Mormoren til Hege Valås i Utdanningsforbundet mente hun hadde et for klokt hode til å bli førskolelærer, så det ble Hege. Foto: Charlotte E. Wiig
Mormoren til Hege Valås i Utdanningsforbundet mente hun hadde et for klokt hode til å bli førskolelærer, så det ble Hege. Foto: Charlotte E. Wiig

– Jeg husker testene jeg ble utsatt for ennå – 44 år etter

Hege Valås sin kamp mot kartlegging av barn er ikke tilfeldig. Opplevelsen som 6-åring sitter ennå i kroppen til nestlederen i Utdanningsforbundet.

– Jeg har jo ikke fått noen spørsmål på forhånd og vet jo ikke helt hva du skal spørre om, sier Hege Valås. Litt uvant for en som er kjent for å forberede seg godt. Nestlederen setter den brune skinnveska i sofaen og bestiller chèvresalat og en kopp te på Litteraturhuset i Oslo, et steinkast unna leiligheten hun ukependler til fra hjembyen Trondheim. Hun får vite temaene vi skal snakke om, smiler sitt gjenkjennelige smil, før et snev av usikkerhet skimtes i øynene når jeg nevner hennes forkjærlighet for sko. For Hege Valås er blårussen som endte opp i ledertrioen i Norges nest største fagforening med over 170.000 medlemmer.

Denne artikkelen finner du også i Første steg nr. 2/2017

 

Mandagspedagog

I over 22 år jobbet hun som pedagogisk leder i barnehager i Trondheim og var tillitsvalgt på si. Med ledererfaring fra lokallag og fylkeslag, Kontaktforum barnehage og 10 års fartstid i sentralstyret i Utdanningsforbundet, har Hege Valås bred erfaring. Hun er barnehagelæreren og spesialpedagogen som er kjent for å holde pedagogen i seg varm.

– Min motivasjon for å bli tillitsvalgt har aldri vært å komme meg ut og vekk fra barnehagen. Jeg har et bankende hjerte for barnehagen og utdanning, sier Valås. Hun tok jobben som nestleder med skrekkblandet fryd og følte på skostørrelsen. Før lederjobben var hun lenge det hun kaller en mandagspedagog, som jobbet 80 prosent i Utdanningsforbundet og en dag i uka i barnehagen.

– Det er ikke rettferdig, og det sårer meg når noen sier at vi i ledelsen ikke vet hva som skjer i barnehagen og skolen. Mine politiske beslutninger og valg er tatt med bakgrunn i mine 22 år i barnehagen, sier Valås, som etter bare ett år i lederstolen fikk gjennomslag for 50 prosent barnehagelærere i Oslo. Men kampen startet lenge før det.

 

Til barnas beste

Allerede for 26 år siden, i sin første jobb som barnehagelærer og tillitsvalgt i Trondheim Førskolelærerlag, fikk Hege Valås igjennom et vedtak om å jobbe for 50 prosent barnehagelærere i Saupstad bydel. Utdanningsforbundet gikk inn for det samme kravet 24 år etter – i 2015 med sin barnehagepolitiske offensiv. Oslo kommune har vedtatt det samme, og nylig vedtok regjeringen å øke andelen barnehagelærere til 44 prosent, med planer om opptrapping.

– Det har vært et mangeårig politisk arbeid for å få det til, og et eksempel på hvor viktig det er ikke å gi opp. I Oslo brukte vi byrådskiftet og argumenterte på rett tidspunkt. Når en stor kommune som Oslo går foran betyr det noe for resten av landet, sier Valås, og fortsetter:

– Men det har ikke bare vært en profesjonskamp, men et mål å sikre best mulig utdanning til barnas beste. For å løse de lovpålagte oppgavene er barnehagene nødt til å ha mer kompetanse og flere barnehagelærere, påpeker Valås entusiastisk.

Det var langt fra noen selvfølge at hun skulle bli barnehagelærer.

 

For klokt hode

Hege gikk ut av Trondheim økonomisk gymnas som blåruss og kom inn både på Trondheim økonomiske høgskole (TØH) og førskolelærerutdanningen.

– Mormor mente jeg hadde et for klokt hode til å sløse bort på førskolelærerutdanning, sier Hege med et lite smil. Valget ble likevel førskolelærer. Kanskje var det et opprør mot det bestående og forventningene til familien. Kanskje var det her fagforenings-Hege ble født. Eller da hun som en flis av en 6-åring på 18,5 kilo måtte gjennom utallige tester for å se om hun var klar for skolestart ett år før alle andre. Foreldrene mente Hege, som er født i januar, var skolemoden og søkte om fremskutt skolestart.

– Jeg var faglig flink, men sårbar og bare en usikker 6-åring, forteller Valås. Hun måtte gjennom kognitive tester og husker ennå frykten for å bli veid og funnet for lett. Da ville hun ha måttet vente til normal skolestart for 7-åringer året etter. Det slapp hun.

 

Husker følelsen ennå

– Kartleggingen har brent seg inn i meg og preger meg nok i kartleggingsdebatten. Jeg husker testene jeg ble utsatt for, og følelsen jeg hadde ennå – 44 år etter. Jeg hadde hatt godt av å vente, sier Valås.

