Vi foreldre gjør så godt vi kan, ut fra omstendighetene. Så vær raus, støtt dem til å være det beste de kan være og vite at det er nok, oppfordrer antisupermanna Kristine Storli Henningsen i Første steg.

Barnet ønsket seg is i bursdagen i barnehagen, men moren ville lage kake for å vise at hun var en god mor.

Barnet ønsket seg is i bursdagen i barnehagen, men moren ville lage kake for å vise at hun var en god mor. Fallet er stort når vi ikke klarer å oppfylle kravene til oss selv.

Når barna begynner i barnehagen settes mange tanker i sving hos oss foreldre, og ikke alle er like lyse. Vi er selvsagt spente på hvordan barnet blir ivaretatt, på hvordan hun vil utvikle seg, om han vil få venner. Like spente tror jeg vi er på hvordan personalet, og de andre foreldrene, vil oppfatte oss som mamma eller pappa. Fra å ha tuslet hjemme med barnet noen måneder, eller år, får vi nå et utenfra blikk. Noen skal ikke bare vurdere barnet, men oss også. Ikke minst kan barnet prate, eller er på nippet til det, og kan røpe ting fra hverdagen hjemme.

 Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 2 2018

 

Baker kake for å vise seg frem

Jeg hørte en kollega si at datteren ønsket seg is til bursdagen sin i barnehagen. Likevel insisterte min kollega på å lage kake i tillegg, så de andre fikk se at hun kunne bake og dermed oppfylte «morskriteriene». Jo da, kravene kommer fra oss selv. Men vi lever også i et samfunn der det eksisterer normer for hva en god mor er. Hun lager næringsrik mat, helst fra bunnen av, er tålmodig og pedagogisk, kler barna fornuftig, skaper gode rutiner, leser for barna, stimulerer dem, og altfor mye mer. Derfor er fallet stort når vi ikke klarer å oppfylle disse kriteriene – som nær sagt er utopisk. Det skal lite til før det gode morsbildet, som vi vil ha av oss selv, sprekker. En liten bemerkning kan være nok. Vi småbarnsforeldre er skjøre.

 

Gi ros til foreldrene

Derfor kan det være lurt å tenke som med ungene: Det er bedre å oppmuntre det som er bra fremfor å kritisere. Jo mer ros til foreldrene, jo mer selvtillit, og jo bedre foreldre blir de.

Det er så lite som skal til den gode veien også. For eksempel at den ansatte ikke sitter med klærne på når du kommer for seint til å hente i barnehagen (av og til klarer man bare ikke det racet, uansett hvor mye man prøver) og i stedet sier at «sånt kan skje, jeg har ingenting jeg skal rekke, og hun har kost seg mens vi har ventet». Du blir så glad at du nesten begynner å grine. Fordi du har sittet med hjertet i halsen hele bilturen og følt deg som verdens verste mamma.

 

Skylder på oss selv

De fleste foreldre er også spente på samtalen med barnehagepersonalet. Hvordan går det med henne, egentlig? Og alt som er «galt» er det lett å ta på seg selv. Når barna ikke lykkes med noe skylder vi automatisk på oss selv – det er noe vi ikke har fått til. Den børen er tung å bære. Da er det godt med en som tar det store perspektivet – en som legger vekt på det positive, som minner deg på at unger er forskjellige, og at det som regel blir bra folk av dem.

Vi foreldre gjør så godt vi kan, ut fra omstendighetene. Så vær raus, støtt dem til å være det beste de kan være og vite at det er nok. Det samme gjelder for øvrig alle som jobber i barnehagen. På den måten gir vi alle barna det samme budskapet: Du kan bare gjøre ditt beste, og derfor er ditt beste alltid godt nok.

 

  • Kristine Storli Henningsen, journalist, gestaltterapeut, trebarnsmor, forfatter og foredragsholder med bloggen antisupermamma.no, der hun tar avstand fra kravet om å være perfekte foreldre og hyller det å være uperfekt og stolt av det.

 

 

Powered by Labrador CMS