Anne Greve: Barnehagens viktigste oppgave er å bygge barns selvtillit
Anne Greve har sagt nei til å stille opp på Skavlan og er vettskremt før hun skal holde foredrag. Professoren mener barnehagens viktigste oppgave er å bygge barns selvtillit.
Publisert
Sist oppdatert
Hun er kjent for sin kamp mot formell læring i barnehagen og for å ta vare på lekens egenverdi. Hun er trolig den i Norge som kan mest om små barns vennskap og er en populær foredragsholder landet rundt. Anne Greve kvier seg ikke for å si regjeringens barnehagepolitikk midt imot. Hun er motstander av kartlegging og språkprogrammer og aktiv i Utdanningsforbundet.
Nå er den engasjerte og frittalende barnehagelæreren blitt professor i barnehagepedagogikk ved Oslo Met storbyuniversitet. Hun er opptatt av at alle barnehagelærere skal finne sitt eget credo; hva de tror på, og hva som er viktig i jobben.
Lett å rive ned selvtillit
– Mitt credo er at barna hver dag skal bli anerkjent og respektert i barnehagen. Barnehagens viktigste jobb er å bygge barnas selvtillit. Da tåler de mer, mener professoren. Derfor er hun sterkt imot språkgrupper og språkpakker i barnehagen.
– Selv om vi driver med språkarbeid på en leken måte, er det lett at vi bygger ned barnas selvtillit, fordi barna lett oppdager om de svarer feil. Begynner barna på skolen med lav selvtillit tror jeg de stiller svakere, sier professoren. Selv kan hun takke en trygg barndom med selvstendige familiekvinner som forbilder for sin selvtillit.
Fritjof Nansens oldebarn
Med en utearbeidene mamma fikk Anne Grev mye ansvar.
– Jeg hadde ikke altfor mange venner og lærte tidlig å trives i sitt eget selskap. Kanskje var det ikke tilfeldig at hun, som er oldebarnet til Fridtjof Nansen, ble forsker med doktorgrad. Nansen som er mest kjent som polfarer, var også vitenskapsmann med doktorgrad.
– Jeg er stolt over å være hans oldebarn, men kanskje mer stolt av å være oldebarn av kona hans, romanse-sangerinnen Eva Sars Nansen. Hun holdt konserter mens han gikk til Nordpolen, hadde sin egen karrière og klarte å stå i alle hans elskerinnehistorier, forteller Greve.
Hun har vokst opp i hagen til Polhøgda, Nansens hjem som nå er forskningsinstitutt. Flere i familien har arvet deler av den store tomta og bygd hus der, deriblant Anne, hennes mann og to barn. En arv Anne har tatt med fra oldefar Nansen er interessen for flyktningpolitikk. Nansen fikk Nobel fredspris for sin innsats for flyktninger. Anne er selv venn med en syrisk flyktningfamilie, som hun har hjulpet i Norge.
Serverte for kongen
Til tross for sin oppvekst på Oslos vestkant beskrives Anne Greve som ujålete og lite høytidelig.
– Jeg lærte tidlig at jeg ikke skulle tro jeg var noe fordi jeg var en Nansen, forteller hun. Hennes oldefar var en god venn av Kong Haakon, så Annes mormor var i omgangskretsen til kongefamilien. Anne har selv som ung vært med og servert i selskaper der Kong Olav var tilstede.
– Min mormor var mitt store forbilde og veldig ujålete. Hun lærte oss at folk er folk, og at ingen er finere enn noen andre. Kanskje har min bakgrunn, der vi ikke trengte hige etter noe, gitt meg min trygghet, smiler professoren.
Å bli professor har ikke vært noen selvfølge for den anerkjente forskeren, som var sikker på at hun ikke skulle bli barnehagelærer.
Et viktig personlig møte
– Jeg har hele tiden synes det var gøy med barn og trivdes godt på utplassering i en barnehage i 8. klasse, men med akademikerforeldre var ikke barnehagelæreryrket helt innafor, forteller Anne Greve.
Moren var jurist og faren statsviter. Men det personlige møtet med Anne Holm, da Anne var praktikant i barnehagen hennes, gjorde at hun søkte seg inn på Barnevernsakademiet.
– Anne Holm var en faglig sterk og dyktig styrer, og fikk meg til å se hvor viktig jobben som barnehagelærer er.
Nei til vennskapsgaranti
Greve beskrives som en rask, positiv og handlekraftig person, som aldri sier «det blir vanskelig». Hun tok hovedfag ved siden av full jobb og samtidig som hun fikk sin første sønn. I permisjon med sønn nummer to begynte hun å skrive bok om vennskap, som ble starten på temaet hun tok doktorgrad på.
– På 80-tallet lærte vi at barn under 3 år ikke har sosial kompetanse og ikke var venner. Jeg så at det ikke stemte, sier hun.
Vennskap for henne betyr tillit og gjensidighet. En venn er en hun har full tillit til, kan snakke med alt om, og som stiller opp for henne – og motsatt.
