Jeg brenner for den praktiske tilnærmingen i skolen. Hvordan
skal skolen legge til rette for flere praktiske elementer i undervisningen og
sikre ivaretakelse av kompetansemålene i hvert fag? Og kan vi lære noe av det
som har vært gjort før?
Som de fleste andre har jeg vært elev i norsk skole, i 12 år
inkludert videregående. Nå har jeg sittet bak kateteret i snart 20 år som lærer
og opplevd reformer og endringer i både skolens innhold, krav til læreren og
hvordan læreroppdraget skal løses. Og endringene har vært store.
Jeg hadde gleden av å være elev i grunnskolen mesteparten av
80-årene. I tiårene forut hadde skolen gått gjennom store endringer. Det var
slutt på lørdagsskole, grunnskolen var blitt niårig, og stadig flere grupper
ble inkludert i en felles skole, i samme klasserom. I 80-årene kommer valgfag
inn i skolen med full styrke, og skolens oppgaver knyttet til det psykososiale
miljøet blir en del av mandatet for skolen. Læreren får ansvar for fulle klasser
alene, med mye frihet med tanke på læreverk, tilleggsstoff og metodikk.
I barneskolen hadde jeg faget O-fag, orienteringsfag, der
læreren brukte nærmiljøet til å vise oss hvordan samfunnet fungerte, og ga oss
enkle forklaringer på komplekse strukturer, noe som igjen ga oss en knagg å
henge ny kunnskap på etter hvert som vi gikk gradene
Musikk og dans ble vektlagt på min barneskole. Vi hadde
elevaften der hele klassen var med på å lage show. Der kunne vi gjenskape
historier fra gresk og norrøn mytologi, kanskje en god historie fra
lokalmiljøet om motstandsmenn fra krigen kom med også. Vi lærte masse om
organisering, planlegging, gjennomføring og å støtte medelever med sceneskrekk.
Inkludering, og å finne sitt sted å skinne – alt dette i bare en liten kveld
med foreldre som publikum.
Ungdomsskolens valgfag på 80-tallet
Så bar det i vei til ungdomsskolen og valgfag. Og her kunne
80-årene sakene sine. Et år valgte jeg film og foto. Her fikk vi kameraer å gå
ut og knipse bilder med, innføring i bruk av linser og lysåpning,
eksponeringstid og opplæring i å lage og behandle fremkallingskjemikalier.
Skolen hadde utstyr! Senere valgte jeg elektronikk som valgfag. Her lærte vi å
lage egne kretskort med penn, kobberplate og syrebad. Vi fikk innsikt i hvordan
ting lages, brukes og repareres.
Også andre valgfag som ble tilbudt, var veldig praktisk
orientert. Det var tilbud innen drama, idrett, friluftsliv og fiske også. Disse
fagene gjorde noe med elevenes innstilling og innsats. Det siste året på
ungdomsskolen valgte jeg skoleavis som valgfag.
Elever som fremdeles trengte mer praktisk innhold i sin
skolehverdag, kunne få utplassering en dag i uken i en bedrift. Dette reduserte
mengden teori for de skoleleie, og de fikk prøve seg «på gulvet».
Det har vært store politiske ambisjoner på vegne av skolen
de siste tiårene. Fra mitt ståsted i skolen har den praktiske tilnærmingen vært
et «barn som har blitt kastet ut med badevannet». Ikke fordi det har vært et
uttalt politisk ønske å gjøre skolen mindre praktisk, men andre ambisjoner har
tvunget frem det resultatet.
Kunnskapsløftet har fortrengt aktiv og praktisk læring
Som lærer i skolen har jeg arbeidet størstedelen av tiden
under Kunnskapsløftet. Min påstand er at Kunnskapsløftet har ført til en
fortrenging av aktiv og praktisk læring. Det er flere grunner til det.
For det første bestod planen i et svært detaljerte
kompetansemål for hva elevene skulle lære. Planen var altfor ambisiøs, og de
omfattende målene gjorde det langt vanskeligere for enkeltlærere å tilpasse
undervisningen med praktiske oppgaver. De sentralstyrte kravene til fagene var
for mange.
