Malkenes kommer med en monumental utfordring av OECD-skolen

Forrige fredag var en stor dag for en kar fra Florø-traktene, men også for alle som følger med og er engasjert i skolepolitikk. Simon Malkenes disputerte da for doktorgraden sin, et studie av mange tiår med norsk skolepolitikk med vekt på hvordan samspillet mellom OECD og Norge har gitt oss et totalt omskifte i hvordan vi snakker om og forholder oss til og dikterer innholdet i skolen.

Les også:  Etter doktorgraden innså Simon Malkenes at han hadde tatt litt feil

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tid til å se denne tre timer lange happeningen, men det var så engasjerende at jeg lyttet fra begynnelse til slutt, det begynte ved pulten på jobb, fortsatte på bussen, og innspurten i disputasen fikk jeg med mens jeg gampet av gårde på tredemølle på gymmen. Kanskje det er Malkenes sin ære at jeg perset på 10 km, for dette var engasjerende saker.

Det er selvfølgelig mye som bør nevnes på innholdsbiten, og jeg håper at dette monumentale bidraget inn i ordskiftet om skolens innhold og retning blir både lest og brukt av de som har reell mulighet til å endre på ting. Jeg anbefaler alle å høre på så mye som mulig av den strømmede disputasen, men også å lese selve avhandlingen.

Underveis i lyttingen kom jeg til å tenke på en anekdote av avdøde Davis Foster Wallace, som skildrer en samtale mellom tre gullfisker:
 

«There are these two young fish swimming along and they happen to meet an older fish swimming the other way, who nods at them and says:
“Morning, boys. How’s the water?”
And the two young fish swim on for a bit, and then eventually one of them looks over at the other and goes
“What the hell is water?” 

Spissfindige vurderingskriterier

Slik jeg forstår Malkenes sin fremstilling er «OECD-skolen», med søkelys på måling og transparens det vannet som vi svømmer i, og gjennom to tiår har denne målekulturen satt seg som virkelighet i en sånn grad at vi ikke lenger har bevissthet om den.

Et dokument som markerer et skille mellom det «vannet» vi svømmer i nå og det vi hadde før, er rapporten «I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle» (NOU 2003:16) Dette var et komitearbeide ledet av Astrid Søgnen, som symboliserte et brudd med tidligere kunnskapspraksis. Inspirert av importerte tanker ble det nå tatt et oppgjør med det rådende fokus på «kunnskap», og i dette oppgjøret ble det kveiket i gang en hallelujastemning rundt begrepet «kompetanse». Kompetanse er nevnt ikke mindre enn 272 ganger i rapporten.

Rapporten lå til grunn for de første kompetansebaserte læreplanene, Kunnskapsløftet (K06). Personlig vil jeg ikke demonisere disse læreplanene, men i etterpåklokskapens klare lys ser vi at de passet sømløst inn i en tankegang om styrket målstyring. Når man har abstrakte planer som ikke anviser konkret faginnhold, skaper jo det litt panikk i styringsleddene. Når vi ikke kan kontrollere lærerne med detaljerte planer for input, kan vi kontrollere dem med nitide instrumenter for måling av output.

Dermed fikk vi et regime av spissfindige vurderingskriterier og kjennetegn på måloppnåelse, mer preget av juss enn pedagogikk. Det ble skapt et nytt språk – styringsspråket. Et språk som skulle hjelpe oss endte opp med å styre oss, med begrep som (hold deg fast)

Kompetanse, grunnleggende ferdigheter, "21st century skills", nøkkelkompetanser, livslang læring, læringsutbytte, kvalitetssikring, forskningsbasert praksis, standarder, vurdering for læring, ansvarliggjøring, indikatorer, kompetanseutvikling, profesjonalisering, læringsledelse, effektivitet, humankapital, innovasjon, produktivitet og konkurranseevne osv osv.

Den Ene Sanne virkelighet

I tillegg hadde vi (og har) et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS)som vokste og vokste. Når styringen ikke var i læreplanen, måtte den lokaliseres et annet sted. Kvalitetsvurderingssystemet har blitt stående som et mangehodet symptom på en diffus læreplan med underskudd på styringsinnhold. Til tross for en revisjon av Kunnskapsløftet, og nå en ny læreplan etter Fagfornyingen (LK20), står NKVS der fremdeles som en ganske uberørt bauta av overstyring.

Malkenes påpeker i disputasen at det helt tverrpolitisk har vært et veldig kjør (mine ord) med innhenting av kunnskap. Vi har en liste med NOU-er innenfor skole som er for mange til å nevne. 

Det som går igjen, er at mange av disse NOU-ene er utarbeidet med både grundighet og entusiasme av fagfolk som kjenner skolen og anerkjenner lærernes perspektiver. NOU 2023: 1, Kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skolen - Et kunnskapsgrunnlag er et godt eksempel. Her blir hele kvalitetsvurderingssystemet gått kritisk gjennom og utfordret. Det som også går igjen (dessverre) er at rapportene i svært liten grad blir tatt på alvor. Av dette omfattende arbeidet, er det bare forslaget om å endre på nasjonale prøver som er i ferd med å bli endret, på den måten at de skal bli læringsstøttende og ikke brukes som styringsredskaper.

Kunnskapsministeren vil heller ikke gi slipp på deltakelse i PISA-testingen, som er det sterkeste båndet til OECD sin målefest. Om vi skal bygge på bildet med de tre gullfiskene, er det dermed ingen som tør å gjøre noe med selve vannet vi er i. OECD sitt kunnskapsregime er dermed etablert som Den Ene Sanne virkelighet, og skolepolitikken er dermed dømt til å være små grep der man flytter småstein inn og ut eller rundt om i akvariet.

Takk til Simon Malkenes som forteller oss om både vann og kvalitet på vannet i akvariet kalt norsk skole. Ikke minst beskriver han grundig hvor vannet kommer fra. 

Jeg sier som Jan Eggum: Mor jeg vil tilbake, og gratulerer samtidig hjertelig med den nye og viktige doktorgraden. Den kan spille en rolle for djerve politikere som kan å lese.