© Utdanningsnytt
MEST LEST
Veien videre i læreplandebatten
Debatt: – Målet bør være en pedagogikk som tar vare på triaden mellom lærer, elev og fagverden, og som setter elevenes relasjon til det faglige innholdet i sentrum for undervisningen.
Professor i pedagogikk Lars Petter Storm Torjussen skriver i Utdanningsnytt 6. november at tiden er inne for å ta «et oppgjør med selve den elevsentrerte pedagogikken som skolen hviler på». Dette slutter vi oss til, for et slikt mål har også vært et premiss for kritikken vi gjennom det siste året har ført mot dagens kompetansemålsbaserte læreplaner.
Siden vår kronikk «Kunnskapsløs kompetanse» i Klassekampen 31. oktober 2024 har debatten gått kontinuerlig. Kronikken, som ble underskrevet av 74 skoleforskere og lærerutdannere fra 12 universiteter og høgskoler, ble første gang tatt opp i Stortingets spørretime 27. november i fjor. Ingrid Fiskaa fra SV spurte da kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun om hvordan elevene skulle bygge opp felles referansepunkter med en kompetansemålsbasert læreplan som nærmest er tømt for faglig innhold. På lille julaften kom så Nessa Nordtuns utspill på Dagsrevyen om mer nasjonalt innhold i læreplanene.
Daværende nestleder i utdanningskomitéen, Marit Knutsdatter Strand (Sp), inviterte oss til stortingsseminar om saken i begynnelsen av februar, og gjennom våren arrangerte vi tre seminarer om læreplanene med bred deltagelse fra både skoleforskere, lærerutdannere, lærere og lektorer samt sentrale folk i Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet.
I løpet av de siste månedene har også Høyre, FrP og Arbeiderpartiet sluttet seg til kritikken av dagens vage kompetansemålbaserte læreplaner. I juni sa Erna Solberg at Høyre ønsker nye læreplaner, og i september varslet kunnskapsminister Nessa Nordtun at det nå skulle utarbeides veiledende innholdslister slik at «elever over hele landet på denne måten i større grad skal få felles referanser, og lære mer om norsk historie og kulturarv.» (Skal utvikle innholdslister til norsk skole - regjeringen.no (5.9), Innholdslister er ikke nok (15.8).
Vi har imidlertid to kommentarer til Storm Torjussens innlegg som vi håper kan bidra til en god og nyansert debatt om hvordan både de neste læreplanene og oppgjøret med den elevsentrerte pedagogikken bør se ut.
For det første er det viktig å se at det er forskjeller mellom den reformpedagogiske tenkningen som lå bak Normalplanen av 1939 og den sosialpedagogiske vendingen fra 1970-tallet som så klart peker inn i OECD-skolen etter Kunnskapsløftet i 2006.
For tidligere tiders reformpedagoger som Anna Sethne, Helga Eng og Johs. Sandven var det en selvfølge at skolen skulle formidle kunnskap og faglig innhold, men at man måtte gjøre dette på bakgrunn av forståelse for barn og unges forutsetninger for læring på forskjellige utviklingsstadier samtidig som man søkte å stimulere elevenes egenaktivitet. Når pedagogikkprofessor Willy Aagre skrev bok om Anna Sethne og den tidlige norske reformpedagogikken, het boka Folkeopplyseren. Og de som faktisk leser originaltekster av John Dewey, vil oppdage at han absolutt ikke så for seg en undersøkende pedagogikk uten at elevene oppnår faglig kunnskap gjennom sine undersøkelser.
Men fra 1970-tallet handlet den reformpedagogiske tenkningen i sosialpedagogisk tapning stadig mer om at eleven skulle «lære å lære». Læreren ble nå i stadig større grad redusert fra å være en formidler av faglig innhold og kunnskap til å bli mer av en veileder og hjelper som skulle bruke sine pedagogiske kunnskaper til å frigjøre elevenes selvstendige læringsprosesser.
En av sosialpedagogenes store helter, filosofen Hans Skjervheim, ble i sin tid konfrontert med at han ikke hadde sagt et ord om kunnskapsformidling i sin kritikk av norsk pedagogikk. Skjervheim svarte da: «Ja, men kunnskap er jo så sjølvsagt at det er unødvendig å seie noko om det!». Den norske skolens utvikling fra 1970-tallet til i dag, og særlig fra Kunnskapsløftet og framover, viser at Skjervheim på dette punktet tok grundig feil.
For det andre, Storm Torjussen viser til at det har skjedd et stemningsskifte i Sverige, der man nå vil utvikle nye læreplaner med tydelig faglig innhold. Det er riktig, og man bør være oppmerksom på hva som skjer i Sverige. Men det er for tiden atskillig mer interessant å se til Danmark, som også nå utvikler læreplaner med tydelig faglig innhold, og hvor man er kommet lengre i prosessen enn i Sverige. I Danmark heter det nå sågar fagplaner, ikke læreplaner. I de danske fagplanene som nå er under utvikling forsøker de å samle den grunnleggende pedagogiske triaden mellom lærer, elev og fagverden (Udkast til folkeskolens fagplaner | Børne– og Undervisningsministeriet). Det handler ikke om å forkaste elevsentrert undervisning, men om å sentrere elevens relasjon til faginnhold og lærerens undervisning.
Målet bør derfor ikke være, slik Storm Torjussen antyder, en lærer- og fagsentrert pedagogikk, men en pedagogikk som tar vare på triaden mellom lærer, elev og fagverden, og som setter elevenes relasjon til det faglige innholdet i sentrum for undervisningen.
I en slik undervisning er det rom for både dialog og elevenes selvvirksomhet, uten at dette betyr at skolen mister fagene av syne, eller at undervisningen dras «ned på elevens nivå». Dialog og selvvirksomhet bør ikke avskrives som uttrykk for en ødeleggende elevsentrering, men snarere som helt avgjørende for at undervisningen skal kunne bidra til elevenes kritiske tenkning og danning i møte med fagstoffet.
