Nok flikking! Skolen trenger et grunnleggende skifte!

Når vi følger barnet vårt til skolen som seksåring, går vi ikke bare gjennom porten til en bygning. Vi leier barnet inn i en kultur, inn i vaner og tenkemåter om hva læring er, hvor og hvordan den foregår, hva som teller og hvem som regnes som «flink».

Før skolegården ble asfaltert og klasserommene fylt av pultrekker, fantes et tankesett og en forståelse av verden som ble til premissene for byggingen, møbleringen og læreplanarbeidet.

Siden ble de en selvfølge.

Premisser er som lufta vi puster i, vi legger ikke merke til dem. Men hva skjer om vi legger de gamle brillene fra oss, tar på oss nye og leier barnet inn i skolen på nytt? Hvilke langt bedre alternativer til dagens skole kan vi få øye på da?

Skolen har blitt en viktig aktør i samfunnet

Når jeg og førsteklassingen min går inn i skolen denne gangen, er den grunnlagt på nye premisser. Den første store endringen bygger på premisset: Læring må ha mening. Skolen nå er vevd sammen med lokalsamfunnet og storsamfunnet utenfor.

Skolen svever ikke lenger i ei boble for seg, og er seg selv nok. Elevene gjøres kjent med de store utfordringene som verden står i, og de bes om å bidra. Læringen kan foregå i hele skoledistriktet der arbeid utføres og liv leves. Skole er nå å fange CO₂, regenerere ødelagt jord og bakterieforringelsen i egne tarmer.

Den dyrker egen mat, produserer egen energi og lærer elevene om helse gjennom bevisst å bygge sin egen og hverandres gode helse. Når skole er å gjenskape ødelagt natur og fordele goder og ansvar rettferdig, trengs holdninger, ferdigheter og kunnskap på ordentlig.

Gården, butikken og verkstedet er fast del av skolens læringsarenaer. Innvandrere, pensjonister og andre frivillige utvider lærerstaben og er voksne deltakere i undervisningen.

Teori og praksis har blitt gjenforent

Premisset for den andre store endringen handler om at den lange historiske epoken der vi skilte teori fra praksis, nå er over. Vi lever etter det Dewey egentlig sa: Learn to know by doing and to do by knowing. Utgangspunktet for all undervisning er det overordnete samfunnsoppdraget: Å bidra på sitt sted til livskvalitet for alle mennesker innen planetens tålegrenser.

Skolen kan gjerne ha læreplanmål, men den er ikke lenger oppdelt i fag som før. Den er organisert rundt mening i virkelige prosjekter som krever kunnskap. Det skal handles og skapes og praksisen skal være etisk og kunnskapsbasert. Kunnskapen må hentes fra mange fag slik bærekraftige løsninger i det virkelige livet må.

Med de nye brillene ser vi at naturen vokser fram i skolegården: Klatretrær, bærbusker, en dam med frosker, plantekasser, ballsletter og gapahuk. Elevene undersøker hvor mange meitemarker det er i jorda per dm3 og når plantene trives best.

De dokumenterer og kobler observasjonene til naturfag, matematikk og språk. De lærer å fikse en sykkel eller en radio som ikke lenger fungerer og ei jakke med ødelagt glidelås. De gamle klasserommene er forvandlet til rom for samarbeid, undersøkelser, reparasjon og kreativitet. Barn i ulike aldre omgås og hjelper hverandre. Læring er eksperimentering, utforsking og refleksjon. Samarbeid er helt nødvendig og på ekte.

De lærer å se hverandres styrker og tør å be om hjelp når de trenger det. I denne skolen forstår vi oss selv som en del av fellesskapet og naturen, ikke som isolerte individer.

Med de nye brillene på forstår vi plutselig at mye av det vi strevde med og debatterte så mye i gårsdagens skole, har blitt mye enklere å løse. Problemer er gjerne sammenfiltret og knyttet til måten vi tenker skole på. De lar seg flikke på, men ikke løse før vi har blitt kvitt rotårsakene til dem. Nå er skolen motiverende fordi læring er knyttet til praktisk arbeid som har mening. Alle bidrar med det de mestrer og strekker seg fordi oppdraget krever det.

Fokuset er ikke lenger på vurdering av individuelle prestasjoner. Vi vurderes ut fra hva vi som kollektiv har utrettet for økt sosial og økologisk bærekraft, og alle blir sett og får anerkjennelse for sin medvirkning til dette. Nysgjerrighet og tro på egen verdi bevares.

Vi har bygd en relasjonell kultur med ansvar

Det tredje grunnleggende premisset for denne skolens design er at relasjonene, det som foregår mellom menneskene, får det fokuset som individet har i dag. Både natur og mennesker kan ta skade av måten vi innretter et samfunn på. Med det nye relasjonelle premisset, må natur gjenoppbygges og menneskene se seg selv som langt mer enn forbrukere.

Vi lærer at vi er gjensidig forbundet enten vi vil eller ikke. Vi er hverandres miljø og har ansvar for hvordan vi påvirker.

Hvordan trenger jeg å bli møtt og hvordan må jeg opptre for å nære andre så bra som mulig? Hva er styrkene mine? Hvor trenger jeg mye støtte? Og vi trenes i å be om hjelp uten å skamme oss. Alle kan være lærende og alle kan være lærere i denne skolen.

Disse er roller vi går inn og ut av akkurat som i livet ellers.

Vi vier dessuten mye tid til å forstå oss selv og betrakte alle som likeverdige selv om vi er forskjellige. Både barn og voksne kjenner etter hvilke følelser de har, snakker om dem, og om ressursene såkalte negative følelser er fordi de forteller oss noe viktig. Konflikter er en del av livet.

De er ikke farlige for sårene de skaper kan la seg reparere. Kanskje det er laget et eget rom for menneskelig reparasjon i denne skolen? Vi lærer å skifte perspektiv ved å bytte stol og være gjest i en annens hode. Kanskje oppretter vi en stol for naturen og en stol for framtidige generasjoner også og trener oss på å være deres talerør? Vi lærer at følelser er like mye del av livet som fornuften. De er signaler og ikke noe som skal undertrykkes.

Vi forventer ikke at alle skal opptre perfekt bestandig, men vi vet hvor viktig det er å reparere relasjoner og hvordan vi gjør det.

Denne skolen legger grunnlaget for varig fred.

Hvorfor er de nye premissene i skolen en eksistensiell oppgave?

I dag lever vi i en verden som vakler. Samfunnet, naturen og framtida endrer seg hurtigere, mer grunnleggende og farligere enn noensinne. Alle må bidra og handle nå, der vi har handlingsrom.

Morgendagens voksne må rustes for en annen tid. Da kan ikke skolen stå igjen i en stivnet form som tilhører gårsdagen. For å lykkes må vi skifte tankelogikk, bytte ut premissene. Vi må se at den mekaniske, industrielle verdensforståelsen som deler opp virkeligheten i fragmenter, må vike for en organisk, relasjonell forståelse, der alt henger sammen. I et slikt blikk er ikke skolen atskilt fra samfunnet, teori er ikke atskilt fra praksis og elevene er hele mennesker bundet sammen i hele systemer.

De er ikke lenger passive objekter vi tror vi kan dytte lærdom inn i. De har blitt gjort til handlende og ansvarsfulle subjekter. Skolen har blitt hel!