Nye fraværsregler fra Udir bommer på virkeligheten
Debatt: Utdanningsdirektoratet foreslår omfattende fraværstiltak uten å vise hvordan skolene skal gjennomføre dem.
Publisert
Utdanningsdirektoratet (Udir) har sammen med flere direktorater og faginstanser sendt et forslag til ny nasjonal faglig retningslinje for fravær i grunnskolen og videregående opplæring på høring. Intensjonen er god, for flere elever skal få hjelp tidligere. Likevel illustrerer forslaget en utvikling som bør bekymre både lærere, foreldre og politikere.
Når fraværet skyter i været, svarer staten med det de kan best, nemlig flere retningslinjer og mer papirarbeid. Men skolefravær løses ikke av firkantede systemer. Det løses av lærere som ser den enkelte elev. Dessverre ble lærerne nok en gang sittende igjen på gangen da de nye retningslinjene ble bestemt.
God teori, svak virkelighetssans
Udir beskriver retningslinjen som kunnskapsbasert. Slår man opp i dokumentene, har direktoratet et relativt godt forskningsgrunnlag for påstandene om at tidlig innsats er viktig, og at samarbeid mellom hjem og skole nytter. Problemet oppstår når forskning skal oversettes til praktisk politikk.
Blant anbefalingene finner vi krav om raskere varsling, oppfølgingsmøter innen få dager, skriftlige planer og til og med hjemmebesøk. Det Udir helt overser, er hvem som faktisk skal gjøre denne jobben. Direktoratet dokumenterer overhodet ikke at disse tidskrevende tiltakene er gjennomførbare i en skolehverdag preget av lærermangel og økonomisk krise i kommunene.
Udirs kunnskapsgrunnlag er nemlig ensidig. Det er basert på skrivebordsarbeid i direktorater og ekspertgrupper, snarere enn systematiske undersøkelser av læreres faktiske arbeidshverdag. De har utredet hva eleven trenger, men glemt å undersøke om tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare innenfor de rammene og ressursene som politikerne allerede har lagt for lærerprofesjonen.
Sammensatte årsaker til fravær
Som lærere vet vi at årsakene til fravær er sammensatte. Noen elever har en spesielt sårbar livssituasjon, eller står i så krevende utfordringer, at omfattende og individuelle tilpasninger er helt nødvendige for at de i det hele tatt skal klare å være på skolen. Lærere har den pedagogiske innsikten som trengs for å se hva slags tiltak den enkelte situasjon krever, men denne vurderingen overstyres nå av Udirs standardiserte prosedyrer.
Siden fraværet ofte bare er et symptom på dypere utfordringer, finnes det ingen standardløsning. Det kan overhodet ikke løses i et Excel-ark eller gjennom rigide sjekklister som stjeler dyrebar tid fra en allerede strukket lærerrolle.
Likevel understreker nyere fraværsforskning at problemet ofte stikker dypere, og at det handler om en akutt krise knyttet til elevenes motivasjon og mestringsfølelse. Skolen har i altfor mange år vært preget av politikernes ensidige fokus på målbare resultater, tester og teoritunge fag. Når innholdet i skolen ikke gir rom for andre former for mestring, oppleves hverdagen for mange som kjedelig eller overveldende. Da blir veien kort til senga eller skjermens kortsiktige belønninger. Hvis politikerne for alvor vil løse fraværskrisen, må de slutte å detaljstyre oss med byråkratiske oppskrifter, og heller gi lærere det profesjonelle handlingsrommet vi trenger for å skape en mer motiverende og praktisk skolehverdag.
En pedagogisk fantasiverden
Når Udirs automatsvar på manglende motivasjon blir umiddelbare unntaksordninger for alle, står vi i fare for å skape en pedagogisk fantasiverden. Skolen skal være raus, men den skal også speile de forventningene som møter oss i samfunnet. Hvis skolen konsekvent fjerner alt som krever motstand, gjør vi de unge en bjørnetjeneste.
