Jeg har begynt å lure på om jeg mislykkes som styrer
Debatt: «Flink pike»-syndromet er blitt en bærebjelke i norsk oppvekstsektor. Vi redder systemet hver eneste dag. Og nettopp derfor blir systemet aldri tvunget til å forbedre seg.
Ikke fordi barnehagen min ikke fungerer.
Ikke fordi ansatte slutter i hopetall.
Ikke fordi foreldrene er misfornøyde.
Ikke fordi barna ikke trives, men fordi jeg stadig oftere får inntrykk av at jeg prioriterer feil ting.
Jeg prioriterer mennesker fremfor systemer, løsninger fremfor prosedyrer, barn fremfor dokumentasjon og faglige diskusjoner fremfor administrative ritualer.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør meg til en dårlig styrer i enkelte miljøers øyne. For jeg har etter hvert fått inntrykk av at styrerrollen handler stadig mindre om barnehage og stadig mer om administrasjon.
Jeg er utdannet barnehagelærer. Jeg har master i barnehagekunnskap. Likevel bruker jeg enorme mengder tid på oppgaver jeg aldri har blitt utdannet til å håndtere: sykefraværsoppfølging, HR-prosesser, juridiske vurderinger, økonomisystemer, internkontroll, rapportering, dokumentasjon og lenker til lenker til lenker på intranettet.
Samtidig står pedagogiske ledere ute på avdelingene og trenger faglig støtte. Ansatte trenger veiledning. Barn trenger oppfølging. Foreldre trenger samarbeidspartnere og jeg sitter foran en skjerm. Hvis dette er god ressursbruk, så er jeg åpenbart ikke smart nok til å forstå det.
Det som bekymrer meg mest, er at stadig flere av oss later som. Vi later som oppgavene er håndterbare. Vi later som ressursene strekker til. Vi later som kvaliteten ikke påvirkes. Vi later som vi har kontroll.
«Flink pike»-syndromet er blitt en bærebjelke i norsk oppvekstsektor. Vi redder systemet hver eneste dag. Og nettopp derfor blir systemet aldri tvunget til å forbedre seg.
Jeg tror tiden er inne for å slutte å være flinke. Ikke mindre profesjonelle. Ikke mindre lojale. Men mer ærlige. Mer ærlige om hva vi faktisk rekker. Mer ærlige om hva som ikke fungerer. Mer ærlige om konsekvensene av beslutningene som tas langt unna barna. For hvis det å si fra om systemfeil gjør meg til en dårlig styrer, da får jeg leve med det. Alternativet er verre, alternativet er å vite at barna, familiene og de ansatte betaler prisen for min taushet.
Hva om mange av oss som blir omtalt som vanskelige styrere, egentlig bare er styrere som nekter å late som?
LES: I engelske barnehager må alle skader noteres i et skjema foreldrene må underskrive
