % å uttrykke empati og forståelse overfor barnet i vanskelige leveringssituasjoner, der barnets separasjonsangst utløser tilknytningsatferd. Det samsvarer med Bowlby (1994) sitt budskap om å behandle tilknytningsatferden med respekt og ta den på alvor som en verdifull og vesentlig del av mennesket. Tilknytningsatferden vil også behandles med respekt hvis barnet blir oppmuntret til å gjøre en utfordring. Dermed bidrar barnehageansatte til å motvirke det engstelige barnets strategi når tilknytningsatferden utløses.

 

Foreldresamarbeid

Familien til barnet kan bidra til å utvikle og vedlikeholde SAD. I undersøkelsen svarer 82,1 % av de barnehageansatte at foreldresamarbeid er viktig i svært stor grad. En respondent kommenterer følgende: Sammen med foreldrene må vi finne ut hvordan vi gjør det til det beste for barnet. Sitatet understreker at både barnehageansatte og foreldre er sentrale endringsagenter i barnets liv (Olafsen et al., 2011). Gjennom daglig dialog vil barnehageansatte bli kjent med risiko- og beskyttelsesfaktorer for det engstelige barnet. Faktorer som videre vil være en forebyggende strategi i arbeidet med barnets utvikling (Donovan & Spence, 2000).

 

Ta engstelsen på alvor

Hvis vi bagatelliserer barns engstelse kan barnet velge å skjule engstelsen. Det vil føre til at angsten blir vedlikeholdt (Flaten, 2013). Separasjonsangst signaliserer at barnet har trygg tilknytning til sine omsorgspersoner (APA, 2013), men trolig er denne kunnskapen en av årsakene til at det er vanskelig å skille separasjonsangst fra mer alvorlige former. Funnene fra studien viser at barnehageansatte har en generell forståelse av angst, men de mangler kunnskap om skillet mellom normal angst og mer alvorlige former. Et nyttig tips for å klare å skille normal angst med alvorlig angst er å spørre seg om engstelsen påvirker hvordan barnet fungerer i hverdagen. Gjør angsten det, er den alvorlig og barnet trenger hjelp. (Rapee et al., 2016).

 

Litteratur:

APA. (2013). Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-5 (Fifth edition). Arlington: American Psychiatric Publishing.

Aune, T., Stiles, T. C., & La Greca, A.M. (2009). Universal-Based Prevention of Syndromal and Subsyndromal Social Anxiety: A Randomized Controlled Study. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 77(5), 867–879.

Battaglia, M., Touchette, É., Garon-Carrier, G., Dionne, G., Côté, S. M., Vitaro, F., Tremblay, R., & Boivin, M. (2016). Distinct Trajectories of Separation Anxiety in the Preschool Years: Persistence at School Entry and Early-Life Associated Factors. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 57(1), 39–46.

Bowlby, J. (1994). En sikker base: tilknytningsteoriens kliniske anvendelser. Frederiksberg: Det lille forlag.

Donovan, C. L., & Spence, S. H. (2000). Prevention of childhood anxiety disorders. Clinical Psychology Review, 20(4), 509–531.

Flaten, K. (2013). Barnehagebarn og angst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Flaten, K. (2015). Psykisk helse, normalitet og angst. Spesialpedagogikk 2/2015.

Folkehelseinstituttet. (2015, 6. mai). Angst forekommer oftere hos barn med ADHD.

Killén, K. (2012). Forebyggende arbeid i barnehagen. Samspill og tilknytning. Oslo: Kommuneforlaget AS.

Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for innhaldet i og oppgåvene til barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.

Kvello, Ø. (2010). Barnas Barnehage 2: Barn i utvikling. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Rapee, R. M., Wignall, A., Spence, S. H., Cobham, V., & Lyneham, H. (2016). Hjelp ditt engstelige barn. En foreldreveileder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Rye, H. (2007). Barn med spesielle behov. Et relasjonsperspektiv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Sameroff, A. (2009). The transactional model of development: How children and contexts shape each other.

Thomas, A., & Chess, S. (1986). The New York Longitudinal Study: From infancy to early adult life. I Plomin, R. & Dunn, J. (Red.), The Study of temperament: changes, continuities, and challenges (s. 39-52). Hillsdale, N. J: Erlbaum.

Olafsen, K. S., Torgersen, A.M., & Ulvund, S. E. (2011). Temperament som bidrag i en skreddersydd spedbarns- og småbarnspraksis. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48(9), 848–855.

WHO. (1999). ICD-10: psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser: kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Universitetsforlaget.

Wichstrøm, L. (2008). Barns og unges psykiske helse. I Kvello, Ø. (Red.), Oppvekst. Om barns og unges utvikling og oppvekstmiljø. (s. 395-430). Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

  • Hanne Melien Heitkøtter, barnehagelærer med master i spesialpedagogikk, fordypning i psykososiale vansker, jobber ved Midt-Gudbrandsdal PPT