Fremmedspråk har blitt et fag med usikker framtid i norsk skole
Debatt: På få tiår har fremmedspråk gått fra å være et nasjonalt satsingsområde til et fag med usikker framtid i norsk skole.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er historien om et skolefags forfall.
Historien begynner litt før årtusenskiftet. Det er oppbruddstemning i Europa. Muren er borte, gamle konflikter blir lagt til side, nye muligheter oppstår.
Norge er med, vi blir del av Schengen og slutter oss til den europeiske språkpolitikken.
Engelsk undervises allerede fra første trinn, fremmedspråk er obligatorisk på studieforberedende og nå skal også elevene i ungdomsskolen lære seg fransk, tysk eller et annet fremmedspråk. Språk åpner dører! er slagordet, men dealen er: Hvis fremmedspråk skal bli et fag for alle, må skolene og lærerne sørge for at undervisningen blir mer praktisk.
So far, so good.
Språk åpner dører
Endringen i språkpolitikken, som støttes av et bredt politisk flertall, utløser en regelrett boom for spansk, språket som åpner dører overalt på kloden. Allerede kort tid etter overgangen til Kunnskapsløftet er spansk største fremmedspråk i skolen, en posisjon tysk hadde hatt i lang tid. Og det er ikke bare spansk som gjelder, flere skoler utvider sitt tilbud med kinesisk.
Litt senere får fremmedspråkene en fordel i konkurransen med andre fag. Elever som velger å fordype seg i fransk, spansk, tysk eller andre språk i videregående, får ekstra poeng når de søker opptak til høyere utdanning. Digitale fordypningstilbud popper opp som paddehatter. Nå er det gøy å være språklærer.
De første sprekkene
Samtidig oppstår de første små sprekkene i språkkoalisjonen. Istedenfor å gjøre fremmedspråk til et obligatorisk fag, sørger politikerne for at elevene fortsatt kan velge engelsk eller norsk som alternativ. Fremmedspråkene må med andre ord fortsatt konkurrere om elevene, med hverandre og med andre språkfag. Denne kursendringen, fører i første gang ikke til en stor nedgang i elevtallene for fremmedspråk, er likevel avgjørende. Fremmedspråk skal ikke lenger være et fag for alle elever. Dermed forsvinner også et argument for en mer praktisk tilnærming.
Så dukker et gammelt spøkelse opp. Praktisk prosjektarbeid, som hadde blitt avskaffet for å rydde plass til obligatorisk fremmedspråk, kommer tilbake med et nytt navn og delvis nytt innhold. Faget heter nå arbeidslivfag, og det skal være et praktisk alternativ til de «teoretiske» språkfagene.
Er det lille Marius, stakkaren som døde av for mye latin, som fortsatt lusker i gangene?
Vi hopper til 2020-tallet. Arbeidslivsfag er en stor suksess, faget spiser seg langsomt inn på fremmedspråkene i ungdomsskolen. Samtidig sliter høgskolene og universitetene med sine fremmedspråktilbud. Det er for få søkere til språk- og språklærerstudier til at det kan gå rundt i lengden. Noen sier: Hva er det de ikke forstår? Verden står i brann, USA isolerer seg, vi ser igjen mer mot Europa. Det må da være klart for alle at vi trenger folk som forstår seg på utlandet! Andre tenker: Det holder med engelsk, og det vi ikke fikser på engelsk, det kan vi bruke KI til.
Nå går det fort. Det blir obligatorisk for ungdomsskoler å tilby arbeidslivsfag. Skoler begynner å redusere sitt språktilbud, og det er fransk og tysk som bukker under mange steder. De ekstra poengene elevene på videregående får for å fordype seg, forsvinner i en ryddeoperasjon som skal gjøre opptakssystemet til høyere utdanning enklere. Fordypningstilbudet reduseres, og i løpet av to år har halvparten av fransk- og tyskelevene i vg3 forsvunnet..
