Forebygging fremfor brannslukking, Brenna!

Et nytt skoleår står på trappene. Hundretusenvis av elever, lærere og foreldre forbereder seg på å starte opp etter sommerferien. Skolen er og skal være den viktigste arenaen for å gi like muligheter til alle.

Likevel er det dessverre flere store utfordringer som preger skolehverdagen: økte mobbetall, flere elever som sliter med skolevegring og vedvarende høyt frafall er bare noen eksempler. Lærere har varslet om stort arbeidspress og tidvis uholdbare arbeidsbetingelser over lang tid. Laget rundt eleven må styrkes, for å skape et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Flere må bidra til at læreren kan få gjøre jobben sin. 

Derfor er det på høy tid å anerkjenne behovet for sosialfaglig kompetanse i skolen. 

Utagerende elever og urolig skolemiljø har preget mediebildet den siste tiden. Rett før sommerferien foreslo kunnskapsminister Tonje Brenna en rekke tiltak for å regulere bruk av fysisk makt i skolen. Blant annet foreslo hun å lovfeste at ansatte i skolen kan gripe inn fysisk mot elever i enkelte tilfeller. At lærere og andre skoleansatte har behov for tydelige retningslinjer er fullt forståelig. Likevel er det nedslående at kunnskapsministeren ikke benyttet anledning til å styrke laget rundt eleven eller løftet behovet for sosialfaglig kompetanse i skolen. Kunnskapsministeren driver brannslukking, ikke forebygging.

Miljøterapeuter – en uvurderlig ressurs

På mange skoler utgjør miljøterapeuter med sosialfaglig utdanning en uvurderlig ressurs. De bistår elever som trenger ekstra oppfølging, styrker samarbeidet med andre instanser eller bidrar til bedre psykososialt skolemiljø. Miljøterapeuter kan legge til rette for trivsel på skolen og hjelpe elever til å komme i posisjon til læring. Ikke minst har miljøterapeuter en unik mulighet til å fange opp elever som har det vanskelig, men ikke selv ber aktivt om hjelp.

Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har særlig kompetanse på å jobbe med psykososiale miljø på individ- og gruppenivå. Vi har kunnskap og ferdigheter som vil være en viktig ressurs i arbeidet med å forebygge utenforskap og utjevne sosiale forskjeller. I vår rolle som miljøterapeut kan vi bidra til en mer inkluderende skole for elever i utsatte situasjoner. 

Likevel er det langt fra sikkert at sosialfaglig kompetanse er tilgjengelig for elevene. Siden det ikke er lovpålagt å prioritere dette, blir det ofte en salderingspost i stramme budsjetter. Uten sentrale føringer er den enkelte skole prisgitt lokale politikere, noe som fører til store forskjeller for elever rundt omkring i landet. I Skien har for eksempel alle barne- og ungdomskoler ansatt minst en miljøterapeut. 

Oslo kommune har ikke engang oversikt over hvilke skoler som har miljøterapeuter i sine rekker. Er det slik vi sikrer den viktigste arenaen for å gi alle like muligheter?

Når skolen svikter – medaljens bakside

Skolen er en viktig forebyggende arena. Når det svikter her, er det andre instanser som ser baksiden av medaljen. Barnevernsansatte forteller om ungdommer som sliter mer enn før og foreldre som har mistet troen på egne evner. Vi kan forebygge at barn trenger hjelp av barnevernet eller andre velferdstjenester, men da må blant annet skolen bli bedre til å følge opp elever i risikosone.

For at dette ikke blir enda en oppgave, på toppen av alt annet samfunnet forventer av lærerne, er vi nødt til å utnytte det uforløste potensialet som ligger i å ha sosialarbeidere på skolen. La læreren få være lærer.

Laget rundt eleven må bli mer enn en politisk floskel. La oss fylle det med innhold. La oss være tydelige på hvem dette laget består av, når vi møter lokalpolitikerne, våre nye arbeidsgivere, til høsten. Det er på tide at politikere anerkjenner behovet for sosialfaglig kompetanse i skolen. Hva med at også kunnskapsministeren løfter frem denne erkjennelsen nå som det nye skoleåret står på trappene?

DEBATT

Et lærerperspektiv på det praktiske i skolen

DEBATT

Mobbing er et fellesskapsproblem