Et orakel inntar klasserommene

Kommentar: Hvordan skal elever motiveres til å skrive skoleoppgaver når en chat-robot kan gjøre jobben for dem? Og hvordan i all verden skal lærere og sensorer skille plagiat fra ærlig arbeid? ChatGPTs inntreden reiser grunnleggende spørsmål som krever svar vi ikke har.

Publisert Sist oppdatert

De av oss som fikk med seg Skolefjernsyn på NRK på slutten av 70-tallet, kunne følge med på hvordan Harry Hare, Rikke Rev og Børre Bjørn fikk svar på diverse etiske dilemmaer ved å spørre Storkaktusen. Den grønne kjempen hjalp dem til svarene ved å rulle ut en skuff med diverse bilder som kunne sorteres, tolkes og tydes.

Nå har det amerikanske selskapet OpenAI tatt utviklinga atskillige harehopp videre: Den kunstige intelligensen ChatGPT kan produsere tekst basert på nærmest alle tenkelige spørsmål og oppfordringer. I rasende fart pløyer den gjennom et svimlende antall nettsider og produserer tekster som aldri er helt identiske.

Det meldes at chat-roboten har bestått både en bachelor-oppgave i biomedisin og skrevet norskoppgaver på videregående til en blank femmer. Da en kollega her ba roboten sammenligne forfatterskapene til Henrik Ibsen og August Strindberg, pumpa den ut den ene elegante og tilsynelatende relevante setninga etter den andre om litterær tradisjon og sentrale temaer. Og den etterkom i løpet av sekunder og uten å mukke oppfordringa om å skrive teksten på nytt, denne gangen med referanser.

Definisjonsmakt

I en scene fra Flåklypa Grand Prix blir Ludvig skremt av TV-nyhetene, og Solans forsikringer om at de ikke lever inni boksen, blir besvart med et: «Du kan aldri vite!»
Nei, det er ikke noe intelligent vesen som trykker på tastene når ChatGPT lar setningene folde seg ut i kommunikasjonen med oss dødelige. Men like fullt er den styrt av programmerte algoritmer som avgjør hvilke kilder den skal vektlegge, og som dermed danner grunnlaget for svarene den produserer. En av forløperne var chat-roboten Tay i 2016. Det tok ikke lang tid før den ble lansert på en egen Twitter-konto før den havna i dårlig selskap og ble «lært opp» av andre Twitter-brukere til å spre hatefulle utfall knytta både til etnisitet og kjønn.

Våre dagers ChatGPT sies derimot å tendere mot venstreliberale holdninger når den blir utfordra til å komme inn på politiske temaer. Men det kan komme tider da de mest brukte chat-robotene ikke har eiere som er basert i frilynte San Francisco, men derimot i Moskva, Teheran eller Beijing. Og det vil være naivt å tro noe anna enn at det vil ha betydning for svarene på folks spørsmål om hvordan verden er skrudd sammen.

Kommet for å bli

Både på Utdanningsnytt og i andre medier og fora deler skolefolk sine tanker om hva som nå skal skje. Noen legger vekt på hvordan den nye teknologien kan og må styres, mens andre er mer opptatt av hvordan den kan brukes som et verktøy for både lærere og elever.

Og det er ikke overraskende at flere av lærerne nå er i villrede om hvordan de kan skille mellom hjemmearbeid elevene har gjort selv og hva som i realiteten er «skrevet» av deres nye gode hjelper. For det er ingen tvil om at ChatGPT er blitt et fristende redskap for elevene til en rask løsning på skoleoppgaver. Det at systemet hele tida kan variere språkbruken, får tekstene til å gli glatt gjennom dagens systemer for plagiatkontroll.

Og hva med gleden over å tilegne seg kunnskaper, se sammenhenger og formulere dem selv skriftlig? Hva vil det ha å si for motivasjonen til å legge ned innsats i dette, når noen få tastetrykk kan bringe fram en tekst som sannsynligvis vil være bedre, både med tanke på innhold og språk?

Historien har nok av eksempler på at selv om noe har vært mulig å finne opp, er det ikke nødvendigvis en god ting for verden faktisk å gjøre det. Men det er tilsvarende få eksempler på at noe er blitt «nedfunnet». Så uansett er både kunstig intelligens og chat-robotene noe både skolene og samfunnet for øvrig må forholde seg til og ta i bruk på beste måte.

Lærerne må rustes til en ny tid

Engasjementet på Utdanningsnytt viser spennet i lærernes reaksjoner. Her er uttrykk for både skepsis og noe som ikke er så langt unna motløshet. Men det er også forsøk på å se hvordan denne nye teknologien kan håndteres, blant anna som et redskap elevene kan bruke til egenlæring og selvretting av oppgaver.

Hvordan vil skoleoppgavene bli framover? Vil elevene fortsatt få trening i å «drøfte for og imot» på egen hånd? I en tid da algoritmer, ekkokamre og trollfabrikker drar oss alle i en mer polariserende retning, er en av de viktigste motvektene nettopp det å øve seg på å se en sak fra flere sider og veie ulike argumenter opp mot hverandre.

Kunstig intelligens og chat-roboter vil neppe gjøre lærerne overflødige. Behovet for å sørge for at elevene får en solid ballast med kildekritisk tenkning, er et sentralt stikkord her. Men lærerne vil trenge redskapene og kompetansen som kreves.

Hvordan skal lærerutdanninger og utdanningsmyndigheter ruste dagens og morgendagens lærere til å håndtere dette paradigmeskiftet? Hva vil det ha å si for jobben og samfunnsoppdraget?

Vi vet ikke. Og det er uvisst om det er noe poeng i å spørre vårt nye skrivende orakel heller.

Powered by Labrador CMS