Systemstyrt og elevsentrert, ingen motsetning – svar til Eileen Eldjarn

Lektor og utdanningsfilosof Eileen Eldjarn har gitt et relevant og godt tilsvar til kronikken min på Utdanningsnytt 06. november.

Om jeg har lest kronikken riktig, er det to hovedpoenger hun bringer til torgs her: Det ene er at skolen ikke er elevsentrert, men systemstyrt ved at dagens skole styres ovenfra, der elevers livsverden tilpasses er underlagt ressurseffektivisering og målstyring.

Hun frykter at elevsentrisme blir en stråmann i den offentlige debatten om skolen. Det andre poenget er at læring ikke er et slags ytre stoff som kan lagres, gjenfortelles og kontrolleres, men er situert og må knyttes til elevers egen erfaring. Dette er viktige poenger, og jeg er slett ikke uenige i dem. Jeg vil derfor benytte anledningen til å komme med noen oppklaringer og utdypninger.

1) Merk at jeg ikke snakker om en «elevstyrt» skole, men en «elevsentrert» skole, altså en skole som er sentrert rundt eleven. Elevsentrert og systemstyrt er derfor ikke motsetninger.

Jeg benekter på ingen måte at den norske skolen er styrt etter en fabrikkmodell, som hun skriver. Elevsentrisme kan snarere betraktes som en særegen måte å styre på der det, i motsetning til en gammeldags hard ytre disiplin bestående av kommandoer fra en synlig autoritet, er den myke indre disiplinen som råder.

Dette er en form for styring der eleven skal styre seg selv gjennom selvregulering, selvmonitorering og selvoptimalisering gjennom «læringsstrategier», «gode valg» og «metakognisjon». Dette er en mye mer diffus form for styring som krever at man skal bestemme selv, men på «rett måte». Jeg stiller meg derfor på ingen måte på lærerens, skolens eller kulturens side «imot» eleven.

Tvert imot mener jeg at dagens skole for elever representerer en slags «selvets tretthet» for elever, der man føler seg sett og vurdert hele tiden. Der disiplinen tidligere styrte kroppen i skolen, styrer den i dag sjelen.

2) Jeg mener heller ikke at kunnskap er «kunnskap» når den foreligger på en ytre og objektivert måte.

Argumentet er snarere dette: Det er vår evne til å eksternalisere våre tanker, følelser og drømmer gjennom språk, artefakter og institusjoner etc. som nettopp kjennetegner mennesket som kulturvesen. Videre kan vi mennesker ta utgangspunkt i og bygge videre på denne kulturarven som var der før oss og som fortsetter etter oss.

Dette er i motsetning til dyr, som hele tiden starter fra begynnelsen av for hvert liv og generasjon. En vesentlig del av vår kultur foreligger i fagstoff. Men derfor kreves det en innvielse i kulturen som elever og barn selv ikke er i stand til å gjøre, fordi kulturens elementer ikke nødvendigvis er umiddelbart «relevante» eller «meningsfulle». Det er altså tvert imot hele poenget mitt at skolekunnskap nettopp ikke er noe passivt, men betegner erfaringer som på sett og vis må oversettes eller behandles for å bli gjen-erfart hos elevene. Dette gjelder både kunnskap i naturfag, historie og norsk. Læreren er helt sentral for å få i stand dette.

Dette utgangspunktet mitt er derfor en kritikk både av en pedagogikk som består av løsrevne fakta uten mening og sammenheng som bare læres på en ytre måte, og en kritikk av en elevsentrert pedagogikk som begynner med og tar utgangspunkt i at stoff skal ha umiddelbar relevans for elevenes livsverden.

Men merk at dette ikke er en kritikk av elevene. Jeg tror snarere vi i dagens skole ønsker å påføre barn og unge en selvopptatthet de aldri har bedt om.