For det andre fikk de nye grunnleggende ferdighetene for
alle fag en slagside mot det boklige og akademiske – å kunne lese, skrive,
regne og digitale ferdigheter. Og i fagene med en mer praktisk tradisjon, som
kunst og håndverk og musikk førte de nye grunnleggende ferdighetene til en
akademisering av fagene.
For det tredje ga Kunnskapsløftet økte dokumentasjonskrav
for lærerne for å kunne vise at de hadde fulgt kompetansemålene i tråd med
mandatet sitt. Skjemaveldet har overtatt helt. Det tar tid fra andre oppgaver,
for eksempel å forberede et praktisk undervisningsopplegg.
I 2012 kom det på nytt valgfag i ungdomsskolen. Det var et
tydelig grep for å gjøre skolen mer praktisk orientert. Og det tilbudet som ble
gitt, var svært spennende. Inn kom trafikk, friluftsliv, innsats for andre,
teknologi i praksis, fysisk aktivitet og helse, produksjon for sal og scene,
design/redesign for å nevne noen. Absolutt en stor forbedring, med tanke på
teoritrykket i de andre fagene. Dette gavnet spesielt guttene.
I 2011 kom arbeidslivsfag som et supplement til praktiske
fag og et praktisk alternativ til andre fremmedspråk. Interessen for faget har
eksplodert, da flere får med seg at de «kan slippe» språkfag og heller ha det
gøy med «å lage ting og sånn» (sitat fra elev).
Tross disse positive utviklingstrekkene de siste ti årene, er
det betydelige utfordringer med å få til praktisk læring i skolen. Ofte blir
undervisningen for lite variert, og alle må gjøre det samme. Noe av grunnen til
dette er mangelen på ressurser. Det er lite penger å kjøpe inn materialer for
og lite utstyr i klasserommene og dette er nok det største problemet for
praktisk læring i norsk skole i dag.
Vi trenger flere på laget
Hadde vi hatt flere miljøterapeuter, spesialpedagoger og
miljøarbeidere på laget som kan sette søkelys på psykososiale forhold, vil
læreren kunne bruke mer tid på varierte undervisningsopplegg med praktiske
oppgaver.
Problemet med manglende ressurser viser seg også på andre
områder. Et nytt tema introdusert i 2020 er programmering, som er inkorporert i
matematikk, naturfag, musikk og kunst og håndverk. Her skal elevene lære koding
og programmering altså et praktisk formulert kompetansemål. Men slik det
praktiseres nå på flere skoler jeg kjenner til, mangler man de fysiske robotene
til å kjøre programmet. Å se en video av en liksom-robot er på langt nær like
motiverende som å programmere koder og deretter overføre dette til et kodekort
som kan settes i en bit-bil av typen som brukes i Lego League, som da kan kjøre
rundt ut ifra elevens koding. Dessverre gir dette skjeve utslag i kompetanse
blant elevmassen rundt om i landet og ikke minst med tanke på sluttkarakter.
Praktiske ferdigheter trengs ikke bare i yrkeslivet, men i
hverdagen også. Skolens mandat for å gjøre alle til «gagns mennesker»
inkluderer jo mestring på alle områder. Elevene skal ikke bare lære å lese,
skrive og regne, men også tørre å prøve å reparere, fikse og justere med
utgangspunkt i en praktisk forståelse. Dette kommer ikke av seg selv. Kanskje
må vi tenke på å gjøre praktiske ferdigheter til en grunnleggende ferdighet?
Mitt håp er at ressursene kommer på bordet, reformiveren
tones ned, og lærerne får mulighet til å konsentrere seg om det vi skal, nemlig
å lage varierte undervisningsopplegg. Da kan vi dra den gode linjen fra
80-årenes variasjon og praksis til nåtidens behov for mer praktisk rettet
tilnærming.
* En lengre utgave av denne teksten finnes som kapittel i
boken «Hode og Hender» som Tonje Brenna har vært redaktør for og som kom ut på
forlaget Res Publica i mai i år.
