Uten «felles» er skolen kun et tomt skap

Skolen skulle samle og gi like muligheter, ikke bare de beste borgernes barn skulle sikres de beste posisjoner. En lang periode med enhetsskole ble etter årtusenskiftet erstattet med fellesskole. Politiske strømninger har med årene vekslet i hvor liberalt det har vært å åpne for private skoler. Debatten om friskoler har også gått friskt, kanskje mest som resultat av lokal skolepolitikk. Jeg finner det veldig begrensende når kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) skal utrede fellesskolens framtid 1). 

Kunnskapsskolen har, slik jeg oppfatter det, vært høyresidens prosjekt, med vekt på elevenes kvalifikasjoner til utdanning og yrkesliv. Neppe tilfeldig fikk vi en overgang fra å bruke begrepet utdanningsminister til kunnskapsminister da Stoltenberg 2-regjeringen tok over i 2005. Kunnskapsskolen ble et tverrpolitisk prosjekt født av Høyre. Strengt tatt burde begrepet skiftet til kompetanseminister etter læreplanrevisjonen i 2006.

Ble det mer læring med kunnskapsskolen? De fleste vil vel mene tja. Tidene endrer seg, det er vanskelig å måle skolens effekt over tid, selv med nasjonale prøver. Skolen er en øy i det store havet av påvirkningsagenter i barnas liv. 

Segregeringsskolen er kanskje grunnen til at Arbeiderpartiet løfter fellesskolen. Nisjeskoler som gjør seg attraktive ved å benytte spesifikke markører som idrett, realfag, «talent», tro og livssyn samler like barn i et politisk villet skolemarked. Friskolene ligger der i kraft av menneskerettighetene, dem må vi følge. Litt mer bensin blir det på bålet om man nevner de private skolene, selv offentlig finansierte. Begrepene vi bruker, er politisk ladet, selv de trivielle ordene «kunnskap» eller «felles», som de fleste kan stille seg bak. 

Motkraftskolen skal forebygge og bygge samfunn. Hadde skolen vært en kartong, ville innholdet i dag først og fremst vært fellesskap og relasjoner. Slik er i alle fall skolen jeg kjenner. Jeg kan ikke huske når jeg sist fikk tilbud om et fagkurs i undervisningsfag. Husker du tiden da «læringstrykk» var buzz-ordet?

Norsk skole er internasjonalt sett svært utjamnende. Her har fellesskolen virket! Se til Sverige, hvor fellesskapet har raknet, mye på grunn av en løpsk kommunalisering og privatisering av skolen. 

Skoleeierskolen kunne vært et dekkende begrep for utviklingen gjennom mitt yrkesliv. En stat som trakk seg tilbake i utdanningsspørsmålet og skiftet til å måle hvordan kommunen fikk fruktene på kunnskapens epletre til å vokse. Økt kommunal selvråderett har gjort at ikke noe annet land har overlatt en så stor grad av ressurstildelingen for skole til lokalmyndighetene som Norge. Var det lurt?

Noe som er sikkert, er at lærere har merket skoleeierskolen. Sentrale myndigheter har vært forsiktige med å kritisere kommunene. Tvert om påpekte særlig Høyre at bare man fikk bedre lærere, skulle kunnskapen gro!

Lærere har opplevd seg kneblet når de har forsøkt å si ifra om ressursbehov og utvikling som uroet oss. Det tok lang tid å bli hørt om lærenes situasjon knyttet til vold og trusler fra elevene. Vi hadde ikke en skoleminister å henvende oss til.

Tenk også over at med fagfornyelsen besto fag- og timefordelingen. Skolen var visstnok akkurat perfekt i 2017. Eller kanskje det var slik at ingen var villige til å finansiere en mer omfattende reform, tross anbefalinger blant annet fra Ludvigsen-utvalget? 

Olga-skolen vil preges av eldrebølgen som skyller inn i kunnskapens hage. Det vil bli nytteløst å klamre seg til stammen og rope «felles-felles-felles». Hverdagen til klasse 1B konkurrerer med pleien av oldemor Olga på Heimen.

Dette er etter mitt syn en enorm trussel mot fellesskolen. Åpenbart må kommunene rasjonalisere i forventningsgapet mellom generasjonene. Kan samfunnet garantere et enhetlig, likeverdig, tilstrekkelig skoletilbud landet rundt?

Nei, i Olga-skolen blir det helt tilfeldig hvilke elever som får tilgang til nye læreverk, ny teknologi og spennende undervisning. Så sant ikke gode prosjektsøknader, næringsliv eller barmhjertige støttespillere rundt skolen bidrar. Læreren kan ikke kompensere for slike tilfeldigheter! Samfunnet må bygge fellesskolen. 