Redningen ble lærer Anne-Berit som la sine vinger over Hege og ga henne tryggheten hun trengte.

– Jeg tror det er henne jeg kan takke for at jeg ble barnehagelærer, sier Hege, som etter utdanningen tok spesialpedagogikk på lærerhøgskolen.

– Det ga meg noen perspektiver på betydningen av god utdanning, sier nestlederen som følte seg mer kompetent til å jobbe med de yngste barna etterpå.

Nestlederen har sett barnehagens rivende utvikling på nært hold. Hun gikk selv i barnehagen på 70-tallet, tok førskolelærerutdanning på 80-tallet og hadde barn i barnehagen på 90-tallet.

– Fra å være et gode for de få har vi fått en barnehage for alle. Den største utfordringen nå er at det er for store forskjeller i kvaliteten, mener Valås.

Og kvalitet er en betegnelse hun er kjent for i arbeidet hun legger ned for Utdanningsforbundet.

 

Til gresk øy årlig

Hege Valås beskrives som omsorgsfull, inkluderende, pliktoppfyllende og grundig. Hun sees stadig på kontoret på sene ettermiddager for å lese dokumenter og forberede seg til møter.

– Jeg får ofte høre at det er godt nok. Jeg har orden i sysakene kan du si. Jeg har behov for oversikt, det gir meg ro. Hun innrømmer at det kan være litt slitsom å ha orden i rekkene. Sokkene skal helst samme vei på snora, og bøkene sorteres etter forfatter. Hege tror behovet for oversikt også handler om at hun var alene med to barn i mange år, da forholdet til ungdomskjæresten tok slutt.

– Jeg er nok prototypen på en hønemor, sier Valås, som må minne seg selv på at sønnen er 26 og ikke 6 år når hun råder ham til å ta på ullsokker.

Hun har alltid hatt barna i fokus. Det får hun igjen i dag. Hun drar til Kenya eller Bangkok for å se sønnen, som er profesjonell golfspiller, delta i turneringer, eller på helgetur til Paris sammen med datteren.

 

Ladestasjon på hytta

Nestlederen elsker å reise – enten det er alene på sykkeltur på Gran Canaria, sin årlige tur til den greske øya Hydra eller til Lisboa med samboeren. Det var helt greit å bli 50. Barna er store, friheten større, og jobben kan kreve mer. Aller helst drar hun til hytta i Tydal i Sylan utenfor Trondheim. Der setter hun seg selv på lading, kobler av og får påfyll fra en til tider døgnkontinuerlig jobb. Nestlederen har et helt spesielt forhold til sko og fado; portugisisk, melankolsk musikk som handler om ulykkelig kjærlighet, sosial urett og lengsel etter bedre tider.

– På en mørk fado-kafé i en trang bakgate i Lisboa har jeg mine lykkeligste stunder i ulykkelige omstendigheter, smiler nestlederen. Og så var det de skoene, ja. Det trodde nestlederen var en godt bevart familiehemmelighet. Samlingen henne viser over 300 par, og kanskje de gjeveste er to par blå og røde tangosko hun kjøpte i Argentina, etter å ha danset tango med han som ble nummer sju i det argentinske tangomesterskapet. Noen sko deler hun med datteren, eller gir til Fretex.

 

Å lykkes for medlemmene

Sine lykkeligste stunder har Hege når folk rundt henne har det bra, på tur rundt Nidelva, eller får gjennomslag for politiske saker.

– Det handler ikke om at jeg lykkes, men at vi lykkes på vegne av medlemmene våre, sier nestlederen. Det finnes ingen tabber å oppspore, men livet har ikke alltid gått på skinner.

Nestlederens mistet foreldrene sine tidlig. Det har også vært tøft å stå i krysspresset mellom den store gruppen lærere og samtidig snakke for barnehagelærerne i tariffoppgjøret. Og å kjempe for å tydeliggjøre det pedagogiske ansvaret i den nye rammeplanen, som var ute til høring i vinter.

– På samme måte som lærerne har og er pålagt ansvar skal barnehagelærere ha det i barnehagen. Barnehagelærerne må bli vist tillit og kan ikke bare bli en utøver for det eierne bestemmer av metoder og kartleggingsverktøy, sier Valås og banker hånden i bordet så den svarte blusen flagrer. Hun er glad for at den nordiske barnehagetradisjonen er videreført i den nye rammeplanen som kom i april.

– Det er bra det fremdeles er en rammeplan der barnehagelærerprofesjonen er nødt til å bruke sitt faglige skjønn. Nå starter jobben med å lese den grundig og omsette den i praksis til det beste for barna, sier Valås.

 

Gir ikke opp

Nestlederen vil gjerne bli husket som en person som lever etter ordene ingenting er umulig.

Som nå, 26 år etter at hun lanserte kravet for første gang, opplever 50 prosent barnehagelærere i flere norske barnehager. Målet er i alle.

Nå starter kvalitetsjegeren jakten på å få flere med masterutdanning inn i det direkte arbeidet med barna i barnehagene, og kanskje til og med doktorgrad.

– Det er ikke bare opp til meg å bestemme, sier nestlederen. Det handler om å finne løsninger på vegne av medlemmene og barna.

– Det er nye kamper og nye utfordringer hele tiden, alt kommer ikke av seg selv.