Mobbing er et fellesskapsproblem

Nå fylles tomme klasserom igjen opp med liv og røre etter sommerferien. I skolegårder kryr det av nervøse, spente og glade barn som har sin aller første skoledag, som gleder seg til å møte vennene sine igjen og er klare for å lære nye ting. I utkanten av skolegården finner vi også de med en klump i magen som har vokst seg større og større gjennom sommeren.

Selv om de aller fleste elevene i Oslo trives på skolen, er det for mange som ikke føler seg trygge på skolen eller blir utsatt for mobbing. Etter pandemien har denne elevgruppen blitt større i hele landet, også i Oslo. De ansatte i skolen jeg snakker med sier de merker dette tydelig etter at tre skoleår ble preget av hjemmeskole, kohorter og pålagt sosial ekskludering. Men vi skal ikke godta at et eneste barn ikke har det trygt og godt på skolen.

Politikere fra alle partier har i årevis vært opptatt av å bekjempe mobbing, men vi har fortsatt ikke klart det. Da må vi som samfunn tenke nytt, ikke bare om tiltakene, men om hvordan vi forstår mobbing som fenomen.

Vi har alt for lenge drevet med mobbehåndtering, med holdningskampanjer, disiplinærtiltak og konfliktløsning. Det er viktig å håndtere mobbing når det oppstår, men som vi politikere liker å si: vi må ha to tanker i hodet på en gang.

Jeg nekter å tro at barn plutselig våkner opp en dag og bestemmer seg for å bli en mobber. Ingen mobber fordi sanksjonene ikke er strenge nok eller fordi de ikke blir oppdaget.

Mobbing er et fellesskapsproblem

Mobbing er nemlig ikke et individproblem, det er et fellesskapsproblem. Mobberne blir skapt når barna våre føler at det ikke er nok å være seg selv, at de må beskytte sin egen verdighet ved å undergrave andres. I frykt for selv å havne utenfor, kan de dytte ut andre. Den vonde sannheten er at mobbing, for noen, er en kamp om å høre til i en skole som ikke er god nok på å vise at alle er en like viktig del av fellesskapet.

Hvis vi kun skal «stoppe» mobbingen som allerede finner sted, vil vi aldri lykkes med å redusere mobbingen i stort.

Derfor må vi bygge sterke og inkluderende fellesskap, hvor alle elever har gode og trygge relasjoner til de voksne og klassekameratene. Det er et lagarbeid. Elever, foreldre, lærere, skoleledere og andre ansatte på skolen og politikere må spille hverandre gode.

Politikere kan ikke bare sitte og vedta pålegg og krav til skolene, men vi kan ta en lederrolle i lagarbeidet for å skape trygge klasserom. Og vi må lytte og finne ut hvordan vi kan være til hjelp for alle de som vil bygge fellesskap i skolen.

Derfor la byrådet i vår frem en strategi og handlingsplan for forebygging av håndtering av mobbing, vold og trusler i Osloskolen. Derfor har vi også bevilget 7 millioner kroner i revidert Oslobudsjett til arbeid for tryggere skolemiljø, penger som i høst går direkte til elevråd og foreldreutvalg på skolene selv.

Avgjørende å bygge gode fellesskap

Å bygge gode fellesskap er langsiktig, nitid arbeid – den slags arbeid som ikke skaper de største overskriftene, men som likevel er avgjørende. Fordi trygghet, tilhørighet og trivsel er forutsetninger for motivasjon, læring og fullføring. Inkluderende fellesskap må være i kjernen av alt skolen driver med, ikke som et prosjekt på siden, men som en sentral del av undervisningen og den daglige skoledriften, og må få større plass i hvordan vi vurderer skolenes kvalitet.

De som først og fremst ivrer etter å sanksjonere mobberne, truer denne tilnærmingen. Å drive justispolitikk i klasserommet skyver ansvaret over på barna og ungdommene. Det framstår kanskje  som handlekraftig, men det er ikke bærekraftig. Det løser ikke de grunnleggende årsakene til at mobbingen skjer. Å bygge trygge og sterke fellesskap legger ansvaret der det hører hjemme: på oss, både politikere og ansatte i skolen.

En annen trussel er en skole hvor konkurransen om resultater fortrenger fellesskapsfølelsen. En skole hvor du hele tiden blir målt, sammenliknet og rangert gir stadige påminnelser til deg som ikke mestrer om at du ikke passer inn. Den dyrker et snevert kunnskapssyn hvor bare noen av evnene til elevene verdsettes. Om klassekamerater blir konkurrenter, må noen tape i konkurransen. For noen byr hver dag på nye, små nederlag. Det bygger ikke sterke fellesskap.

Derfor må vi legge til rette for en skole som gir mer plass til alle elevers interesser og talenter. Ikke alle elever er matematikere, men alle har noe de er gode på, og noe de liker. Alle skal mestre grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, men vi både kan, og skal la barna utforske og mestre på mange flere områder.

Når barna våre tar på seg skolesekken, har de ansatte i Osloskolen allerede forberedt det kommende skoleåret. Jeg vet at de er like motivert som meg for å sørge for at absolutt alle barna våre møter et trygt og inkluderende fellesskap på skolen. Vi står foran et utfordrende lagarbeid. Heldigvis stiller vi med et sabla bra lag.

Utestenging og inkludering i barns frilek i barnehagen

Mobbing i skolen: Jenter holdes utenfor, gutter slås eller holdes fast