For de elevene dette ikke gjelder – de som verken opplever akutte kriser eller har særskilte behov – må skole og hjem samarbeide tett om å holde på rammene. Det handler om å formidle at skolegang faktisk ikke er et frivillig tilbud man kan velge bort når dørstokkmila blir lang. Uten denne felles fronten hjelper det lite at skolen tilpasser seg i hjel. Hvis skolen blir en boble der alt tilpasses individet, forbereder vi ikke de unge på livet. Vi utsetter bare møtet med realitetene, og det er stikk i strid med hva som ligger i pedagogikkens kjerne.
Dette er ikke lenger en teoretisk bekymring. Vi ser nå konturene av en utvikling der problemene flytter seg oppover i systemet. Norske universiteter melder om en eksplosiv vekst i antall studenter som krever individuell tilrettelegging for å klare studiene. Når disse unge voksne senere skal ut i arbeidslivet, møter de en virkelighet som ikke er rigget for kontinuerlige unntaksordninger og tilpassede tidsfrister.
Skolen som samfunnets ryddegutt
De siste årene har stadig flere samfunnsutfordringer blitt definert som skolens unike ansvar, som psykisk helse, livsmestring, utenforskap, digital dømmekraft og nå skolefravær. For hver utfordring kommer det nye forventninger og nye oppgaver. Samtidig opplever mange skoler pressede budsjetter, mangel på kvalifiserte pedagoger og færre støttefunksjoner.
Når politikere og beslutningstakere i tillegg diskuterer å fjerne eller svekke lærernormen under parolen om «fleksibilitet», viser det en dyp mangel på forståelse for hvordan skolen fungerer i praksis. Lærernormen er ikke bare et tall, den er et av få konkrete virkemidler som sikrer tid til elevene. Å innføre tidstyver som obligatoriske hjemmebesøk og omfattende skriftlige oppfølgingsplaner, samtidig som man kutter i lærertettheten, er et skrikende paradoks. Vi forventes å gjøre mer av det som virker, samtidig som tiden til å gjøre det blir mindre.
Skolen kan ikke eie alt. Et godt skole-hjem-samarbeid er avgjørende. Foreldre har et opplagt ansvar for å legge til rette for de grunnleggende byggestenene i et ungt liv, som søvn, struktur, matvaner og tydelige grenser rundt skjermbruk. Når systemet svarer på fraværskrisen med mer byråkrati, flyttes fokuset fra den faktiske relasjonen med eleven over på dokumentasjonen av tiltaket.
Snu modellen, gi tillit
I forskning om lærerprofesjonen beskrives pedagogikken som selve grunnlaget for læreres yrkesutøvelse. Profesjonalisering skjer når profesjonsutøvere utvikler praksis gjennom refleksjon, teori og faglig skjønn. Likevel møtes dagens utfordringer med hierarkiske kontrollregimer og sentrale føringer som i detalj beskriver hvordan læreren skal handle. Evalueringer av tidligere skolereformer har vist hvordan slike regimer begrenser lokalt handlingsrom og profesjonell autonomi.
Dersom tillit til lærerprofesjonen skal være mer enn et billig politisk slagord, må det innebære en reell vilje til å overlate flere av de pedagogiske vurderingene til profesjonen selv. Lærerprofesjonen bør i langt større grad involveres før nye tiltak og retningslinjer utformes. Det er lærere og skoleledere som sitter med erfaringene om hva som faktisk er gjennomførbart og virkningsfullt i en hektisk skolehverdag.
Kanskje er tiden inne for å utfordre den tradisjonelle styringslogikken og prøve en helt annen tilnærming. Hva om vi snur modellen? La lærere, i samarbeid med det lokale hjelpeapparatet, i fellesskap utvikle de lokale retningslinjene, innenfor brede nasjonale rammer. Det vil gi større eierskap, bedre tilpasning til lokale forhold og enkeltelever, og drastisk øke sannsynligheten for at tiltakene faktisk treffer selv de elevene som trenger det mest.
Utfordringen med skolefravær løses best når skole, hjem og hjelpeapparat står sammen. Da må lærerne få være profesjonsutøvere som bruker sitt faglige skjønn, og ikke reduseres til forvaltere av statlige prosedyrer.
