Pedagogisk leder Marita Bjørvik var sykmeldt i tre måneder før hun delvis begynte å jobbe igjen. Hun hadde ikke pedagogisk ansvar, men var der sammen med barna, uten noen form for krav. Foto: Marie von Krogh
Pedagogisk leder Marita Bjørvik var sykmeldt i tre måneder før hun delvis begynte å jobbe igjen. Hun hadde ikke pedagogisk ansvar, men var der sammen med barna, uten noen form for krav. Foto: Marie von Krogh

Marita var åpen om panikkangsten. Det fikk henne raskt tilbake på jobb

Da barnehagelærer Marita Bjørvik fikk panikkangst, valgte hun å fortelle om det. Hennes åpenhet og sjefens tette oppfølgning hjalp Marita tilbake på jobb.

Marita Bjørvik (32) har samboer Jarle, en sønn på elleve år og en datter på åtte år. Hun begynte som nyutdannet pedagogisk leder i Q-marka FUS barnehage i Stavanger for elleve år siden. Og her har hun blitt.

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 2 2019.

 

Som lyn fra klar himmel

Det hele startet kvelden etter at Marita hadde besøk av kolleger; en kjempefin kveld med mye moro. Barna er på besøk hos farmor og farfar. Det er søndag 18. november 2017 klokken 14.30.

Etter en rask spasertur sammen med samboer Jarle, ligger Marita fornøyd på sofaen og slapper av. Plutselig kjenner hun at hun blir dårlig. Hun kaldsvetter og får ikke puste. Marita kommer seg ut på terrassen og legger seg med hodet ned på den iskalde betongen. Det hjelper ikke. Hun begynner å snøvle og blir delvis lam i halve ansiktet.

– Nå får jeg hjerneslag. Ring 113, sier hun til samboeren sin.

Han ringer, og får lagt Marita i stabilt sideleie på stuegulvet. På alarmsentralen holder de linjen til ambulansen er på plass. Undersøkelsene viser ikke noe fysisk galt. Konklusjon: Marita har hatt et kraftig panikkanfall. Hun blir gående frem og tilbake i huset resten av kvelden, finner ikke ro til å sitte stille.

 

Åpen fra første stund

Marita klarer å sove om natten, og dagen etter ringer Jarle til daglig leder Trine Refvik i barnehagen der Marita jobber, og forteller hva som har skjedd. Selv ringer Marita til fastlegen. Hun greier ikke å vente til avtalt tid, men går med en gang. Mens hun venter på legen vandrer Marita hvileløst frem og tilbake. Det gjør hun inne hos legen også. Hun klarer så vidt å ligge stille lenge nok til at legen får sjekket hjertet (EKG), som er helt fint. Legen skriver ut resept på beroligende tabletter. Marita tar bare én. Hun skjønner at hun trenger hjelp, ikke bare piller. Jarle forstår alvoret, og får permisjon fra jobben en uke for å ta seg av alt med barna hjemme.

 

Daglig leder tar grep

Marita blir sykmeldt, og hun ringer til sjefen sin, Trine, som sørger for at Marita får time hos bedriftshelsetjenesten. Der er hun tre ganger. Så skal Marita få videre oppfølging hos psykolog.

– Men jeg trenger øyeblikkelig hjelp, ikke hjelp om et halvt år, sier Marita.

For å unngå å bli satt på venteliste velger hun derfor å betale av egen lomme. Hos psykologen lærer Marita mye, ikke minst teknikker hun kan bruke når hun kjenner panikkangsten bygge seg opp innvendig.

 

Galgenhumor

Da Første Steg er på besøk, møter vi to kvinner med dyp respekt for hverandre, men også med mye galgenhumor. Marita forteller at selv om hun fremdeles er redd for symptomene, som gjør at hun tror hun skal dø, vet hun at angsten ikke er farlig. Hun har fått hjelp til å ta et indre oppgjør med seg selv. Før var jobben viktigere enn alt annet, og hun måtte bestandig ligge et hestehode foran. Slik er det ikke lenger. Helsa kommer først. 

 

Tok sjelden pauser

– Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og jeg har sett kolleger møte veggen, sier Trine.

– Og jeg så tegnene hos Marita også. Hun hadde sjelden tid til å ta pauser, og rapporter skrev hun nesten før hun ble bedt om det. Men hun ville ikke høre på mine råd om å roe ned, forteller Trine.

Marita innrømmer at hun er litt perfeksjonist, og at «godt nok» for andre ofte ikke er bra nok for henne. I perioden før hun ble syk raste hun ned i vekt, og det gikk i ett kjør absolutt hele dagen.

– Jeg forsto likevel ikke hvor ille det var før Jarle ringte, sier Trine stille.

– Marita var åpen fra første dag, og hun lot meg få muligheten til å bidra. Jeg informerte personalet, noe som førte til mange nære, gode samtaler.  

 

Slapp ansvaret

Trine forteller at hun selv også trengte veiledning, og at FUS-barnehagene sentralt hjalp henne mye. Hun sørget for at barnehagen ble en IA-bedrift. Hun fikk sin egen kontaktperson, og fikk god hjelp og støtte. Trine var der for Marita hele tiden, og hun tilrettela arbeidet slik at Marita forsiktig kunne begynne i ti prosent stilling når hun var klar. Det ble hun etter tre måneder. Hun hadde ikke pedagogisk ansvar, men var der sammen med barna, uten noen form for krav.

– Å jobbe på kontoret var ikke noe alternativ. Det er hos barna hjertet mitt er. Og alle klemmene jeg får, både av store og små, er god terapi i seg selv, sier Marita.

 

Jobber redusert

– Uten samtalene med Trine og rausheten fra kolleger, familie og venner, hadde jeg ikke klart meg såpass bra som jeg gjør. Marita ser takknemlig på lederen sin.

Marita jobber nå 60 prosent, og målet er å komme tilbake i full stilling. Men i motsetning til før har hun ikke dårlig tid. Marita har innsett at veien blir til mens hun går.

– Det er takket være din åpenhet vi har kommet dit vi er i dag, sier Trine og smiler til Marita.

– Dette har vært en læringsprosess for meg også, og jeg føler meg bedre rustet hvis andre skulle bli syke, smiler Trine.

 

IA-BEDRIFT

  • IA står for inkluderende arbeidsliv
  • skal jobbe for å redusere psykiske og fysiske belastninger på arbeidsplassen.
  • skal forebygge fravær ved å tilrettelegge for den enkelte
  • kan søke om penger til forebygging og tilrettelegging for å forebygge sykdom
  • kan få tilbakebetalt deler av utgifter til bedriftshelsetjeneste i forbindelse med tilrettelegging
  • har utvidet egenmeldingsordning for ansatte

Kilde: Nav.no