Annonse
Debatt

Har vi grunn til å tro at barn uttrykker misnøye uten grunn, eller bare for å være irriterende? spør Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningforbundet Illustrasjon: Morten Solheim

Finnes sutring?

Vi hadde gått langt den dagen. Alle var slitne. Barna var slitne av å gå, de ansatte var slitne av barna.

Del side


Annonse

Lik Første steg på Facebook

Jeg klarer ikke å gå lenger», sa Anders, med en stemme som hadde lange vokaler og en litt tynn, skarp klang. Anders var fire år, og av den typen som plutselig fikk nok. Nok av sand i støvlene. Nok av å leke med andre. Nok av å ikke ha flere skiver i matboksen. Nok av solkrem i ansiktet. Og akkurat nå: Nok av å gå tur.

«Det er ikke langt igjen, du orker noen skritt til,» svarte Evelyn, med en i overkant kommanderende tone. Underleppa til Anders fikk en brett omtrent før lyden av Evelyns ord forlot luftrommet rundt ham. Så kom tårene, og deretter en protest mellom hikstene.

«Nei, jeg gjør ikke det! Jeg orker ikke NOEN skritt til!»

«Nå må du slutte å sutre», Anders, svarte Evelyn resolutt.

«Jeg sutrer ikke», sa Anders, «det er bare stemmen min som får sånn lyd»

Tre voksne mennesker, en assistent, en fagarbeider og en barnehagelærer, tillot seg deretter å himle med øynene av utsagnet til Anders. Hva ga dem den retten?

 

Hverdagens feilberegninger

Situasjonen var basert på en enkel feilberegning. Dagen hadde vært strålende helt til dette punktet, og når det plutselig så ut til å kulminere i en tristesse handlet det om et valg som ble tatt cirka en halvtime tidligere.

Vi hadde hatt dagen på stranden i sol og maimånedens raust tilmålte 16,5 varmegrader. Vi hadde hatt god tid, og alle de ansatte var med på barnas lek. Anders hadde også vært i storform. Han hadde stått i bresjen for det store byutviklingsprosjektet oppført av stein, skjell og drivved.

Den gode stemningen og det smittende humøret tatt i betraktning, avgjorde vi at vi skulle bli en halvtime lenger på tur en vi pleide. Da de små ryggsekkene litt motvillig var plassert på de tolv ryggene før avreise, fant vi i tillegg ut at vi skulle ta en ekstra sløyfe gjennom skogen på vei hjem. Det er det som er så fabelaktig fint ved å være på jobb i barnehage, at det i mange tilfeller lar seg gjøre å legge om planene underveis. Men denne gangen burde vi ha holdt oss til den opprinnelige planen.

 

Lange armer

Etter en liten stund langs den nye traseen som litt saktere enn vanlig førte oss hjemover, kom den snikende følelsen av at vi hadde begitt oss ut på et litt for langreist prosjekt. Det er i grunnen ganske enkelt å se på en barnegruppe, når de begynner å bli forsynt av turgåing: De sakker akterut, de blir uoppmerksomme og om de leies har de en tendens til å få veldig lange armer.

Disse symptomene på «jeg er ferdig med å gå tur nå» var mulig å spore hos flere av barna på vei hjemover denne dagen, og spesielt på Anders. En enkel beskrivelse av Anders er at han var en særdeles kreativ og leken gutt, som også var fan av rutiner. Mange barn er det, og det var nok denne sansen for rutiner vi hadde oversett, da vi utsatte og forlenget hjemreisen. Problemet oppsto selvsagt da de ansatte begynte å bli slitne av å høre om hvor slitne barna var. Og da spesielt Anders, som nå klaget sin nød med sin særegent gjennomtrengende stemme.

 

Avanserte ytringer

Jeg har tenkt på denne situasjonen mange ganger i årene etter den fant sted. Og det som sitter igjen er Anders sitt utsagn: «Jeg sutrer ikke, det er bare stemmen min som får sånn lyd». Jeg synes det er glitrende formulert. For det første motsetter Anders seg den definisjonen den ansatte setter på det han forsøker å uttrykke. For det andre formidler han at måten han uttrykker seg på, ikke er noe han selv klarer å styre. Og for det tredje, viser Anders at han forstår at det er lyden av stemmen hans
som irriterer de ansatte. Dette er avansert metakommunikasjon.

På tross av sitt kloke utspill, ble Anders møtt med himling med øynene. Det er urimelig. Selvsagt kan voksne bli slitne av barn innimellom, men som profesjonelle har vi et mandat som tilsier at vi må tåle litt mer av barna, enn om de var våre egne. Som barnehagelærere har vi et særskilt ansvar for å ta på alvor det barn uttrykker.

 

Sutringens etymologi

Sutring er et begrep som for de fleste ha negativ klang. Å definere barns ytringer som sutring, er derfor noe man bør være varsom med. Det gjelder for så vidt også det å definere barns gråt eller andre uttrykk som noe negativt eller unødvendig.

Jeg har sett litt på historien og opprinnelsen (eller etymologien for å si det på fint) til begrepet sutre. Begrepet sutre betyr ifølge ordboka å klynke, ynke seg, smågråte (som uttrykk for misnøye, ubehag) eller å klage svakt. En annen definisjon, som jeg tror er mer den mest vanlige forståelsen av begrepet, er at det betyr å uttrykke misnøye uten god grunn eller å klage eller syte på en utidig eller trettende måte. Om man graver enda litt dypere finner man at begrepet beslektet med det norrøne begrepet sut (sút), som betyr bekymring, uro eller engstelse.

Jeg synes disse ulike definisjonene er interessante. Om man tar den mest vante definisjonen i betraktning – at det er et uttrykk for misnøye uten god grunn – er det lett å avfeie sutringen. Om man i stedet legger den norrøne definisjonen til grunn, at barnet er urolig eller bekymret for noe når det sutrer, blir det vanskeligere å overse. For hvem ønsker ikke å hjelpe og forstå et urolig eller bekymret barn?

 

Finnes egentlig sutring?

Denne lille granskingen av ordets betydning, er også grunnen til at jeg har begynt å stille spørsmål ved om sutring i det hele tatt finnes. Formulert på en annen måte: Har vi grunn til å tro at barn uttrykker misnøye uten grunn, eller bare for å være irriterende? Og om vi så har grunn til å tro at dette skjer innimellom blir spørsmålet om vi som profesjonelle likevel kan tillate oss å la være å finne ut av hva barna prøver å fortelle oss, når vi tenker at de sutrer. Jeg tror for eksempel at Anders helt enkelt ville fortelle oss at han var sliten og ikke orket å gå lenger. For han var det en sannhet, men han høstet ingen anerkjennelse for sitt syn på saken.

Så hva tenker dere? Finnes sutring, eller er det bare en omtale av barns uttrykk som voksne mennesker bruker som snarvei, når vi ikke har tid eller lyst til å forstå hva barna egentlig forsøker å fortelle oss?

 

Kilder:

Det norske akademis ordbok: www.naob.no 

 

  • Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet

 

 

Nyhetsbrev


Meld deg på!


 
 

Følg Utdanningsnytt på Facebook!

Fakta

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 2 2018

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________