– Jeg har et par nære venner av den typen, men mange andre venner, sier Anne.
Men vennskapsgaranti i barnehagen er hun sterkt imot.
– Vi kan ikke bestemme at noen skal være venner. Vi er i ferd med å lage et samfunn der det å ha venner er en prestasjon. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette, men vi må slutte å snakke så mye om vennskap og heller snakke om å ha noen å leke med. Du kan leke med noen uten å være venner.
Greve sier en venn ikke trenger være like gammel som deg. Det kan være en bestefar, en nabo eller en slektning.
– Vennskap er en gave og det skal man ikke ødelegge, sier hun og skulle ønske seg at foreldre skal senke skuldrene med hensyn til kravet om at barna skal ha venner.
Ødela barnas vennskap
Samtidig forteller hun ærlig at hun som barnehagelærer selv har ødelagt et vennskap.
– Det var to barn som alltid ville leke med hverandre og som lagde mye støy og uro i leken. Jeg tenkte de hadde dårlig innflytelse på hverandre og skilte dem på hver sin avdeling. Etterpå innså jeg at jeg heller burde snakket med dem om bråket, forteller Greve.
Hun prater engasjert og mye; på ut-pust og inn-pust så de brune og oransje trekulene på kjedet dingler over den burgunder pologenseren. Hun vil så gjerne fortelle om det siste forskningsprosjektet om barnehagelærernes deltakelse i barns dramatiske lek som hun holder på med sammen med universitetslektor Knut Olav Kristensen. Om hvor viktig det er at barnehagepersonalet deltar i lek. Smilet blir med ett alvorlig.
– Vi er i ferd med å snakke leken ned. Vi må få leken tilbake som den aller viktigste aktiviteten i barnehagen. Den beste skoleforberedelsen er å få barna til å leke i barnehagen, sier hun.
Sa først nei til Skavlan
Folk i professorens omgangskrets beskriver henne som en entusiastisk person med godt humør. Hun omtales som lett å omgås og til å stole på. En som lett tar rommet og snakker mye. Men det har ikke alltid vært slik. Før kunne hun kaldsvette før et foredrag og måtte tvinge seg selv til å ta ordet i store forsamlinger.
– Jeg har lært meg til å stå i det og tenke: Hva er det verste som kan skje? Og har erfart at det går bra, men det har kostet meg mye å komme dit, sier Greve.
På veien sa hun først nei til å snakke om vennskap i tv-programmet «Skavlan», men gang nummer 2 sa hun ja etter massiv støtte fra kollegaer.
– Jeg var bevisstløs av skrekk, men klarte å svare. Jeg brenner slik for faget at jeg må våge å få det ut, minnes hun.
I dag er hun ikke redd for å si hva hun mener, og tar ofte ordet i den offentlige debatten.
– Jeg kan nok oppfattes som tøff, vanskelig og skremmende, for jeg går hardt ut når jeg er engasjert, sier professoren, som er opptatt av at universitetsjobben ikke skal fjerne henne fra barnehagelivet.
Dedikert barnehagelærer
Veien til professoratet var heller ikke enkel. Hun har hatt dårlig selvtillit på det å være forsker, fordi hun kommer fra praksisfeltet og fikk flere avslag på veien til å bli professor. Nå ser hun på stillingen sin som en anerkjennelse.
– Jeg merker at folk hører mer på meg nå, og det gir meg en faglig tyngde, sier Greve.
Fagforeningsengasjementet ble bokstavelig talt tent da barnehagen hun jobbet i som ung barnehagelærer brant ned. De ansatte fikk ikke oppfølgningen Greve mente de burde, og hun ble raskt kommunens første hovedverneombud for barnehageansatte. Nå jobber hun tjue prosent i Utdanningsforbundet som kontaktperson for universitets- og høgskolesektoren i Oslo.
– Som professor er det viktig at jeg er en del av profesjonen. Barnehageopprøret mot ny stortingsmelding i 2016 viser hvor viktig det er å stå sammen, sier Greve, som gjerne går i en varm diskusjon med Utdanningsforbundet også om hun mener det er nødvendig.
Tur med hunden og rockekonsert
Alt dette krever tid. Og spør du mannen hennes vil han si hun jobber for mye. Når hun ikke gjør det sitter hun gjerne med en god bok på stranda nedenfor huset, går en tur med hunden i skogen eller i teater. Hun foretrekker klassisk musikk, men stiller selvsagt opp når sønnen Jacob (27) holder rockekonsert. Lykken er å få til noe bra, som å se den syriske familien hun har hjulpet ha det godt, å oppleve at hun har med forsamlingen når hun holder foredrag og se en soloppgang. Hun har det ikke bra når hun har sagt for mye ja, og ikke rekker stille opp for dem som trenger henne.
Hva vil du bli husket for?
– At jeg har vært et engasjert menneske som har betydd noe for profesjonen. En som ikke har vært noe orakel, men som har engasjert andre gjennom mitt engasjement. En som er ærlig og redelig og får folk til å tenke selv.
