Annonse
Debatt

Jo større eksponeringen av et tema er, jo større er sannsynligheten for at det dukker opp som lek i andre enden, skriver Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet. Illustrasjon: Morten Solheim

«Er det greit at barn leker krig?»

Barn leker det de ser på TV. Men er det greit at barn leker krig?

Del side


Annonse

Lik Første steg på Facebook

KABANG!

Det var Oliver som brølte. Jeg hadde ikke fått med meg hva de to gutta som satt halvt begravet i sandkassa holdt på med, og skvatt til av ropet.

– BOOM! svarte Kristian, og en planke føk til værs så sandspruten sto.

– Også kom bilene, sa Oliver.

– Ja, men nå var brua borte, svarte Kristian.

Deretter ble en hel konvoi av primærfargede kjøretøyer i plastikk trillet utfor restene av brua, og ned i det vesle elveleiet.

Kollegaen min og jeg beveget oss sakte mot åstedet.  

– Hva gjør dere? spurte hun guttene etter en liten stund.

– Vi sprenger broer, vel, svarte Oliver, som om det var den største selvfølge.

Nyhetene var kommet til sandkassa.

 

Fra Kosovo til Bergen

 

I mars 1999 innleder NATO sin Operation Allied Force, en intervensjon som skulle bli begynnelsen på slutten på Kosovokrigen. NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble sluppet nesten 30.000 bomber fra luften, og i tillegg skutt over 200 krysserraketter. I slutten av mai 1999 tok det av 300 bombefly hver dag. Dette er enorme tall, og det sier seg selv at denne krigen skyggela det europeiske nyhetsbildet i månedsvis. Ikke minst fikk 3. fase stor oppmerksomhet, da NATO begynte bombingen av strategiske infrastruktur-mål i Serbia. Blant annet ved å sprenge broer.

Den samme våren som bombene regner i Serbia og Kosovo, befant jeg meg på en lekeplass i Bergen. Dag ut og dag inn tilbrakte jeg timevis i skyggen av en sydvest, i en sandkasse med en gjeng barnehagebarn. Jeg vet ikke hva det er med Bergen, men ungene der ser ut til å elske regn. Og denne våren regnet det tretti døgn i strekk. Kanskje er det slik, at den våte sanda er de bergenske barnas snø? I alle fall er sanda der like kram som snøen i en Oslo-bakgård.

Og en slik dag, hvor det drypper fra trærne og sanda er fløyelsmyk, var det altså at Kosovokrigen kom til Bergen.

 

Medialisert lek

 

Har dere lagt merke til hvor ofte dette skjer? At nyhetene dukker opp i sandkassa? Og ikke bare nyhetene, men det meste som streifer innom tv-skjermen i løpet av de par timene før, under og etter barne-tv, har en tendens til å ende opp i barnehagen. Kanskje kan vi snakke om dette som medialisert lek. Medialisering er, ifølge Store Norske Leksikon, «prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. (…) Medialisering innebærer omforming av sosiale institusjoner og kulturell praksis.» De endringene som mediene har vært gjennom i det siste har vært massive. Malt med bred pensel kan vi si det så enkelt som at den informasjonsflyten barn eksponeres for, er blitt mangedoblet de siste tiårene. Dette påvirker også selvsagt barns lek. Alt barn ser og hører, kan plutselig dukke opp i leken. Og jo større eksponeringen av et tema er, jo større er sannsynligheten for at det dukker opp som lek i andre enden.

Men hva er barnehagelærernes ansvar, når inntrykk barn henter fra ulike medier spilles ut i leken? Jeg har flere erfaringer med dette, og tror jeg kan skrive under på at jeg har tatt både gode og dårlige valg på dette området.

 

Lekekrig eller konstruksjonslek?

 

Når det gjaldt brusprengingen i sandkassa i Bergen i 1999, spurte vi barna hvor de hadde fått ideen fra. Vi interessert oss helt enkelt for det de lekte. De svarte at det var noe de hadde sett på nyhetene, og at i kriger, så sprengte man bruer. Noe særlig mer hadde de ikke å fortelle oss om Kosovokrigen. Og det var tilsynelatende også bare selve sprengingen som var det interessante. Det at brua ble sprengt i filler, og at dette førte til at bilene kjørte i vannet. De holdt på med dette hele dagen, bygget opp og sprengte. Det tok kanskje en halvtime, tre kvarter å bygge opp brua, mens selve sprenginga var unnagjort på et blunk. Og for hver utbygging, og hver nedsprenging, ble noe endret: En brattere avsats, et høyere smell eller et kjøretøy til som ble omfattet av ulykken. Krigen i seg selv, var ikke tema i leken. Ingen helikoptre, ingen bomber, ingen raketter. Kun en helt vanlig veibro i en sandkasse, som hver halvtime ble sprengt i filler ved hjelp av to fireåringers venner. Det lignet i grunn mer på konstruksjonslek enn lekekrig, ved nærmere ettersyn. Krigen var kun utgangspunktet, for et nytt univers skapt av ungene.

 

Når lærere stopper leken

 

I følge Maria Øksnes (2010) er den typen lek som blir forsøkt stoppet av lærere eller foreldre, gjerne lek som symboliserer krig, eller som er spinn-off av underholdningsindustrien. Øksnes viser gjennom egen og andres forskning at barn ikke lar seg stoppe av forbud når det dreier seg om lek. Hun har blant annet et eksempel på noen gutter som står og kaster noe i veggen. Hun spør dem hva de driver med, og de svarer at de spiller Pokemon:

«– Men det har vi egentlig ikke lov til. Vi får ikke ta med oss Pokemon på skolen, sa Isak. – Men vi har laget oss Pokemonbrikker selv, utbrøt Eskil og så stolt ut. Han viser frem noen melkekorker som er dekorert med tusjtegninger.» (Øksnes, 2010, s. 129).

Øksnes sitt poeng er at et forbud mot ulike typer lek, ikke nødvendigvis betyr at leken stopper av den grunn. Eksempelet til Øksnes illustrerer også et annet poeng: Vi kan ikke forby alt vi ikke liker.

 

Etisk refleksjon, ikke forbud

 

Og her er vi kanskje ved sakens kjerne: Der jussen ikke lenger kan hjelpe oss, blir etikken desto mer sentral. Vi kan ikke forby all lek vi ikke liker, men vi kan reflektere over hvordan leken oppleves for barn, og hva den gjør med barn. Og vi kan stille oss spørsmål som hva ligger bak denne leken? Hva får barna ut av denne leken? Hva tenker barna om lekens tema? Hvordan kan jeg bidra inn i denne leken? I det hele tatt har vi en profesjonsetisk forpliktelse til å være engasjert i barns lek. En slik forpliktelse er overordnet hvorvidt vi liker leken eller ikke.

 

Kilder:

Store Norske Leksikon: https://snl.no/medialisering

Øksnes, M. (2010). Lekens flertydighet.

Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

 

  • Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

 

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

Nyhetsbrev


Meld deg på!


 
 

Fakta

Denne artikkelen har også stått på trykk i Første steg nummer 3 2018

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!