Monica Seland er opptatt av hvordan programmet De utrolige årene (DUÅ ) forstås, tolkes og praktiseres, og viser hvordan ulike barnehager bruker og begrunner programmet. Seland behandler materialet saklig, selv når DUÅs metoder avsløres.
Monica Seland er opptatt av hvordan programmet De utrolige årene (DUÅ ) forstås, tolkes og praktiseres, og viser hvordan ulike barnehager bruker og begrunner programmet. Seland behandler materialet saklig, selv når DUÅs metoder avsløres.

Dette er en solid bok om programkritikk

Bokanmeldelse: 130 kommuner har tatt i bruk programmet De utrolige årene i barnehagen. Denne boka viser at programmet ikke er i overensstemmelse med barnehagens verdigrunnlag.

Publisert Sist oppdatert

Når evidens møter praksis bygger på Monica Selands forskning, en kvalitativ undersøkelse av seks barnehager som har brukt programmet De utrolige årene (DUÅ). Programmet fra USA bygger på behavioristisk psykologi. DUÅ har hatt stor utbredelse i Norge siden 1999. I 2017 hadde 130 kommuner tatt i bruk programmet.

Bokanmeldelse

Når evidens møter praksis

En studie av programbasert arbeid med sosial kompetanse i barnehagen

Monica Seland

Fagbokforlaget (2020)

229 sider

Endrer pedagogikken

Boka fenger med sin aktualitet, analyser og drøftinger av hva som kan skje i barnehager som enten er programlojale eller tilpasser programmet til sin kultur. Både programmet og pedagogikken endres ved bruk, ifølge Seland. Det betales av Helsedirektoratet og knyttes til tidlig innsats. Derfor er forskning om hva som faktisk skjer når barnehager blir pålagt slike programmer, viktig. Boka er godt disponert. Seland redegjør for ulike teoretiske perspektiver, før hun presenterer DUÅ. Hun omtaler kritikk mot universalforebyggende program før hun redegjør grundig for eget prosjekt.

Ros og belønning

Seland er opptatt av hvordan DUÅ forstås, tolkes og praktiseres, og viser hvordan ulike barnehager bruker og begrunner programmet. Seland behandler materialet saklig, selv når DUÅs metoder avsløres. Flere kapitler omhandler barnehageansattes forståelse og bruk av ignorering, ros og belønning som pedagogisk metode. Omtalene av tenkestol, tenkepause og isolasjon er tankevekkende. Etter å ha lest boka undrer jeg meg over at Kunnskapsdepartementet godtar Helsedirektoratets innflytelse over barnehagens pedagogikk, og over at forskningsmiljøer legitimerer en praksis som ikke stemmer med barnehagens verdigrunnlag. At så mange barnehagelærere godtar en instrumentell praksis, undrer jeg meg også over. Derfor er boka ikke bare aktuell, men viktig.