Ansvarspulveriseringsskolen forgreines for tiden ut i 357 organer med politikere og administrasjon i kommunene, samt fylkene. Disse har knapt kapasitet eller kompetanse til å løfte skolen, men tvert om egeninteresse i å omdisponere midlene fra barn til andre pressgrupper. På sentralt nivå har vi ikke en politisk vilje, eller et apparat for å iverksette reformer ut over enkel pynt og staffasje.

Barna har i alle fall kommet med en knusende dom. De mister troen på skolen på mellomtrinnet, gnisten kommer kanskje tilbake på yrkesfag. Om skolen ikke har drept lærelysten helt. 

Velferdsskolen består av lærere som strekker seg langt. Skolen er bare ett av mange velferdsområder hvor kommunen har viktige tilbud til barna, omfanget har økt med oppvekstreformen/barnevernsreformen. Skolen skal jamne ut forskjeller og forebygge utenforskap i samspill med andre enheter. Noen ganger oppleves det som på vegne av de andre enhetene. I kommunenes arbeidsgiverorganisasjon KS tenker man at det ikke gjør noe om skolen kutter ei lærerstilling hvis det heller trengs en ekstra helsesykepleier. Vi må passe på at skolen ikke glir helt ut og blir et dagsenter for barn. 

Koseskolen var et faktum allerede før pandemien. Lærere opplever et økende press om å utføre lærerjobben på en måte som aldri setter elever i vanskelige situasjoner. Dette ble forsterket med vektleggingen av at eleven skal oppleve en trygg og god skolehverdag. Definisjonsmakten elevene fikk, ble stor. I skolen har individuelt velvære blitt en rettighet som svekker fellesskapet.

Læringslederen som skal dra kollektive prosesser i et klasserom, sliter. Det er et sykdomstegn at verdens mest velstående land har en barnebefolkning som framstår så syke og svake. Å delta i fellesskapet er å bygge demokrati og forebygge radikalisering. 

Mulighetsskolen forbereder elevene på en tid vi fremdeles ikke kjenner. Det er vanskelig. Vi blir stadig bedre kjent med vår egen tid og trender i barne- og ungdomskulturen. Politiet holder foreldremøter.

Fellesskapet slik jeg vil diskutere det, ligger på et høyere plan enn det den enkelte lærer makter å skape av elevmiljø i sin klasse eller rektor i sin skole og kommunestyret i sin kommune. Privat, fri eller offentlig, skolen må ha et nasjonalt DNA.

Jeg mener samfunnet skylder den oppvoksende slekt å gi alle barn like muligheter uavhengig av kommunens økonomi, demografi eller politiske kjøttvekt. Sterkere nasjonale føringer må på plass. 

Øveskolen tåler at barna først og fremst er i skolen for å utvikle seg. Overgangen til læringsstøttende prøver kommer som et vindkast og setter greinene på kunnskapens tre i bevegelse. Noe er på gang etter en lang diskusjon om nasjonale prøver. Hvordan skal samfunnet vite om elevene har øvd på riktig måte? Svaret er banalt; samfunnet er trygt på at øvingen skjer riktig fordi den skjer i en skole drevet av profesjonelle, trygge og erfarne lærere.

Selv har jeg et mantra når jeg underviser elevene i praktiske fag, og produksjonen går litt skeis. Da minner jeg om hvorfor de er på skolen: – Du er jo her for å øve! Jeg vil at elevene skal ha et lærende tankesett 2). Forenklet: være trygg når du øver, er viktigere enn å lykkes på prøve! Det ruster eleven til en framtid vi ikke kjenner.

11 år har gått siden Edvard Moser og May-Britt Moser fikk nobelprisen i medisin. Moser-miljøet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er i verdensklassen når det gjelder neurovitenskap. Hvordan hjernen fungerer, har menneskeheten nå mye mer kunnskap om enn for 10–20 år tilbake. For meg er det en gåte at norske lærere ikke har blitt tilgodesett med etterutdanning i hvordan hjernen lærer! Vi har verdens beste forskningsmiljø, men klarer ikke å omsette funnene.

Det er da jeg må spørre: – Er det rett og slett fordi ansvaret for norsk skole er fragmentert ut til alle landets rådhus? Hadde vi byttet ut elever med laks, vil jeg tro veien fra grunnforskning til produktutvikling hadde vært raskere! 

Referanser:

1) Kunnskapsdepartementet (2024): Regjeringen vil ruste fellesskolen for framtiden. Regjeringen.no, pressemelding 29.11.2024, se også Utvalget for framtidens fellesskole, https://fellesskoleutvalget.no

2) Dweck, C. S., & Leggett, E. L. (1988): A Social-Cognitive Approach to Motivation and Personality. Psychological Review, 95(2), 256–273. https://doi.org/10.1037/0033-295X.95.2.256