Innholdslister er ikke nok

Et nytt skoleår står for døren, og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil nå «gi lærerne innholdslister som støtte til dagens læreplaner» (Facebook 9.8). Initiativet springer ut av en prisverdig forståelse av at dagens kompetansemålbaserte læreplaner ikke fungerer. 

Faren er imidlertid at listene bare ytterligere kompliserer en læreplanstruktur som allerede «kollapser ... i kompleksitet og paradokser» som professorene Kari-Mette Walmann Hidle fra NLA og Ove Skarpenes fra Universitetet i Agder har påpekt.

Nessa Nordtun erkjenner at dagens vage læreplaner kommer til kort når skolen «skal bygge fellesskap, felles referanser og gi elevene nødvendig kunnskap om samfunnet.» Men de foreslåtte innholdslistene over «norsk historie, norsk litteratur og norsk sang og musikk» kan gi inntrykk av et lettvint frieri til gladnasjonalisme uten vilje til det grundige arbeidet som kreves for å oppfylle skolens formålsparagraf om å «bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon».

Det er også uklart hvilke «flinke, dyktige fagfolk» som skal utvikle listene over hva som er «de beste verkene å vise frem», og hvilke sanger og historiske hendelser som «bygger og har bygd landet vårt». En styrke ved den norske læreplantradisjonen har vært åpenhet og brede, inkluderende prosesser, hvor både lærere, forskere og en større offentlighet har hatt mulighet til å komme med innspill og påvirke resultatet. 

Dersom det nå legges opp til en lukket prosess om å formulere en nasjonal identitet i skoleverket - en meget utfordrende tematikk som ikke kan gjøres lettvint - vil dette kunne svekke læreplanenes legitimitet og dermed også deres mulighet til å virke integrerende i tråd med Nessa Nordtuns intensjon.

Som professor Jonas Bakken fra Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo demonstrerte på et seminar på Oslomet i juni, er dagens kompetansemålsbaserte læreplaner i hovedsak vurderingsplaner. Å legge konkret innhold på toppen av læreplanene vil da også først og fremst konkretisere hva som skal vurderes. En læreplan som både tar lærernes profesjonalitet på alvor og gjeninnfører faginnholdet trenger et nytt språk og en ny form.

Og her kan kunnskapsministeren virkelig hente inspirasjon fra den nasjonale tradisjonen. Som professor Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo sa på det samme Oslomet-seminaret i juni: Norske læreplaner har tradisjonelt vært kulturbærende tekster. Det er de ikke lenger etter at kompetansemålsbaserte læreplaner kom inn med det OECD-inspirerte Kunnskapsløftet i 2006. Men det kan de igjen bli, kulturbærende tekster som er konkrete nok til at de gir mening til lærere og en større offentlighet om hvordan skolens innhold kan bidra til å gi elevene kunnskaper, kompetanser og ferdigheter som de trenger for å vokse opp i det norske samfunnet.

Det mislykkede OECD-inspirerte skoleeksperimentet med kompetansemålsbaserte læreplaner har vart i snart 20 år. Innholdslister er en begynnelse som i det minste erkjenner at vi har et problem, men det største problemet er nok sjangeren kompetansemålsbaserte læreplaner i seg selv. Etter vår mening er det i neste omgang derfor ingen vei utenom en full revisjon. Og som fagsjef i Lektorlaget Wenche Bakkebråten Rasen sier til Lektorbladet, «det blir viktig å ta diskusjonen om innholdsbaserte versus kompetansebaserte læreplaner før nye læreplangrupper settes i sving».

Veien videre er veldig åpen. Danmark og Sverige er i full gang med å utvikle nye læreplaner med tydelig faglig innhold, men på veldig forskjellige måter. Her bør vi følge nøye med og høste de beste erfaringene. Mye tyder derfor på at den viktigste debatten fremdeles ligger foran oss.