Kunnskapsdepartementet fortsetter å rydde. Først blir det kjent at kravet om tre år med fremmedspråk for studieforberedende elever som ikke har hatt faget i ungdomsskolen, er opp til vurdering, og så, en vakker junidag midt i eksamensperioden i det herrens år 2026, legger Utdanningsdirektoratet frem sitt (foreløpige) forslag til fremtidens videregående opplæring. Endringene er begrunnet i et i og for seg forståelig, ønske om at skolen skal forberede elevene bedre på studier og arbeidsliv.
Les: Her får ungdommene lære fremmedspråk med hendene
Og her står det sort på hvitt: Fremmedspråk skal bli «valgfritt retningsinnhold», eller: valgfag. Faget anses ikke lengre som en fast bestanddel av elevenes dannelse, istedenfor skal lærerne konkurrere om elevene med andre fag. Erfaringene så langt fra ungdomsskolen, fordypningsfagene i videregående skole og språkstudier i høyere utdanning tyder på at den konkurransen blir hard.
Videregående skoler har stram økonomi, og Utdanningsdirektoratets forslag kan derfor fort bety kroken på døren for faget på de aller fleste videregående skoler, særlig utenfor de store byene. Små grupper settes rett og slett ikke i gang, og de elevene som gjerne víl lære seg et fremmedspråk, blir henvist til andre fag.
Kroken på døren? For alvor?
Ja, hvis dette forslaget blir vedtatt.. Og det er mye som tyder på at det kommer til å gjøre det. Målet om at alle elever på studieforberedende program skal kunne engelsk og fremmedspråk når de går ut av skolen, ligger fast i det forskriftsfestede nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, men det synes per nå ikke å spille en stor rolle i myndighetenes vurderinger.
Fra fellesfag til valg
I stedet henviser Utdanningsdirektoratet, uten videre kvantifisering, til at mange elever kunne tenke seg å velge bort fremmedspråk. Valgfriheten til elevene som ønsker å lære seg et fremmedspråk, berøres ikke i høringen.
Debatten har med andre ord flyttet seg fra at samfunnets behov har vært avgjørende til at hensynet til de elevene som ønsker å velge bort faget står sentralt. Det er ikke nødvendigvis feil. , men det mangler en grundig vurdering av konsekvensen denne forskyvningen har for samfunnets evne til å samhandle med land i og utenfor Europa. Det utenrikspolitiske argumentet for en satsing på fremmedspråk, som slo gjennom rundt årtusenskiftet, veier ikke like tungt lenger i utdanningspolitikken. Vi kan henvise til den reviderte Tyskland-strategien, forsvarsavtalen med Frankrike, kronprinsens statsbesøk i Japan og Panorama-strategien, men når fremtidens skole skal meisles ut, er det andre faktorer som avgjør.
Da den tyske forfatteren Thomas Mann skrev Buddenbrooks, skrev han om sin egen families forfall. En familie som en gang var anerkjent og som nærmest ble regnet som fast inventar i Lübeck, men som likevel gradvis mistet grepet. Et skolefag er ikke det samme som en kjøpmannsfamilie, men det er likevel noe vi kan lære av denne historien. Mann ble aldri kjøpmann, han ble forfatter (og det gjorde også de fleste av hans barn). Han måtte omstille seg, for å bruke dagens managementlingo. Og det ble bra både for han og for oss som kan lese hans forfatterskap.
De foreslåtte endringene vil få store konsekvenser for fremmedspråklærere rundt omkring i landet. Kanskje lykkes faget med å gjøre sin relevans bedre synlig, kanskje blir fallet ikke så dypt og stillingen kan forsvares. Kanskje ikke. Det er til syvende og sist en politisk beslutning. I begge tilfeller – et forholdsvis sikkert liv som fellesfag eller en ytterst usikker, konkurranseutsatt posisjon som valgfag – vil det være avgjørende å tenke nytt.
Hvordan? Det vil tiden (og diskusjonen) vise.
